Som en avslutning på en - riktignok skissepreget - oversikt over diskusjonen omkring globalisering, er det naturlig å minne om motstand og motkrefter. Bare slik kan vi forstå de maktforhold og den maktkamp som vil avgjøre vår framtid. Etter sammenbruddet for WTO-konferansen i Seattle i november i 1999, omtalt som "fem dager som rystet verden", er det kanskje lettere å forstå at historien ikke er rettlinjet og gitt på forhånd. Massedemonstrasjoner under IMF/Verdensbanken-toppmøtene i Washington i april og i Praha i september 2000 understrekte det samme. I 2001 er Gøteborg i juni og Genova i juli symboler på motstand, selv om massemønstringens bredde og moralske alvor stod i fare for å bli overskygget av politivold og et lite mindretall av demonstranter med stor lyst til konfrontasjoner og sammenstøt.

Selv med de sterke krefter jeg har forsøkt å beskrive, er det ikke slik at globalisering er en uimotståelig kraft, som valser ned alle motkrefter og fjerner alle alternativer. Kulturelt vet vi jo at dette ikke er tilfelle, selv om mange med rette peker på at globalisering i hovedsak betyr et sterkere anglo-amerikansk kulturhegemoni. Ikke minst er dette koblet til et kommersielt press når det gjelder livsstil og forbruk, slik vi blir minnet på med begreper som mcdonaldisering og coca-kolonisering. Få sektorer er så dominert av en håndfull selskaper som den verdensomspennende medie- og underholdningsindustrien, alle med forankring i USA og Vest-Europa. 80% av alle nyheter produseres av fem vestlige storselskaper. CNN kan ses i alle verdensdeler, men vinklingen er ikke mindre nord-amerikansk av den grunn. Mens Hollywoods produkter er blant USAs viktige eksportvarer, henter nord-amerikanske TV-kanaler bare 1-2% av sine innslag fra utlandet. Dette betyr selvsagt ikke at alle impulsene bare går i én retning, og gjennom kommunikasjonsmessig nærhet blir det også lettere å se forskjellene. Tango er nå den mest populære dansen i Japan, og "world music" står stadig sterkere blant europeisk ungdom. Mat fra det thailandske cuisine kan nytes på Grønlandsleiret i Oslo. (Thailandske fattigfolk har riktignok ikke penger til å kjøpe norske nasjonalretter for å gjøre gjengjeld i globaliseringens navn). Og selv om det bare er 40 språk igjen i Europa, er det kanskje 5000 til sammen i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

I det lokale, det nasjonale og i den etnisk eller religiøse forankring er det lett å identifisere sterke motkrefter til tesen om en verdensomspennende monokultur. Enkelte antropologer og andre akademiske globalnomader - som for eksempel Thomas Hylland Eriksen - forteller begeistret om kreolisering, synkretisme, hybrid kreativitet og "the global production of difference". Men det finnes også andre – og mindre oppmuntrende – motreaksjoner mot vestliggjøring og dominerende kulturer, slik som etniske og nasjonale motsetninger som fører til oppløsning og krig.

Som antydet ovenfor, er det etter mitt syn mest fruktbart å se på myten om globaliseringens uovervinnelighet som en del av selve den ideologiske kampen om hegemoni og de store fortellinger. Etter Murens fall i 1989 ble det fritt fram for forestillinger om at historien hadde nådd sitt sluttmål - vestlig demokrati og markedsøkonomi - slik den amerikanske filosofen Frances Fukyuama formulerte det i boka The End of History. I dag er det lettere å se at bildet er mye mer komplekst, at det også inneholder motstand og kamp, det er få som hevder at historien virkelig er slutt. Ikke minst etter finanskrisa med tyngdepunkt i Asia i 1997, med sine forgreininger til Russland, Brasil og andre deler av verden, er det en utbredt frykt for at liberaliseringen av finans- og investeringsmarkedene har gått for langt. Like raskt som pengestrømmene beveget seg til noen nyindustrialiserte land i Asia, like rask strømmet de ut igjen i takt med finansanalytikernes museklikk. I ei tid som priser individualisme og selvstendige beslutninger, viste det seg at flokkmentaliteten hos investorene var større enn noen gang. På samme måte har skepsisen økt til den oppskriften som kom fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og den amerikanske sentralbanken, der spekulantene langt på vei ble kjøpt fri, mens landene måtte gjennom sosial krise og demontering av nasjonale styringsinstrumenter. Samtidig som utenlandske selskaper kjøpte opp lokale selskaper til en billig penge, stod Sør-Korea, Indonesia og Thailand tilbake med 30 millioner flere arbeidsløse. Japanske forsøk på å finne regionale løsninger ble torpedert gjennom et veto fra USAs finansdepartement. Både Brasil, Russland, Indonesia er land som i sin krise er tvunget til en enda mer intensivert råvareutvinning til eksport, med store økologiske skadevirkninger.

Frykten for at pengemarkeder løper løpsk under kasinokapitalismen er merkbar langt inn i kretser som noen år tidligere overgikk hverandre i triumf og trygghet. Motstand og kamp nedenfra har gjort at mange ved maktens tinder - og deres akademiske følgesvenner - ikke lenger strutter av selvtillit. Mye tyder på at det rådende systemet befinner seg i sin dypeste legimitetskrise siden 1930-tallet. (For en urovekkende og satirisk behandling av hvordan globale makthavere tenker om måter å overleve på, se George 1999). George Soros – en av de største spekulantene – advarer i boka Den globale kapitalismen i krise mot markedsfundamentalismen (Soros 1999). I 2000 forlot både Verdensbankens sjeføkonom (Joseph Stieglitz) og hovedforfatter av bankens World Development Report (Ravi Kanbur) sine stillinger i protest. I Norge målbærer Dagens Næringsliv ofte frykten for at de oppblåste IT-aksjene er en boble som kan sprekke, slik som i mellomkrigstida. Det midlertidige tilbakeslaget for WTO som et redskap for globalisert liberalisme eller liberalisert globalisme, har også stemt mange til ettertanke. Aksjoner for å slå vakt om velferdsstaten er under oppseiling i en rekke industriland. Selv de mektigste megaselskaper innenfor farmasøytisk industri må slå ned prisen på aidsmedisin for fattige afrikanere etter lokale og globale protester.

I Vest-Europa er det allerede mange som regner de franske storstreikene midt på 1990-tallet som et vendepunkt. Den raske oppslutningen om ATTAC-bevegelsen er også tegn på gryende misnøye (Clinell 2001). Internasjonalt har det vokst fram nye allianser mellom fagforeninger, miljøorganisasjoner og anti-kapitalistiske bevegelser både i Nord og Sør. Det er dette som gjerne kalles for globalisering nedenfra, i motsetning til konsernstyrt globalisering ovenfra (Brecher 2000). Ofte har en slik motstand brodd mot globaliseringens fremste symboler, dvs. kjente megaselskaper som NIKE, Shell, Exxon, Monsanto, Coca Cola og - ikke minst - McDonald´s (Cohen/Rai 2000, Starr 2000, Bové/Dufour 2001). Det pekes i blant på det ironiske ved at moderne kommunikasjonsteknologi og den globale sammenvevningen av nye nettverk kommer denne motstanden til gode. (Kanskje er det dette som menes med historiens list?) Et slikt mangfold med mange spontane innslag er selvsagt både en styrke og en svakhet. Revolusjonære sosialister og aktivistgrupper for vern av havskilpadder har ikke samme langsiktige mål, og det er heller ikke vanskelig å tenke seg at de som deltar i store demonstrasjonene - fra Seattle til Genova - har idealer som kan kollidere. Men sett under ett, peker likevel mye fram mot en ny form for global motstandsfront. Det klareste uttrykk for dette var alternativkonferansen i Porto Alegre i Brasil i januar 2001, slik det optimistisk ble formulert i slagord som En annen verden er mulig! Globaliser motstanden - globaliser håpet! Vår verden er ikke til salgs!

Mange av de fremste eksempler på motstand finner vi i det vi tidligere kalte den tredje verden, på samme måte som da indisk og afrikansk nasjonalisme for noe tiår siden var en reaksjon mot europeisk kolonialisme, dvs. den tids form for globalisering. For å ta et konkret eksempel: 1. januar 1994 skulle globalisering og liberalisering feire sin triumf i Mexico. Landet tiltrådte en omfattende frihandelsavtale med USA/Canada (NAFTA), og rykket samtidig opp i "den første verden" som medlem av OECD. Isteden var det Zapatistoppstanden i Chiapas som la beslag på oppmerksomheten både nasjonalt og globalt denne dagen. En rekke byer ble inntatt, og en langvarig kamp for urfolks rettigheter, for demokrati i et autoritært fasededemokrati, for sosial rettferdighet og for bønders rett til jord ble innledet. Slagordet var enkelt: "Nok er nok!". Aldri før har noen sosial bevegelse blant utsatte grupper gjort sin sak så godt kjent gjennom internett, det er det som er kalt " a struggle in cyberspace". Dette er ikke minst symbolisert gjennom bilder som viser subcommandante Marcos, der han sitter i Lacandon-jungelen med sin bærbare PC og kommuniserer med resten av verdenen (Weinberg 2000). I Brasil ser vi også hvordan de jordløse landarbeidernes bevegelse (MST) på kort tid er blitt en sosial massereisning som oppnår resultater, og som har globale forgreininger gjennom småbondeorganisasjonen Via Campesina og konferansen i Porto Alegre..

Internasjonale miljø- og solidaritetsgrupper i "det globale sivilsamfunn" fører på tilsvarende måte en kamp sammen med ogonifolket i Nigeria, som står mot både den hjemlige staten og oljegiganten Shell; de fører kampen sammen med de tusener som trues av utbyggingen av Narmadadammen i India (Roy 1999). Aksjonsgrupper over hele verden gjør felles sak med hundretusener av småbønder i India, som frykter en framtid hvor de må betale flernasjonale storselskaper for retten til å bruke eget såkorn, som er genmanipulert og patentert i New York og Brussel.

Det er derfor ingen dristig spådom at vi i de neste åra vil se at det foregår både en motstand mot globaliseringen og en globalisering av motstanden. Vi kan trygt konkludere med at historien fortsetter, og at det samme i høy grad gjelder debatten om globaliseringen, og om dens vinnere og tapere. Som det heter på TV-språket: siste ord er ikke sagt. Det dreier seg om noe langt mer enn en akademisk debatt om finurlige definisjoner, det er et spørsmål om hva slags framtid som er mulig og ønskelig - og om hvem som skal forme den.