Den kampen som her er skissert, er på langt nær er ført til ende. Til tross for de mange former for økonomisk globalisering som allerede er gjennomført, er det mer tale om en internasjonal (eller mellomstatlig) økonomi enn en virkelig global økonomi. Fortsatt finnes det enkelte innslag av nasjonalt vern gjennom konsesjonslovgivning. Forhandlingene om en multilaterale investeringsavtale (MAI), som hegner om storselskapenes rettigheter istedenfor å kreve plikter og ansvar, strandet foreløpig på folkelig motstand og intern uenighet i OECD. Fortsatt er ikke alle offentlig innkjøp underlagt felles konkurranseregler, og fortsatt er det et stykke igjen før det åpnes helt for liberalisering av tjenester innenfor omsorgsoppgaver, velferdstjenester og utdanning. Etter mønster av det som nylig har skjedd når det gjelder teletjenester og banketableringer, er det på disse områdene slaget vil stå i de neste åra. Amerikanske storselskaper har allerede et solid marked på hjemmebane, nå er det de europeiske markedene, og seinere i noen utvalgte land i Sør, som skal åpnes. Foran WTO-toppmøtet i Seattle i 1999 presset EU og USA på for å få alt dette med i en ny og omfattende forhandlingsrunde, kalt millenniumrunden, mens u-land nesten enstemmig sa nei. De ville først se på virkningene, og på fordelingen av vinning og tap, av de regler som allerede er innført. Norge deltok i presset, begrunnet offisielt med at Norge globalt har "offensive interesser" på områder som liberalisering av oljeproduksjon, teletjenester og vannkraftutbygging, slik Norge har "defensive" interesser på jordbruksområdet. Foreløpig strandet råkjøret i Seattle, det skyldes både demonstrasjoner og rivalisering mellom EU/USA. Dessuten ble det tydelig for alle at WTO var en udemokratisk klubb, der utvalgte land og storselskaper ble invitert inn i forhandlingsvarmen, mens representanter for det store flertallet i verden ble holdt utenfor.

Her står vi ved et kjernepunkt i den videre globaliseringsdebatten: Det meste er nå liberalisert innenfor handel med varer, med unntak av landbruks- og tekovarer. Alle de åtte foregående forhandlingsrundene i GATT var mest opptatt av å sette ned tollen på industrivarer. Nå er ambisjonene langt større: nå handler det om å bruke WTO som en brekkstang for en langt mer omfattende liberalisering i globaliseringens navn. Det er ikke lenger et spørsmål om utenrikshandel og økonomisk samkvem mellom stater. Målet er en fortsatt verdensomspennende omfordeling av suverenitet, makt og handlefrihet. Det er sterke krefter som vil at alle sider ved samfunnsliv og nasjonale økonomier skal defineres som handelsrelatert, og dermed gjøres til gjenstand for liberalisering, slik som omsorgssektor, utdanning, offentlige innkjøp, miljøreguleringer, investeringsregler osv. Det er her slaget nå står om en tjenesteavtale innenfor WTO (GATS: General Agreement on Trade in Services), og det er derfor viktig deler av den internasjonale - inkludert den norske - fagbevegelsen nå ser ut til å komme på banen.