Som så mange andre moteord er globalisering et begrep som kan bety mye, lite eller høyst forskjellige ting – gjerne på samme tid. Verken i dagligtale, i massemedier, i politiske erklæringer eller i en mer faglig diskusjon er denne uklarheten noen hindring for begrepets utbredelse, snarere tvert i mot. Med dette som utgangspunkt skal jeg forsøke på to oppgaver som hver for seg er nærmest grenseløse. For det første er det meningen å kaste litt lys over begrepet og noen av de mest sentrale akademiske stridsspørsmål. For det andre er det påkrevd å identifisere vinnere og taper, ettersom en motsetningsfylt globaliseringsprosess framtrer med ulike ansikter overfor klodens innbyggere. I håp om å bidra med noe mer enn overskrifter og oppramsinger, er det nødvendig å foreta valg og begrensninger når det gjelder temaer. Jeg kommer derfor til å stille økonomiske drivkrefter, økologiske livsvilkår og forhold mellom nasjonalstat og globalisering i sentrum. Det burde være mye nok - og vanskelig nok. Som historiker med faglig ståsted innenfor utviklingsstudier velger jeg også å anlegge et historisk Nord/Sør-perspektiv, der globale makt-, dominans- og fordelingsspørsmål naturlig nok vil løftes fram. Det er det som gjerne kalles globale rammevilkår, sannsynligvis fordi det er vilkår som rammer u-land og fattigfolk.

Et naturlig utgangspunkt for videre diskusjon er at vi helst burde tale om globaliseringer, altså i flertall, alt ettersom vi mest tenker på teknologi, økonomi, kultur, miljø eller endringer i levekår for ulike samfunnsklasser. Det er heller ingen rettlinjet prosess som er lett å sette på formel, og graden av globalisering går ofte i utakt på de forskjellige områder vi ønsker å forstå. Det er ikke tale om noen samlet tilstand hvor alle brikker er på plass. Som vi kan vente, har en så mangfoldig og motsetningsfylt prosess også gitt støtet til en omfangsrik litteratur, som i seg selv er blitt en global vekstindustri. (For gode oversiktsverker, ofte i form av artikkelsamlinger med bidrag fra en lang rekke sentrale forfattere, se bl.a. Beynon/Dunkerley 2000, Ellwood 2001, Gustavsen/Thorkildsen 1998, Held 1999, Held 2000, Held/McGrew 2000, Lechner/Boli 2000, Petras/Veltmeyer 2001, Skarstein 1998, Tabb 2001, Walters 2001, Østerud 1999).

Hvor skal vi så starte? En vanlig definisjon på globalisering er en stadig mer sammenvevd verden, der nasjonale grenser er i ferd med å bli overskredet eller visket ut. Vare- og tjenesteproduksjon, handel og finanstransaksjoner kobles tettere sammen i det som gjerne kalles en global økonomi, der økt fortjeneste gjennom reduserte lønns- og produksjonskostnader er en grunnleggende drivkraft. Ikke minst gjennom digital teknologi og rask transport pekes det ofte på at både tid og rom blir komprimert, presset sammen.

Mange av dem som knytter begrepet globalisering til produksjon og kommunikasjon oppfatter samfunnsutviklingen nærmest som økonomisk forutbestemt og teknologisk determinert. Andre mener det er viktigere å søke røttene til dagens spesifikke form for globalisering i nyliberal ideologi og en politisk styrt avregulering og privatisering av økonomien både på nasjonalt og globalt plan. En god del av den internasjonale litteraturen taler da også opplysende om en "corporate-led globalisation", dvs. at det er en prosess som i hovedsak er drevet fram av storselskapene og deres støttespillere. Sporene kan følges tilbake til begynnelsen av 1970-tallet, med både økonomiske krisetrekk i vår del av verden og en oppløsning av etterkrigstidas regulerte valutaregime. Fra inngangen til 1980-åra er en slik prosess særlig forbundet med Margaret Thatcher, Ronald Reagan og Helmut Kohl, samtidig som den triumferende liberalismen skjøt fart etter Murens fall i 1989. I debatten glimrer ofte denne historiske og politiske dimensjonen med sitt fravær. Det vil si at noen gjerne vil tro på en globalisering som nærmest går av seg selv, der kommunikasjonsteknologi opphøyes til en overgripende drivkraft. På denne måten framstilles store selskaper og vestligstyre finansinstitusjoner som bærere av en slags universell allmennvilje.

Det hører også med i gjengse definisjoner at betydningen av det territorielle, det vil si det lokale og stedbundne, blir redusert. I én versjon av tenkning omkring globalisering medfører dette at lokale eller nasjonale kulturer må vike for en slag slags globalisert felleskultur, som ikke minst gjør det lettere for folk å kommunisere på tvers av gamle stengsler. Et annet nøkkelord er bevegelighet eller mobilitet. Også her er det uklarheter, ettersom en slik mobilitet i første rekke gjelder kapital og varer. Som kjent består skrankene - eller de blir enda mer uoverstigelige - når det gjelder migrasjon. For asylsøkere, flyktninger og desperate fattigfolk er det så visst ingen grenseløs verden. Slik oppleves verden derimot av det toppsjikt av mennesker som har hele verden som tumleplass, og som ut fra sine egne interesser er globaliseringens yppersteprester. Noen taler om en global elite som utøver sin makt gjennom et slags kosmokrati eller en transnasjonal klasse (Sklair 2001).