For å sirkle inn globaliseringsbegrepet nærmere, er det en viktig oppgave å finne ut hvor langt en økonomisk sammenfiltring faktisk er nådd. Det kan vi gjøre ved å måle hvor stor andel handel og utenlandske investeringer utgjør av BNP, hvor mange e-postmeldinger som flagrer gjennom cyberspace, hvor mange som spiser på MacDonaldsrestauranter, hvor mange som ser på CNN og hvor store summer det spilles for på valuta- og aksjebørsene rundt om i verden. Det siste tallet ligger for øvrig på ca. 10 –15 000 milliarder kroner hver eneste dag, det er kanskje 60 ganger mer enn det som skal til for å betale for varer og tjenester. Beløpet overstiger det som det som samlet finnes av samlete valutareserver i de sentrale OECD-landa. Valuta og aksjer skifter gjerne eiere med et tastetrykk, noe som på grunn av høye beløp og stor usikkerhet har gitt opphav til begrepet kasinokapitalisme (Hermele 2001).

Å finne ut mer om omfang og karakter av en slik økonomisk sammenvevning, og å diskutere konsekvensene ut fra ulike perspektiver, for ikke å snakke om ut fra ulike interesser, er en fornuftig gjerning. Men noen går videre og etablerer en mer ekstrem tese: globaliseringen er som en naturkraft, den er irreversibel og representerer en frigjørende markedsliberalisme som har seiret en gang for alle. Kort sagt: i en slik tankegang er det nødvendige og ønskelig gått opp i en større enhet. Det følger av dette at nasjonalstaten erklæres som død både som arena for beslutninger og kamp og som en ramme rundt politisk fellesskap. Klarest er dette uttrykt av den britiske sosiologen og globaliseringsideologen Anthony Giddens: Staten er for liten for de store oppgavene og for stor for de små oppgavene. Det heter gjerne at det bare er reaksjonære stammepolitikere og for lengst utkonkurrerte næringer som klynger seg til fortidas løsninger. Det gjelder å klebe begreper som modernisering og globalisering på egne interesser, slik at andre står fram som sinker i ei håpløs bakevje. På denne måten blir globalisering noe mer enn et målbart fenomen, det blir en ideologi, som stundom gis navnet globalisme. De eneste konkurrerende scenarier handler i et slikt perspektiv om hvordan man best skal tilpasse seg historiens gang, med avregulering og konkurranseevne som vår tids mantra. Tydeligst er dette utformet i Margaret Thatchers velkjente formulering: There is no alternative! (Forkortet er dette omtalt som en TINA-ideologi).

Før vi går videre i debatten, bør jeg røpe min egen posisjon. Det er ingen tvil om at det har skjedd en økning i verdenshandelen og i omfanget av direkte utenlandsinvesteringer. Verdenshandelen utgjør i dag et beløp som er omtrent 20 ganger høyere enn i 1945. Aller raskest har spranget vært når det gjelder liberalisering av kapitalstrømmer for valuta- og aksjespekulasjoner, godt hjulpet av digital teknologi, satellitter og fiberoptikk. Dette har samtidig banet veien for en enorm internasjonal kriminalitet, der verdien av illegal handel med våpen og narkotiske stoffer er anslått til 10% av verdenshandelen. Det er altså ingen grunn til å undervurdere det omfang og det tempo som kjennetegner en slik utvikling. Det er også bred enighet om at dette har bidratt til å forrykke maktforholdet mellom aksjonærer og arbeidskraft, og mellom stat og marked, slik at både verdensøkonomien og vår egen hverdag er under omforming.

Til tross for den retning og den tendens som kort er skissert ovenfor, er det likevel langt fram til en virkelig global økonomi, dersom det skulle være noe mål. Selv om det blir flere utenlandsinvesteringer, er det misvisende å tale om et globalt produksjonssystem. Fortsatt foregår mesteparten av all produksjon og økonomisk virksomhet innenfor grensene til en nasjonalstat. Trass i at frihandel og åpne grenser er en framherskende ideologi, er det mange skranker som opprettholdes når det passer de sterkeste statene i verden. Bare et eksempel: hindringer for migrasjon og eksport, ikke minst av landbruksvarer og tekoprodukter, påfører land i Sør et årlig tap på 700 milliarder dollar, i alle fall skal vi tro FNs organisasjon for handel og utvikling, UNCTAD. (Det er 15 ganger mer enn all bistand). Mot slutten av 1990-tallet brukte OECD-landa 350 milliarder dollar i jordbrukssubsidier, hovedsakelig til mekanisert stordrift og eksportstøtte, men tvinger samtidig filippinske og zambiske småbønder til "fri konkurranse" på verdensmarkedet. I virkeligheten er det mer nærliggende å tale om en forsterket kapitalistisk ekspansjon, som antar en høyst ujamn og motsetningsfylt form. Det er - som alltid - lett å forveksle det som skjer i Europa, USA og Japan med det som er virkelig globalt. Disse tre tyngdepunktene i verdensøkonomien står for 65-75% av all produksjon, handel og investeringer, mens deres innbyggere utgjør mindre enn 15% av jordas folketall. Det gir en sterk konsentrasjon omkring tre regioner, og noen mener at regionalisering er en like god betegnelse som globalisering, eller at internasjonal økonomi i hovedsak utspiller seg innenfor en triade: EU, USA og Japan med tilliggende - eller innkapslete - nærområder.

La det være sagt med en gang at jeg tror at også ryktet om nasjonalstatens og politikkens død er betydelig overdrevet, i alle fall i vår del av verden. (For gode oversikter over dette tema se Smith 1999, Weiss 1998, Østerud 1999, Tranøy/Østerud 2001). Meldingene om nasjonalstatens død og politikkens umyndiggjøring er sendt ut av dem som har sterke interesser av å forrette i begravelsen, der budskapet til de sørgende er at det er lite å oppnå gjennom nasjonale reformstrategier. Trass i påstanden om politikkens reduserte betydning på nasjonalt nivå, står vi overfor en form for globalisering som i bunn og grunn er et politisk prosjekt. På samme måte taler mye for å se EUs kurs mot felles valuta og pengeunion som en del av politisk unionsprosjekt, istedenfor å tolke dette som økonomisk tvang eller et resultat av globalisering. En stor del av den liberalisering og avregulering vi kjenner fra vårt samfunn er styrt og villet av politikere, selv om mange av dem selv hevder at de bare administrerer globale naturlover. Den tyske sosiologen Ulrich Beck har i sitt spenstige verk om globalisering stilt spørsmålet slik: "Har vi noen gang tidligere sett en så tankeløs og samtidig så munter framføring av et offentlig selvmord?" (Beck 1998).

Den mer ekstreme globaliseringstesen ser i beste fall ut til å være en mektig forenkling av komplekse prosesser. Mest sannsynlig fungerer de overdrevne påstander som et forsøk på å rettferdiggjøre og legitimere en fortsatt uregulert kapitalisme i alle hjørner av kloden. Og aller viktigst: Som vi skal se nedenfor har globaliseringen både vinnere og tapere.