I det perspektivet som jeg har forsøkt å skissere, er det lett å se at nasjonalstaten på enkelte områder er svekket både som arena og redskap. Ikke minst gjelder det valuta- og finanstransaksjoner. På samme måte er det ingen hemmelighet at mange nasjonale velferdsordninger og reguleringer er under økende press. Forklaringene på dette er mange, men én av faktorene er trusler mot skatteinngang og inntektsgrunnlag som et resultat av økt global mobilitet for kapitalen, noe som også får konsekvenser for faglige rettigheter, sysselsetting og "fleksibilisering" av arbeidskraften.

Likevel er det mye som tyder på at ryktet om nasjonalstatens død er satt ut for tidlig. Kanskje skyldes det ideologisk ønsketenkning mer enn edruelige analyser. Fortsatt foregår nærmere 80% av alle økonomiske transaksjoner innenfor rammen av nasjonalstaten, andelen er enda større i Japan og USA. Sammenliknet med den forrige globaliseringsbølgen, dvs. på siste halvdel av 1800-tallet, er statene mer robuste og mindre sårbare, de rår over langt flere virkemidler. I land av Norges type utgjør offentlig sektor ikke så langt fra halvparten av BNP, det er betydelige statlige eier- og kontrollmekanismer på plass, og dersom politikere ønsker – ikke minst med rikelige oljemilliarder – er det ressurser nok til å styrke offentlige goder og bevare velferdsordninger. Det er det politiske styrkeforholdet som avgjør. De som forsker på dette, forteller da også om betydelige forskjeller mellom vestlige industriland når det gjelder sikkerhetsnett, sosialpolitisk institusjoner og offentlige ambisjoner, på samme måter som fagforeninger, kvinnebevegelser og miljøbevegelser framtrer med ulik styrke. Historie, kultur og politiske styrkeforhold setter grenser for homogeniseringen, selv om mange tendenser er felles i vårt nærområde som resultat av EUs såkalte konvergenskriterier, som prioriteter budsjettbalanse og prisstabilitet. På samme måte som globalisering, kan også kapitalisme komme i mange forskjellige utgaver.

Det er ovenfor gitt flere eksempler på hvordan stater i Nord benytter sin styrke til å påtvinge løsninger og regelverk som tjener deres interesser innenfor WTO, IMF og Verdensbanken. Ikke alle stater er like svekket, slik mange globaliseringsideologer hevder. Langt på vei er det sterkeste statene i Nord som både skriver "globale kjøreregler" og straffer dem som ikke innordner seg. Innenfor det som vakkert kalles for verdenssamfunnet er det noen stater som har politisk, økonomisk og militær kapasitet til å kontrollere vilkårene for sin integrasjon i verdensøkonomien. Situasjonen er helt annerledes for flesteparten av nasjonalstatene i Sør, som gjennom de siste tiåra er blitt svakere og som har gitt fra seg (eller er blitt fratatt) retten til reguleringer og vern. Her er det, paradoksalt kanskje, tale om liberalisering gjennom tvang. Det skyldes både gjeldskrise, Verdensbankens strukturtilpasning, påtvunget handelsliberalisering gjennom WTO og innbyrdes konkurranse om å gjøre seg lekker for utenlandske investorer. Selv om det har funnet sted en demokratisering i store deler av verden, er det ofte tale om demokratier uten handlefrihet. Ikke uten grunn taler afrikanske samfunnsforskere om "choiceless democracies". Her er ryktene om nasjonalstatens død ikke overdrevet.

Hvis makten i nasjonalstaten er svekket, hvor er den da blitt av ? Her er vi framme ved nok et sentralt tema i globaliseringsdebatten: Hva skjer med demokratiet, det som er kjempet fram av nasjonale strateger og massebevegelser, slik som arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen i vårt eget samfunn? Er det isteden en utvikling i retning av postnasjonalt eller et kosmopolitisk demokrati på et høyere nivå, slik som sentrale forskere som Jürgen Habermas og David Held hevder? Det er foreløpig få tegn til utvikling i en slik retning, hevder professor Øivind Østerud - leder av makt- og demokratiutredningen - i en oppklarende artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift (4/99). Hans konklusjon er igjen grunnet i dyp skepsis til de mest ekstreme og deterministiske globaliseringsideologier. Mange med Østerud peker på at vårt samfunnssystem er forankret i et nasjonalt territorium, det er vårt kommunikative fellesskap. Trass all sin skrøpelighet, er det innenfor en nasjonalstat at et slikt system har et minstemål av legitimitet, offentlig debatt og enighet om spilleregler for avgjørelser, båret oppe av et språklig og historisk fellesskap. Det er her kompromisser mellom arbeiderbevegelse og kapitalkrefter historisk er utformet. Slik er det ikke i den formen for globalisert økonomi som vi nå ser tendenser til. Her er det mange former for fellesskap innenfor de nye elitene på tvers av landegrensene, men dette er - i alle fall foreløpig - på langt nær tilfelle blant folk flest som berøres eller rammes av avgjørelsene. Trass i spredningen av chattegrupper på nettet, er det globalt ikke noe offentlig rom for kommunikasjon og dialog, ikke politiske partier, ikke felles massemedier med begreper og språk som gjør at de fleste kan delta i samtalen. Her ser vi hvordan maktforholdet er forrykket, og vi forstår lett hvorfor vinnerne er henrykt.

Det er heller ikke så lett å spore noen utstrakt vilje til global skattlegging, omfordeling eller sosiale sikkerhetsnett, slik mange ser på som sentrale kjennetegn ved et sivilisert samfunn. Forslaget om en såkalt Tobinskatt , dvs. en høyst beskjeden avgift på omsetning på kortsiktig eller spekulative kapitaloverføringer, er det få foreløpig få i maktposisjoner som vil ta på alvor. Da UNDP sirkulerte et notat om gjennomføring av Tobin-skatten, truet den amerikanske Kongressen med å stanse alle bevilgninger til FNs utviklingsprogrammer. Når det gjelder omfordeling har de vestlige lands bistand sunket til 0,24% av BNP, samtidig som overføringene til vår del av verden gjennom fallende råvarepriser, renter, avdrag og storselskapers fortjeneste er langt større. ( I 2000 var den norske bistandens andel av BNP det laveste på 25 år).

Mange ønsker å koble dagens form for økonomisk globalisering til mer optimistiske forestillinger om universelle moralske normer og standarder, ikke minst knyttet til demokrati og menneskerettigheter. Vi ser enkelte gledelige tilløp, ikke minst innenfor det frodige – og ofte motsetningsfylte - organisasjonslivet som kalles "det globale sivile samfunn". Kampanjen for et forbud mot landminer og den internasjonale Jubilee2000-kampanjen for gjeldsslette er ferske eksempler, men også her tror jeg at tendensene lett kan overdrives. For å være konkret: USA er militært og økonomisk den eneste supermakten, og bruker gjerne ordet "verdenssamfunnet" når nasjonale egeninteresser står på spill. Ikke uten grunn har Henry Kissinger uttalt at globalisering ikke er særlig annet enn et nytt ord for "amerikanisering". Men fullt så enkelt er det ikke, på mange viktige områder er USA samtidig en bremse for globale løsninger og mer universelle standarder. Landet betaler ikke gjeld til FN, anerkjenner ikke konvensjonen om biologisk mangfold, undertegner ikke det globale forbudet mot landminer, hever seg over FNs konvensjon om barns rettigheter og hindrer FN-vedtak om at atomvåpen er folkerettsstridige. Det nyeste - og kanskje aller klareste - eksempel er motstanden fra president George W. Bush mot alle forsøk på bindende utslippsreduksjoner selv innenfor den høyst utilstrekkelige Kyoto-protokollen. Slik kan også energi- og bilindustrien få noe igjen for sine raise bidrag til valgkampen. (Her følger presidenten i sin fars fotspor: USAs livsstil er ikke gjenstand for internasjonale forhandlinger, ble det slått fast av daværende president Bush under FNs miljøkonferanse i Rio i 1992).

Humanitære intervensjoner, som i høytidelige ordelag begrunnes med at det er et globalt sett av felles verdier som må vernes på "verdenssamfunnets"vegne, foregår også – som vi har sett i de siste åra – på måte som viser at samvittighet og tålegrenser er en høyst selektiv sak. Mens det er mange som vil gå til krig for gud, fedreland og kontroll med oljekilder, er det færre som vil dø for Kyoto-protokollen eller som vil sette ressursene inn i kampen for å slette de fattigste afrikanske lands gjeld. Det siste handler også om global moral. UNICEFs tidligere generalsekretær James F. Grant uttalte en gang at det at så lite ble gjort med de fattigste afrikanske lands gjeldsbyrde var et av verdenssamfunnets største moralske nederlag i det 20. århundret (Moralske nederlag er, som kjent, en disiplin med sterk konkurranse).