I "sofapraten" med representantene fra de politiske partiene under Arendalsuka pekte Ingeborg Moa på at samstemt politikk for utvikling dreier seg om "enormt mange og komplekse områder". Hun utfordret likevel representantene til å velge ett, som de mente kanskje ville vært det viktigste området for å få til en mer samstemt utviklingspolitikk. Dette svarte de:

Odd-Inge Kvalheim (Ap) understreket betydningen av at vi til stadighet har et kritisk fokus på om ting henger sammen i vår politikk og valgte å fremheve følgende område for samstemtpolitikk: kvinners stilling og likestilling. Han viste til vår egen erfaring med vektlegging av likestilling, så vel som samarbeidet mellom partene i næringslivet, og utdypet sitt valg slik:

"Mange av de normene vi trodde var på plass for en 20-30 år siden, Beijing-konferansen m.v., som universelle verdier vel plantet i jorden, viser seg nå å være veldig under press og rulles tilbake. I et felt som likestilling kan vi trekke en linje fra det å kjempe i de multilaterale organer når det gjelder normer til konkret prosjekter som er forankret i kompetanse og erfaringer i vårt samfunn på et felt der vi ligger foran veldig mange andre."

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) holdt en knapp på oljefondet, som det viktigste feltet for samstemtpolitikken. Han syntes Norge hadde fått til ganske mye allerede, sist med uttrekk av kull, men utdypet sitt valg slik: 

"Jeg har en veldig tro på at de enorme musklene som fondet representerer og den enorme mengden med penger som vi kan tilføre de fattige landene: mer kapital som kan bygge viktige bedrifter som igjen kan skape de helt nødvendige arbeidsplassene. Det er dette fattigdomsproblematikken egentlig handler om og akkurat som i Norge må vi skape arbeidsplasser om vi skal klare å få samfunnet til å gå videre."

Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim (Sp) var i utgangspunktet veldig enig med Ropstad, men siden oljefondet dermed allerede var nevnt valgte hun klimapolitikken. Hun utdypet sitt valg slik:

"En ting er det faktum at å redusere vårt eget karbonavtrykk i seg selv vil være livsnødvendig for framtida, men jeg tenker også at dersom vi hadde klart å være mer offensive på det grønne skiftet, benytte kapitalen til raskere omstilling til det grønne skiftet og et fornybart regime (som vi har muskler til hvis vi bare vil, vi har ikke den politiske viljen), så kunne vi også sørget for at vi ikke bidrar til at utviklingsland låser seg fast i gamle infrastrukturløsninger og gammel teknologi. Om vi ikke bidrar vil de fortsatt henge etter 50 år fra nå, fordi vi bidrar til å låse dem inne i gamle løsninger, som ikke er bærekraftige og som heller ikke er økonomisk gunstige for dem på lengre sikt."

Sveinung Rotevatn (V) ville tenke litt historisk og da valgte han å fremheve handelspolitikken, som det viktigste feltet. Han forklarte det slik:

"Hvis jeg skal tenke litt historisk så er det ett område der vi sliter litt med samstemtheten og det er handelspolitikken. Du kan nok ikke si at Norge har vært en veldig progressiv kraft i det å få fart i WTO-forhandlingene, for eksempel, som er så viktige for så mange lavinntektsland. Dette ser vi jo dessverre et resultat av det i dag. I stedet har vi fått regionale forhandlinger og bilaterale forhandlinger – og det går definitivt på rike lands premisser. Jeg skulle ønske at Norge i et historisk perspektiv hadde vært langt mer konstruktive i WTO-forhandlingene."

Melissa Lesamana (SV) syntes det hadde blitt sagt mye bra, men savnet en større helhet og valgte og fremheve behovet for et holistisk perspektiv. Hun understreket at her var det miljø som måtte legges til grunn og utdypet det slik:

"Hva skal du med en god utdanning hvis det er kvikksølv i elva – slik at barna drikker det vannet og kommer på skolen og ikke fungerer? Hvis du ikke har et godt livsgrunnlag i bunn, så får du heller ikke til tiltak på andre sektorer, det være seg teknisk, handel, helse eller hva som helst. Å ha livsgrunnlaget i orden mener jeg må være det overordna. Hvis vi ikke får til en bærekraftig utvikling så kommer vi ingen vei."

Hun syntes dessuten begrepet "fattigdom" var problematisk og forklare det slik:

"For meg og SV er det med på å opprettholde en postkolonialistisk holdning til «vi» og «de», eller fattig/rik. Det er veldig uheldig. Det «fattigdom» i grunnen peker på, som begrep, det er kun det økonomiske aspektet. Det er mange andre ting, som det resiproke som jeg snakket om, som må tillegges en større verdi enn det gjør i dag. Da opprettholder vi den postkoloniale retorikk og handlinger som er i veien for en god utviklingspolitikk."

Birthe Simonsen (MDG) ville ikke tørre å reise hjem uten å ha sagt "klima", men siden det allerede var sagt kloke ord om det valgte hun å vise til et konkret forslag: å avsette 1% av BNI til globale miljøtiltak, slik MDG hadde forslått i Stortinget. Hun erkjente at forslaget kanskje kom litt "brått på", men tenker at "dette er et sånt tiltak som stortinget kunne stått sammen om". Inspirert av Lesamanas fokus på helheten la hun også til et siste punkt:

"Min bekymring er at vi legger OECDs oppfatninger om utdanningspolitikk til grunn. Jeg tror kanskje at det ikke fører i den retningen vi trenger. Den utdanningen vi har lagt oss på i Norge, er det den vi vil skal prege verden? Vi har mye å se på når det gjelder utdanning."