"Tradisjonelt har det som kalles verdenshistorie vært lite annet enn en beretning om hvordan Europa stiger fram gjennom antikken, renessansen, opplysningstid, industriell revolusjon og demokratiets gjennombrudd. Etter imperialismens tidsalder fulgte lærebøker som fortalte om hvordan kristendom, vestlige verdier og kapitalisme ble spredt over hele kloden. De mektigste fikk skrive sin historie som en triumfmarsj for framsteget."

Sitatet ovenfor er fra forfatterenes egen innledning til historierverket. Her forklarer han at hva som menes med en globalhistorisk tilnærming; at forbindelseslinjer (for eksempel framvekst av imperier, migrasjon, handelsveier, kommunikasjoner, utveksling av planter og epidemier), får en bredere plass enn vanlig, og at møteplasser for kulturelle, religiøse, vitenskapelige og teknologiske impulser - og dominansforhold - løftes fram. Fordi det ikke er nasjonalstaten, men en felles klode, som er analyseenhet, er det slike forhold og temaer som er grenseoverskridende som må løftes fram.

Motvekt til eurosentrisme

Linné Eriksen tror at "kunnskap om andre kulturer og verdensdeler i eldre tid kan være en motvekt til en eurosentrisk og eurosjåvinistisk måte å forstå vår egen tid på." Ikke minst innenfor utviklingsteori og bistand har eurosentriske eller vestlige perspektiver vært dominerende, slik vi bl.a. fortsatt kan finne det i OECDs bistandsstrategi fra 1996:

"Utviklingsprosessen i de senere tiår er uten sidestykke i historien. I begynnelsen av 1950-årene, da omfattende bistandsarbeid startet, levde størstedelen av befolkningen utenfor de utviklede landene slik de alltid hadde levd: de klarte såvidt å skrape sammen til livets opprettholdelse, med liten kjennskap til og stemme i globale og nasjonale saker og med små forventninger om noe mer enn et kort liv med hardt arbeid uten særlig belønning. Siden da har mange land opplevt virkelig dramatiske forbedringer i indikatorer for menneskelig velferd."

I følge forfatterne av boka The Development Dictionary (Utviklingsordboka), var "utviklingsæraen" et amerikansk prosjekt for å konsolidere USAs globale hegemoni etter avslutningen av den 2. verdenskrig. Denne æraens fødsel kan tidfestes til president Harry Trumans tiltredelsestale 20. januar 1949:

"Vi må starte på et modig nytt program for å gjøre nytten av våre vitenskapelige og industrielle framskritt tilgjengelige for bedring og vekst i underutviklede områder."

Den dagen ble 2 milliarder mennesker plutselig "underutviklet" og målet for all "utvikling" å bli som USA. (se ressurssider om bistand: Hva er utvikling?)

Det er derfor med god grunn at Linné Eriksen i innledningen til sin globalhistorie finner det på sin plass å peke på følgende forhold:

"Ingen av "de eldste sivilisasjonene", og ingen av verdensreligionene, har sitt utspring i vår egen verdensdel. De grunnleggende spørsmål om mennesker og samfunn ble ikke bare stilt av "de gamle grekere", men også av Konfutse, Buddha og en lang rekke andre tenkere og religionsstiftere omtrent på samme tid. (Med andre ord: "Sofies verden" er ikke hele verden). Hvis vi synes det er viktig å finne det økonomiske tyngdepunktet - eller de mest spennende kulturelle møteplassene - er det naturlig i århundrene før 1500 å rette blikket mot områdene rundt Indiahavet. Før dette tidspunktet er det også rimelig å regne at Kina lå i forkant med hensyn til teknologisk utvikling. De som interesserer seg for vitenskapshistorie og teknologisk utvikling, kan heller ikke forstå det europeiske spranget fra seinmiddelalderen uten å at det settes sammenheng med lærdom hentet fra Bagdad og andre kunnskapssentra i den islamske verden. Og aller mest opplagt: i vår leting etter forklaringer på dagens økologiske krise og den dramatiske kløfta mellom Nord og Sør må vi oppholde oss ved den europeiske ekspansjonen etter 1500. Her utgjør "den nye imperalismen" etter 1850 et sentralt kapittel, der det gis plass både til en drøfting av imperialismens drivkrefter og av hovedlinjer i de enkelte verdensdelers historie."