Som vist ovenfor, er det ingen tvil om at de dramatiske endringene i verdensøkonomien har bidratt til økt produksjon. På de siste 50 åra har det samlete forbruket i verden blitt seksdoblet. Men like klart er det, som vist i UNDPs Human Development Report fra 1996, at en slik vekst har mange sider. Blant globaliseringens ivrigste entusiaster er dette noe som ofte tones ned. Vekst uten sysselsetting er blitt mer framtredende både i Nord og Sør. Hensynsløs vekst er vekst som finner sted samtidig med økt fattigdom, slik som når 1 milliard mennesker i perioden fra 1980 til midt på 1990-tallet har fått sine inntekter redusert, eller når flere sulter i land med rask eksportvekst av landbruksvarer. Vekst uten medbestemmelse er vekst i land som knebler dem som kjemper for faglige og politiske rettigheter. Rotløs vekst er vekst som skjer samtidig med at den kulturelle identiteten forvitrer og det menneskelige mangfoldet slukes opp av en dominerende kultur. Vekst uten framtid vil si at veksten bruker opp og sløser bort ressurser på bekostning av framtidige generasjoner. Økonomisk handlefrihet for noen kan bli økologisk tvang for dem sitter igjen i områder som er tømt for naturressurser, rammet av erosjon, demmet opp, avskoget, overbeskattet med hensyn til ferskvann eller utsatt for redusert biologisk mangfold.

Den ovennevnte UNDP-rapporten etterlater ingen tvil om at produksjonsvekst, dramatisk økning i materielt forbruk og mer transport - det vil si det som ofte forbindes med globalisering - rammer et sårbart livsmiljø som står i fare for å bryte sammen. I alle fall teoretisk er det mulig å forestille seg en åpen globaløkonomi uten grenser, men vårt økosystem er lukket og har grenser, det er ingen andre steder å sende avfallet. Kanskje er det lettest å fremme en virkelig global bevissthet ved å se på det kjente bildet fra Apollo 11, der Jorda er en sårbar, blå planet med en tynn hinne av livgivende vann, jord og luft. I Vanishing borders. Protecting the planet in the age of globalization forteller Hilary French (2000) nøkternt om hvordan planetens helsetilstand forringes dramatisk i takt med den økonomiske globaliseringen. Kanskje er det biosfæren som er den egentlige taperen i den tiljublete konkurransen, ettersom livsmiljøet ikke kan tåle at det fossile forbruks- og produksjonsmønsteret i vår del av verden blir spredt – eller globalisert – til alle deler av verden (Sachs 1999). Om alle land skulle slippe ut like myeCO2 per innbygger som Norge, har det vært anslått at vi trenger 5-6 planeter, men det er ikke helt lett å se hvor vi skal få dem fra.

Vi setter altså ulike økologiske fotavtrykk etter oss gjennom våre vandringer på Jorda. Den rikeste femdelen eier 87% av verdens kjøretøy, den fattigste femdelen eier mindre enn 1%, det er altså bare et lite mindretall som hører til den bilkjørende og mobile klassen i verden. UNDP-rapporten Human Development Report fra 1998 har et klart budskap: hovedårsaken til globale miljøtrusler ligger i forbruks- og produksjonsmønsteret i Nord, mens det er de fattigste som i første rekke betaler regningen. For markedsøkonomer i et globalt produksjonssystem er det utvilsomt rasjonelt å transportere nordsjøreker til Marokko for pilling, mens de deretter fraktes til Polen for pakking og frysing for endelig å bli solgt på markedet i Hamburg. Mange økonomiske gevinster kan oppnås bare så lenge den reelle prisen på miljø-ødeleggelser ikke tas med i bedriftsregnskapet, og da hjelper det ikke i lengden hvor effektiv produksjonen er. Som økonomen Herman Daley har formulert det: "Even if the cargo on a boat is distributed efficiently , the boat will sink under too much weight – even though it may sink optimally".