Hvordan er verden blitt slik som beskrevet ovenfor? Skyldes det "utviklingen", teknologiske drivkrefter og fastlåste strukturer som gir liten handlefrihet, slik mange vil ha oss til å tro? Selvsagt er strukturer tunge og historisk forankret, men like selvsagt er det at virkeligheten formes av sterke aktørers kamp for egne interesser. Som det heter på statsvitenskapelig engelsk: structures structure, but actors act. Når vi for eksempel skal forklare hvorfor det ikke er blitt noe av den "nye økonomiske verdensordningen" (NØV blant venner) som mange talte om på 1970-tallet, er det vanskelig å se bort fra den kamp som sterke industri- og finansmakter har ført på den globale arena. Derfor er da også den internasjonale debatten om strukturelle årsaker til underutvikling og sosial ulikhet langt på vei erstattet av diskusjon om hvordan konkurranseevnen skal holdes oppe.

Den gang – det vil si før globalisering ble et moteord - var store deler av det vi kalte den tredje verden på offensiven, det ble stilt krav. På enkelte områder var det folk langt inn i makthavernes rekker i Nord som lyttet, enten av godhet eller egeninteresse. Det ble forhandlet om stabile råvarer for å motvirke det skeive bytteforholdet som rammet råvareprodusenter og gav fordeler for produksjonsselskaper og forbrukere i Nord. Et annet tema var kontrollen over egne naturressurser og retten til å stille krav til flernasjonale storselskaper, slik Norge gjorde det under oppbyggingen av en nasjonal oljepolitikk på samme tidspunkt. Ikke minst ble det diskutert hvordan land i Sør kunne få mer innflytelse i Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF).

Hvordan har det så gått? Når det gjelder råvarepriser har det vært en dramatisk forverring, de betales dårligere enn noen gang i dette århundret. Det gir også Norge en årlig gevinst på 3-4 milliarder kroner ifølge Framtiden i Våre Henders forskningsrapporter. Diskusjonen om råvarefond og reguleringer av globale markeder forsvant under presset fra nyliberale statsledere og deres økonomiske sjefsideologer på 1980-tallet. Utenlandsgjelda har siden midt på 1970-tallet økt fra 200 milliarder US dollar til det tidobbelte. Tanzania bruker 8 ganger mer på gjeldsbetjening enn på primærutdanning, men inntil for et par år siden hevdet de toneangivende stater i Nord at slik gjeld måtte betales til siste cent. Mens den amerikanske sentralbanken hadde flere titall milliarder å sette inn under finanskrisene i Mexico og i Øst-Asia, ettersom disse kunne true aksjonærer og spekulanter i vår del av verden, var kassa tom når fattige afrikanske land bad om hjelp. På 1990-tallet har bistandens andel av OECD-landas BNP sunket ytterligere. I Jens Stoltenbergs Norge holdes bistanden på det samme promillenivå med den begrunnelse at alle de uventede oljemilliardene gjør økonomien overopphetet. (At den samme oljeprisstigningen gjør importregningen desto mer tyngende for afrikanske land, blir ikke tatt med i dette perverse regnskapet.)

Istedenfor økt innflytelse for den tredje verdens stater i Verdensbanken og Pengefondet, har styrkeforholdet også her entydig gått i motsatt retning. Det skyldes ikke minst at den dype gjeldskrisa har tvunget mange fattige land, ikke minst i Afrika, til å godta krav om omlegging i markedsliberalistisk retning. Selv om Verdensbanken/IMF gjerne vil framstille seg selv som nøytrale institusjoner som nøyer seg med å foreslå udiskuterbare tekniske løsninger, er de i hovedsak mektige instrumenter for den samfunnsmodell som foreskrives i Washington. (For en mer kritisk og nyansert analyse fra annet hold innenfor FN-familien, se UNRISD 2000). Gjennom det som kalles strukturtilpasning er de fattigste land påtvunget en sjokkliberalisering som betingelse for lån og bistand. Det er ikke de frie markedskreftene i en åpen globaløkonomi som har ført til dette, men ubønnhørlige diktat fra internasjonale finansinstitusjoner som instrueres av regjeringer i Nord. (Om Verdensbanken og IMF se bl.a. Danaher 2001 og Mohan 2000).

På samme måte foretrekker Verdens Handelsorganisasjon (WTO) å stå fram som et åpent forum for "felles kjøreregler", slik det også heter på offisielt norsk hold. I kritisk litteraratur, som går nærmere inn på formålsparagrafer, forhandlingsrunder og ledelsens uttalte ideologi, tegnes det isteden et bilde avWTO som en spydspiss for liberalisering, privatisering og nedbygging av offentlige velferdstjenester. (Se bl.a. Anderson 2000, Khor 2001 og Danaher 2000).

Siden midten av 1970-tallet har de flernasjonale storselskapene blitt langt mektigere både når det gjelder å produsere varer og å utøve innflytelse som sentrale aktører på den globale arena. (Ny og spenstig litteratur er her bl.a. Madeley 2000, Klein 2000 og Hertz 2001). Med sine varemerker, sine budsjetter for aggressiv markedsføring og sine erfaringer med brysomme regjeringer og fagforeninger er de, som det heter, the real global players. Det skyldes ikke minst at de har utvidet sitt spillerom i områder som tidligere var ganske lukket, slik som Øst-Europa, Kina og India. Av de 100 største økonomiene i verden er det 51 selskaper og 49 stater. 144 stater i verden har et BNP som er lavere enn årsomsetningen til tobakks- og matvaregiganten Philip Morris. Den form for globalisering som pågår kan derfor med rette omtales som "konsernstyrt". Det er ikke lenger de små som slår seg sammen, eller de store som sluker de små. Det er isteden de store som nå slår seg sammen, som vi nylig så i American OnLines´ oppkjøp av Time/Warner/CNN/EMI. Denne tendensen til fusjoner og oppkjøp er særlig framtredende innenfor olje- og energisektoren, og er godt dokumentert også innenfor IKT-industri, bilindustri, farmasøytisk industri, medieindustri og bank- og forsikring (UNCTAD: World Investment Report 2000). Vi ser også det samme mønsteret avtegne seg innenfor matproduksjon, landbrukshandel og genteknologi, dvs. alt som har med vårt daglige brød å gjøre (Goodman/Watts 1997, Madeley 2000, Shiva 2000).

Igjen er spørsmålet hvor globalt dette er, i ordets egentlige forstand. 80% av investeringene foregår innenfor den nevnte triaden: Nord-Amerika, EU og Japan. Selv om det på 1990-tallet var en økende strøm av direkteinvesteringer fra Nord til Sør, dreier det seg i all hovedsak om en håndfull stater som er attraktive gjennom lave lønninger, uorganisert arbeidskraft, slappe miljøkrav, verdifulle råvarer, store hjemmemarkeder eller god infrastruktur med moderne nettverk for kommunikasjoner. I særklasse mest tillokkende er Kina med sin blanding av økonomisk liberalisme og politisk diktatur, såkalt markedsstalinisme. Det er her, samt i Indonesia og Vietnam, at NIKE syr sin sko. Som global reklamefigur har Michael Jordan et honorar som svarer til samlet årslønn for 10 000 kvinnelige arbeidere.

Kanskje er det heller ikke riktig å kalle disse megaselskapene for globale og transnasjonale, selv om de opererer overalt på kloden. (Det gjør også CIA uten å bli transnasjonal av den grunn). De aller fleste storselskapene - 450 av de 500 største - er nasjonalt forankret i Nord-Amerika, EU eller Japan. Her har de stater som ivaretar deres interesser både innenlands og ved internasjonale forhandlingsbord, her har de sine tenketanker og sine hovedkvarterer, her har de sine politikere å gi kampanjebidrag til, her har de forskningsråd og gullkantete militærkontrakter, her får de eksportstøtte og investeringsgarantier, her registreres patentene (bare 1% av alle patenter i verden er registrert i Sør), det er her mesteparten av forskning og utvikling finner sted, og det er her de strategiske avgjørelser treffes. Storselskapene er ikke mot regler og avtaler, men ønsker seg regler og avtaler som tjener deres interesser og som former verdensordningen i deres bilde, ikke minst med tanke på global ekspansjon for å presse lønns- og produksjonskostnader.

I forbindelse med internasjonale miljøkonferanser, toppmøter i Verdensbanken/IMF eller forhandlingsrunder i Verdens Handelsorganisasjonen-WTO har massemediene rettet søkelyset mot gatedemonstrasjoner fra miljø- og solidaritetsorganisasjoner. Men mindre synlig utenfra er den politiske innflytelse som topplederne i storselskapene utøver både før, under og etter konferansene. De framstår som eksperter, lobbyister, som regulære forhandlingsdeltakere og som de statlige representantenes fortrolige rådgivere. Sammen med utvalgte topp-politikere og ledere i viktige globaliseringspådrivere som WTO, Verdensbanken og IMF, har de lenge talt det samme språk, det som kalles "The Washington Consensus". De deltar i det offentlige rom bare på egne premisser, og er ikke knyttet til noe demokratisk eller representativt ansvarsforhold.

Det er ikke markedets usynlige hånd eller teknologiens anonyme krefter som opptrer, men høyst konkrete representanter for aksjonærinteressene. Det er ikke slik at klassekampen er død, men den føres for tida mest effektivt ovenfra. Det er selskapenes representanter som ønsker å "bryte lenker, bånd og tvang", dvs. det som binder dem til brysomme lokalstater, miljøkrav, fagforeninger eller politiske motkrefter. Slik avklares mange forhold mellom USA og EU på forhånd gjennom The Transatlantic Business Dialogue. Slik driver Financial Leaders Group fram nye regler om liberalisering av finanstjenester. Slik bidrar olje- og bilgigantene både til global oppvarming og driver lobbyvirksomhet (i Global Climate Coalition!) for å hindre internasjonale traktater som begrenser Co2-utslippene. Slik skriver Monsanto og de biokjemiske gigantene i Intellectual Property Committee utkastene til WTO-regler om vern om patenter og intellektuelle rettigheter. Dette er vår tids pirater, kjent som bio-pirater, som har som mål å frata den enkelte stat dens rett til å nekte patentering av levende organismer. Deres suksess viser at det ikke bare er gener som lar seg manipulere. (For en veldokumentert gjennomgang av storselskapenes mobilisering for egne interesser, se Balanyá 2000).