La oss vende tilbake til dagens verdenssystem. Selv om vi altså kan og bør diskutere det reelle omfang, er det lett å bli enige om at en økonomisk globalisering har skutt fart mot slutten av 1900-tallet. Når vi skal identifisere tapere og vinnere, er det derfor naturlig å finne ut hvordan makt og goder er fordelt nettopp i denne perioden. Ser vi grovt på det som kalles kløfta mellom Nord/Sør, slik det defineres i UNDPs Human Development Report, har gapet mellom de 20% rikeste og de 20% fattigste økt fra 30:1 i 1960 til 74:1 i dag. De 20% rikeste legger beslag på over 86% av ressursene, mens litt over 1% er til deling på den fattigste femdelen. (For de siste er det en nedgang fra 2,3 % i 1960). Ifølge UNDPs Human Development Report 1999 har 225 dollarmilliardærer en formue som svarer til inntektene til 2,5 milliarder mennesker i den fattigste del av verden. Tre superrike kontroller formuer på størrelse med samlet BNP i de 36 fattigste land. Exxon og General Motors har sammen en årsomsetning som overstiger samlet BNP i alle afrikanske land sør for Sahara. På de siste 20 åra er verdenshandelen fordoblet, men omkring 75% av den foregår fortsatt mellom USA, EU og Japan. De har omtrent det samme innbyggertall som de fattigste 50 land, som på den annen side ikke står for mer enn 0,4% av handelen. Slik opptrer globalisering også som polarisering. Alle er altså ikke invitert med på festen i den globale landsbyen, fordelingen gjør det faktisk mer rimelig å tale om global apartheid. Forskjellen i levealder i Norge og i Afrika er mye større enn forskjellen i levealder mellom svarte og hvite i Sør-Afrika under apartheidregimet.

At globalisering og marginalisering kan være to sider av samme sak, blir ikke minst framholdt av forskere som ser på kvinners posisjon i nasjonal og internasjonal økonomi. Det gir derfor mening å tale om en feminisering av fattigdommen. (Et vell av konkrete eksempler gis i Wichterich 2000).

Ettersom det tales så mye om det nye kunnskaps- og informasjonssamfunnet, og om risikoen for å bli hengende etter de globaliserte fortroppene, bør det minnes om UNDPs anslag: nærmere 200 millioner barn får aldri begynne på skole. Den samme kilden anslår at primærutdanning for alle er mulig å oppnå om det årlig brukes 6 milliarder dollar mer enn i dag, det er noe mindre enn det som brukes til kosmetikk i USA; det er under halvparten av iskremforbruket i Europa. Klarere understrekning av forskjell mellom behov og kjøpekraft kan knapt finnes. Heller ikke er alle like godt rustet til å nyttiggjøre seg den teknologiske og digitale revolusjonen: OECD-landa står for ca. 80% av alle interenettbrukere. Med 5% av innbyggertallet har USA 50% av nettbrukerne, mens Sør-Asia, - med 23% av jordas innbyggere- står for én eneste prosent, flere er det ikke som kan oppheve tid og rom ved å sende elektroniske impulser verden rundt med et tastetrykk. Sammenliknet med hele Afrika sør for Sahara, har Bulgaria flere nettilkoblinger, New York har flere telefonlinjer og Sao Paulo i Brasil har større bredbåndkapasitet. I Norge er det mulig å få seg en brukbar PC for en halv månedslønn, i Bangladesh koster en PC 8-10 årslønner. I det høyteknologiske India er bare 3 PC-er per 1000 innbyggere, mens det i Norge var nærmere 400 sist på 1990-tallet.

I Human Development Report 2001, som på mange måter kan oppfattes som et teknologioptimistisk manifest, følger UNDP opp med nye eksempler på ulikhet når det gjelder forskning og kommunikasjonsteknologi. Innenfor for eksempel medisin er bare 10% av all forskning rettet mot de sjukdommer som rammer 90% av jordas befolkning. Samtidig som internett gjør det lettere for leger å stille diagnoser, er bare halvparten av Afrikas ettåringer vaksinert mot difteri, stivkrampe og meslinger. Fortsatt er to milliarder mennesker i verden som ikke har adgang til elektrisitet. (Med tanke på at det er en teknologi som er 130 år gammel, er ikke spredning i det globale nettverksamfunnet så imponerende). I USA bruker 54,3% av befolkningen internett, mens andelen i Afrika er 0,4%. Mens kopling til internett koster 1,2% av en månedslønn i USA, koster det nesten tre ganger månedslønna i et land som Nepal.

Det er altså ikke alle som er online eller følger spent med i utviklingen av Nasdaq-indeksen for IT-aksjer, selv om mange glemmer det i sin nærsynte digitalutopisme. For dem som er mobile, letter det livet å betale med elektroniske kredittkort, men for mange de fleste er det irrelevant. Og fortsatt går det lettere med kort fra American Express enn kort fra for eksempel Burundi Express.

Det er utvilsomt riktig at jordas befolkning gjennomsnittlig lever mye lenger og har mer utdanning enn noen gang før, noe som ikke minst skyldes de dramatiske endringene i India og Kina siden slutten av 1940-tallet. Bare i en kort del av denne perioden har disse to folkerikene statene hatt en åpen eller globalisert økonomi, og fortsatt har de beholdt en rekke nasjonale styringsredskaper til bruk i økonomien. Å bruke framgangen i levekår i disse to landa, slik entusiastiske globaliseringsideologer gjerne liker å gjøre, treffer derfor litt på sida. Men selv om det altså er framgang på mange indikatorer, er det - som vist ovenfor - samtidig en utvetydig tendens til økende økonomisk ulikhet og en dypere kløft når det gjelder makt og innflytelse. Taperne finnes systematisk blant store folkemasser av fattigfolk i Sør, dvs. de nær tre milliarder som ifølge Verdensbanken tjener under 2 dollar om dagen. All statsledere i verden har forpliktet seg til et program for å halvere fattigdommen innen 2015, men i følge siste UNDP-rapport (2001) er det bare ni land (utenom Kina og India) som ligger i rute til å nå målet når det gjelder halvering av inntektsfattigdom.

Også i Nord er det store skarer av fattige og utstøtte, og all statistikk viser at de stiger i antall. Bare i Europa er det 50 millioner fattige, 20 millioner arbeidsløse og 5 millioner uteliggere. Midt på 1960-tallet tjente en produksjonsarbeider i USA 1/39 av en konserndirektør, mens forholdstallet tretti år seinere var 254:1. På FN-statistikken står svarte i USAs storbyer fram med en sosial profil som minner om Bangladesh; folks levekår stiger altså ikke automatisk i takt med hjemlandets integrasjon i verdensøkonomien. Ifølge materiale fra UNDP finnes den mest dramatiske nedgangen i folks levealder og levekår i det tidligere Øst-Europa, som etter Murens fall er trukket inn i globaliseringen og utsatt for en sjokkterapi, som for mange har vært langt mer sjokk enn terapi.

Både i Nord og Sør finner vi fattige og utstøtte som verken har utdanning, posisjoner eller "endringskompetanse" til å utnytte de globale muligheter som utvilsomt åpner seg, de har ikke råd til å løse billett til den forlokkende ferden i cyberspace. 800 millioner mennesker går sultne til sengs, 500 millioner er kronisk underernært, og 15 millioner barn dør hvert år av sykdom, dvs. av fattigdom. "Going global", som det heter i slagordet, er mer nærliggende for American OnLine eller Statoil enn det er for fattigbønder i Tsjad. For dem som ikke er så mobile og velutdannete, og som er igjen i slummen, gettoen og på den karrige landsbygda, er marginalisering en mer dekkende betegnelse enn globalisering. Det store flertallet er fortsatt lokale og stedbundne, det er de som holdes på plass, eller som det heter i arbeiderbevegelsens internasjonale kampsang, de er "jordens bundne treller". Under 5% av verdens befolkning har noen gang sittet i et fly. Verden har sannelig ikke krympet for alle, fortsatt er geografisk avstand en sosial konstruksjon.

Vi vet jo alle at avgjørelser treffes hele tida. Bedrifter flyttes, arbeidsplasser skapes eller forsvinner, skatte- og miljøregler tøyes, maktforhold forrykkes i favør av dem som har kapital og er mobile. Når arbeidsplasser flyttes eller legges ned i takt med økt forventet fortjeneste andre steder, er det alltid noen som er igjen, det er - med den polsk-britiske sosiologen Zygmunt Baumans ord "de nasjonale, lokale og stedbundne (som) må slikke sine sår, reparere skadene og bli kvitt avfallet…Den som står fritt til å løpe bort fra steder, er fri til å løpe fra følgene". Slik river en mer sammenvevd og liberalisert økonomi ned murer mellom stater, men bygger opp andre murer mellom dem som har kapital og er konkurransedyktige, og dem som faller – eller skyves - utenfor. Det er selvfølgelig besnærende å tenke på globalisering som noe som forener, men det er like mye en prosess som skiller og produserer ulikhet. Enhetliggjøring og fragmentering finner sted på samme tid, integrasjon og desintegrasjon er to sider av samme sak (Bauman 1998).

Innenfor rammen av den eksisterende verdensøkonomien skapes det enorm vekst og rikdom for dem som har vært heldige med geografisk tilhørighet og sosial klasse. De mest opplagte vinnerne er de nærmere 3000 personene som hvert år setter hverandre i stevne under et globalt toppmøte - kjent som World Economic Forum - i Davos i Sveits. På dette fasjonable vintersportsstedet arrangeres et slags verdensmesterskap for de mektigste konsernledere og finansakrobater, supplert med utvalgte politikere, mediefolk og moteriktige akademikere. (For en sprelsk reportasje som forteller om hvordan dette foregår, se Lapham 1998). Her kan vi altså tale om de globale strateger eller de nye kosmopolitter, de som hever seg over det territorielle eller det provinsielle, de som produserer der det er billigst, bor der det er mest praktisk og betaler skatt der prosenten er lavest (hvis de da ikke nøyer seg med å være virtuelle skatteytere med postboks på Cayman Islands). De utøver en - i bokstavelig forstand - grenseløs makt, men uten å stå til ansvar for andre enn sine aksjonærer. Det heter ofte at de har opphevd avstander i tid og rom, de er det som ordglade sosiologer beskriver som stedpolygame. Det betyr ikke at de er stedløse, men at de er mange steder: Styrerom, på TV-skjermen, på universiteter, på flyplasser og i Davos.