Før vi beveger oss videre i vår samtid, er det naturlig med et historisk tilbakeblikk (En utbredt yrkesskade blant historikere er at vi tror at alt har en historie). I jakten etter å definere alt i vår tid som nytt, og oss selv som bærere av modernitet eller post-modernitet, er det nemlig lett å overse et banalt faktum: Det vi upresist kaller globalisering har foregått lenge, selv om tempoet utvilsomt er skrudd dramatisk opp i de siste tiåra. Noen har tidfestet det første steget i en kulturell globalisering til perioden 300-800 etter at vår tidsregning begynte, da de store verdensreligionene for alvor ble utformet og spredt. (Det er interessant å merke seg at ingen av dem har sitt utspring i Europa). Dagens rådende økonomiske og økologiske verdensordning må i alle fall spores femhundre år tilbake, til den gang Kristoffer Columbus og Vasco da Gama var globaliseringens stolte pionerer. Den europeiske ekspansjonen la grunnlaget for vekst i Nord og plyndring i Sør, det vil sin en internasjonal arbeidsdeling og et dominansforhold som i all hovedsak består i dag. Samtidig fant det sted et en dramatisk utveksling av planter, dyr og mikrober til et sammenhengende økologisk verdenssystem. Med dagens rådende tankegang er det bare et spørsmål før denne epoken beskrives som en frigjørende globalisering, med stadig tettere kontakt over verdenshavene, kjennskap til eksotiske matretter på tvers av landegrenser, spennende kulturmøter og økning i handel og investeringer. Slik kom afrikanere gjennom slavehandelen endelig med i verdenshandelen, de fikk krysse landegrenser og oppleve nye kulturelle impulser.

Enda mer nærliggende er det å minne om perioden fra midten av 1800-tallet til 1914, som gjerne omtales som imperialismens tidsalder. Denne epoken løftes ofte fram i den rikholdige globaliseringslitteraturen, ikke minst av forfattere som argumenterer for at det er lite kvalitativt nytt ved dagens form for globalisering. (Det toneangivende bidraget er her Hirst/Thompson 1999). I løpet av dette historiske tidsspennet ble verdenshandelen mangedoblet, investeringene strømmet som nå fra Europa og USA til andre kontinenter og det fant sted et massemigrasjon av arbeidskraft (såkalte økonomiske flyktninger) uten sidestykke. Det er verdt å merke seg at en slik internasjonalisering av økonomien gikk hånd i hånd med konsolideringen av de europeiske nasjonalstatene, her var det ingen motsetning. Koloniseringen av Afrika og store deler av Asia ble fullført, samtidig som søramerikanske råvareprodusenter ble vevd langt tettere inn i industrilandas økonomi. I USA vokste storselskaper fram med navn vi fortsatt kjenner. Helt nye transport- og kommunikasjonsmidler - dampskip, jernbaner og telegrafkabler – bandt verden sammen. Jules Verne kunne sende sin romanfigur ut på en 80 dagers reise i "den globale landsbyen". Enkelte forfattere hevder derfor at den økonomiske globaliseringen var like påfallende som i dag, for eksempel målt i den andel handel og utenlandsinvesteringer utgjorde i forhold til bruttonasjonalproduktet. Den daværende begeistringen over ny teknologi og globale kommunikasjoner minner heller ikke så lite om det som vi opplevde ved inngangen til det 21. århundret. (Kabeltelegrafen inntok posisjonen som sin tids internett).

Denne perioden er også kjent som la belle epoque, og det var virkelig en vakker epoke for store deler av det europeiske borgerskapet. (Den gang som nå var livet ikke like vakkert for utbyttet arbeidskraft og land i periferien). I dag vet vi at denne epoken ikke varte evig, den endte med økonomisk krise og krig. Etterkrigstida ble til mellomkrigstid, under depresjonen skrumpet handel og investeringer inn og internasjonaliseringen ble slått tilbake. Så er det er vanlig å regne perioden fra 1945 til et stykke ut på 1970-tallet som en egen epoke, ofte kalt kapitalismens gullalder. Selv om det på nytt fulgte økt handel og mer samkvem i internasjonal økonomi, var nasjonalstatene den dominerende ramme både for økonomisk produksjon og politiske beslutninger. I vår del av verden kjennetegnes epoken av vekst både i privat og offentlig sektor, statlige intervensjoner etter keynesiansk oppskrift, et multilateralt valutaregime under USA-dollarens hegemoni, historiske kompromisser mellom kapitalinteresser og arbeiderbevegelse, ekstremt lave priser på fossil energi, ulønnet kvinnelig arbeidskraft, tilnærmet full sysselsetting og kollektive velferdsordninger. Men også denne epoken, som mange trodde ville vare i en krisefri evighet, hadde et sluttpunkt. Deretter har det fulgt en epoke som økonomisk er langt mer turbulent, kjennetegnet av en avregulert økonomi, massearbeidsløshet, økende forskjeller mellom kapitalinntekter og arbeidsinntekter og forsterket globalisering. Det kan være nyttig å minne om at heller ikke dette nødvendigvis trenger å være mer enn en historisk epoke.