Dokumenter
Perfekt balanse?
SAIH fyller som mange andre organisasjoner flere roller. Vi er en solidaritetsorganisasjon, og vi er en bistandsorganisasjon. Vi er en aktivistorganisasjon, og vi har ansatte på lønningsliste. Vi får støtte fra den norske stat, og vi er en vaktbikkje som bjeffer når vi er uenige med norsk politikk. Ulike roller gir ulike utfordringer. En av utfordringene er hvordan vi på best mulig måte balanserer informasjonen som kommer fra oss.
Som man roper ...
Påstand: Altfor mye av opplysningsvirksomheten blant norske bistandsaktører går ut på å meddele seg i overensstemmelse med den herskende utviklingspolitiske trend, framfor å få folk til å lytte.
U-landsinformasjon: mer enn bilder og nyheter
Formålet med u-landsinformasjon må være å gi kunnskap og stimulere til refleksjon. Jeg bør vel føye til; å stimulere til handling basert på en solidarisk holdning. Idealet om det solidariske og kunnskapsrike mennesket som handler til felles beste er et vakkert ideal. Men det forutsetter at vi vet hvilken handling som er den riktige. Ingen skal være i tvil om hva som er riktig handling når vi står overfor mennesker i nød, men utviklingsproblemene er så komplekse at overilt handling kan gjøre vondt verre. Det må ikke være så enkelt at vi observerer at milliarder mennesker lever i nød og derav slutter at bistanden bør økes, så har vi løst problemet.
Tørke i norsk vannbistand
Statssekretær Olav Kjørven i Utenriksdepartementet anklager WWF, Kirkens Nødhjelp og Forum for Utvikling og Miljø for meningsløs omgang med tall. I en rapport omtalt i Aftenposten dokumenterer våre organisasjoner at vannbistanden har blitt halvert i perioden 1999 til 2003(jfr illustrasjon). Spesielt kritikkverdig mener vi det er når vannbistanden til Afrika sør for Sahara har gått ned med 75% i perioden. Dette er høyst meningsfulle tall, for de dokumenterer svak reell innsats på et område som har høy politisk prioritet i norsk bistand
Om samaritaner, fattigdom og farse
Vi er glad over endelig å få utviklingsministeren i tale om den utviklingsmodellen hun og Verdensbanken anbefaler. Synd at hennes harsellasaktige svar er fullt av halve sannheter og hele feil.
Upresis rettelse
Hilde Frafjord Johnson reagerer i kronikken «Farse om fattigdom» 30. november sterkt på oppslaget «Den gode samaritan», skrevet av undertegnede og på trykk i Klassekampen lørdag 30. oktober. Utviklingsministeren kritiserer artikkelen for å være «full av faktiske feil» og undertegnede for å ha slurvet med kildekritikken. I tillegg reagerer hun på at hun ikke er tilbudt tilsvar i artikkelen. Poenget understrekes med en lang rekke tilbakevisninger av påstander.
Fakta og fordom
Står O en i WTO for «Ond mot u-land»? Eller står F en i IMF for «Frelser de fattige»?Under overskriften «Global gigablemme» skrev jeg i Klassekampen 21. oktober en kommentar om økonomisk globalisering. Olav Kjørven og Sylvi Graham, begge statssekretærer i Utenriksdepartementet (UD), tok forrige uke opp tråden (eller hansken?) med kronikken «Globale gigamyter» (Klassekampen 24. november).
Bistand for rent vann
Aftenposten hadde søndag 24. oktober en artikkel om Norges innsats for å bidra til rent vann i fattige land. Artikkelen bygger på en rapport fra blant andre Kirkens Nødhjelp, Forum for utvikling og miljø og WWF. I rapporten kritiseres Regjeringen for å kutte i støtten til vannrelatert bistand.
"Good Governance” and the MDGs—Contradictory or Complementary?
Utviklingsministeren og hennes "vaktbikkjer"
Feil, sludder og vås - hevder utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson i en kronikk 13. november – og viderefører en etter hvert etablert praksis med å avfeie de aller fleste som ikke deler hennes syn. Omfanget av hennes deltakelse i offentlig debatt er det ingenting å si på. Hennes ”dialog” med organisasjons-Norge har imidlertid stivnet i en repetisjon av egne standpunkter presentert i angrep-er-det-beste-forsvar-stil.
Farse om fattigdom
Klassekampens artikkel «Den gode samaritan» er full av faktiske feil, sludder og vås, presentert av tre korsfarere i fri dressur og hemmelige kilder som åpenbart ikke tør å stå for det de sier. Det er første gang jeg er blitt portrettert i en avis – denne gangen med en rekord på fem sider - uten selv å få slippe til med en eneste saksopplysning eller kommentar. Jeg burde kanskje ta det som en kompliment at Klassekampen finner det bryet verdt å spandere så stor spalteplass på min ringe person. En ting er at avisen bryter fundamentalt med grunnleggende journalistiske prinsipper. En annen ting er at artikkelen «Den gode samaritan» er full av faktiske feil, sludder og vås, presentert av tre korsfarere i fri dressur og hemmelige kilder som åpenbart ikke tør å stå for det de sier.
Vi må tørre å si at det nytter!
Tusenårsmålskampanjen avdekket nylig nordmenns feilaktige bilde av utviklingsland. Når Aftenpostens kommentator kaller avsløringen risikabel, glemmer hun følgende: Å vise til at det går bedre enn nordmenn tror, er ikke det samme som å si seg fornøyd med vilkårene for verdens fattige. Pessimismen som avsløres gjør at vi likevel vil minne om at det er mulig å halvere fattigdommen innen 2015 – men det krever økt innsats fra regjeringer i Nord og Sør.
Den gode samaritan
Hilde Frafjord Johnson framsto som selve håpet for en ny retning i utviklingspolitikken da hun tok over som statsråd. Men samarbeidet har ikke blitt slik bistandsorganisasjonene ønsket seg.