Det er nå snart 50 år siden norsk u-hjelp startet opp. I følge bransjebladet ”Bistandsaktuelt” 1/98, som utgis av bistandsforvaltningen (den norske) - NORAD, er det satt av 5 historikere og 10 millioner kroner for å skrive den norske bistandshistorien. Av hensyn til faren for overoppheting av norsk oljeøkonomi vil Institutt for Sammenlignende Solidaritetsstudier (IfSS) i samarbeid med Avdeling for Bistandsarkeologi (AvBA) med dette – vederlagsfritt (!) – bidra med smakebiter fra en studie av bistandsdebatten (den norske) fra sin spede start på Youngtorget 1. mai 1951 og fram til i dag.

Bistandsdebatten (den norske) er enda eldre enn bistanden selv. Som så mye annet i norsk etterkrigstid – for eksempel nylon-strømper, general Eisenhower, tidsstudier på arbeidsplassen og F16 -  feide den inn over Norge med god medvind fra Amerika. Etter at FN i 1948-49 lanserte et forslag om utvidet teknisk hjelpeprogram i FN-regi tok selveste presidenten i Amerika, Harry S. Truman (i sin tiltredelsestale 20. januar 1949) til orde for u-hjelp. Han ville ”sette ut i livet et dristig program for at land som ligger tilbake i utviklingen, kan få nyte godt av de vitenskapelige og tekniske framskritt i USA” (referert i Aftenposten 21.1.49), et program som for øvrig var nært knyttet til arbeidet (Kald krig, Atombomber, Containment, Marshall-hjelp o.s.v.) for å demme opp mot kommunismen.

I norsk arbeiderbevegelse kom bistandsdebatten inn som et frisk pust i forsvarsdebatten. Sterke indre motsetninger kom fram i forsvarsdebatten knyttet til NATO-medlemskap, økende forsvarsbevilgninger, Statsminister Gerhardsens Kråkerøy-tale m.v. LO måtte rydde opp! I sin 1. mai-tale 1951 sa LO-leder Konrad Nordahl det slik: ”Vi burde også ofre noe på det positive forsvar. Det beste positive forsvar for vestens kultur og vår livsform er å heve levestandarden i utviklingslandene. Jeg mener utgiftene til dette forsvaret burde bli en del av vårt lands forsvarsutgifter.” Dermed var det gjort! Bistandsdebatten, den norske, var i gang!

Multifunksjonalitet

Bistandsdebatten har fram til i dag hatt karakter av en slags politikkens perpetuum mobile. Delstudier av dette fenomenet, utført av tverrpolitisk utvalg ved AvBA, har funnet at dette skyldes bistandsdebattens såkalte ”multifunksjonalitet ”, som bl.a. kom til uttrykk helt fra starten av langs de to hovedlinjene skissert av LO-leder Nordahl: 1) forsvare vestens kultur og livsform og 2) heve levestandarden i utviklingslandene.

I Norge bidro bistandsdebatten på denne måten – i startfasen - til å sikre oppslutning om forsvarsbevilgningene og til ”å finne sysselsetting i et idealistisk arbeid for de mange norske ’intellektuelle’ som synes Norges tilsynelatende avhengighet av det kapitalistiske Amerika har påført dem intellektuell åndenød”, slik Anders Buraas ved Arbeidspartiets sekretariat uttrykte det.

Denne multifunksjonaliteten har gitt bistandsdebatten (og bistanden!) en bred anvendelighet hjemme og ute og en evne til å overleve som overgår selv katten (den har som kjent ni liv).

- Uvanlig fiffig!

For samtlige ansatte ved IfSS/AvBA (unntatt vaskehjelpen, som for øvrig ikke er fast ansatt og dessuten ikke norsk), som alle ble påført intellektuell åndenød i norsk etterkrigstid, har det vært vel kjent at norsk bistand har vært nært samordnet med USA og NATO. Offisielt har dette imidlertid fra myndighetenes side blitt forsøkt holdt skjult for norsk offentlighet. Myndighetenes hemmeligholdelse ble nylig avslørt i forbindelse med lanseringen av siste bind av Norsk utenrikspolitikks historie, skrevet av forsker Rolf Tamnes  (1998/99).  I en omtale av boka i Aftenposten 6. januar 1999 påpekte da også Nils Morten Udgaard at ”Norsk u-hjelp var opprinnelig motvekt og avlat for en stram NATO-politikk, som forble omstridt helt frem til vår tid.” Han trakk dessuten fram at:

”Som motstykke til dette tette og lukkede samarbeidet fremstår norsk u-hjelp, som i perioden 1965-1995 løp opp i nær 158 milliarder 1995-kroner. Det er nesten nøyaktig det samme beløp som Norge har mottatt fra USA og NATO, ifølge forfatterens oppstilling. Satt på spissen kan vi si at alt det Norge inntil midten av 1990-årene ga til u-landene, har vi i realiteten fått fra allierte land - til bruk på andre felter av norsk politikk!”

Fagutvalget ved IfSS har på bakgrunn av disse nye momentene – i en merknad - konstatert at norsk u-hjelp dermed – i ettertid – framstår som bakvendt u-hjelp. Det vanlige har jo vært at u-hjelpen har blitt gitt til å bygge skoler, sykehus, veier, demninger og lignende og dermed frigjort midler på budsjettet til kjøp av våpen for å sikre vestlige støttespilleres maktposisjon og velstand i fattige land. I Norge har det altså vært omvendt. USA har gitt militær støtte til Norge, som dermed har fått frigjort midler til u-hjelp, som igjen har bidratt til å sikre Arbeiderpartiets maktposisjon. ”Bakvendt, men uvanlig fiffig!”, heter det avslutningsvis i fagutvalgets merknad.

Slike økonomiske forhold har selvsagt ikke hatt noen betydning for selve bistandsdebatten, men kan i ettertid utgjøre et interessant bakteppe! Oljegruppa ved AvBA mener for øvrig at det også er et interessant bakteppe at norsk u-hjelp i perioden 1965 – 1995, 158 milliarder 1995-kroner i følge Norsk utenrikspolitikks historie, utgjør snaut halvparten av innestående på det norske oljefondet ved utgangen av 2000. Oljegruppa påpeker imidlertid at dette bakteppet kun er interessant hvis det brukes forover – d.v.s. legges inn som bakteppe for bistandsdebatten i årene som kommer 

Nytter bistand?

Bistandsdebatten har – opp gjennom årene – antatt mange former. De vanligste hovedtgruppene er:

-         Hvorfor?-debatten

-         Hvordan?-debatten,

-         Hvem?-debatten,

-         Hvor mye?-debatten og sist men ikke minst

-         Nytter det?-debatten

All tilgjengelig dokumentasjon viser at multifunksjonaliteten viser sin styrke og anvendelighet på alle disse områdene, men har en særlig betydning for Nytter det?-debatten. Usikkerheten om nytten har fulgt bistanden gjennom alle år. Nytter det?-debatten kan imidlertid  knyttes til de øvrige debattene etter behov, slik vi her skal vise noen eksempler på som viser noe av mangfoldet i bistandsdebatten.

60-årene: mer u-hjelp!

2. august 1966 rapporterte Aftenposten – midtveis i FNs første utviklingstiår - at ”New York Times skriver for eksempel om de 51,5 milliarder dollar eller 360 milliarder kroner, som de rike landene hadde øst inn i tilbakeliggende strøk, at ’resultatet har mildest talt vært en skuffelse’ og at dette var det full enighet om på møte i Washington”. Generalsekretær i Norsk Utviklingshjelp (senere NORAD), tidligere admiral R. K. Andresen, bekreftet overfor Aftenposten at ”de mål man satte seg den gang man besluttet å gjøre 1960-årene til FNs utviklingstiår, ikke ville bli nådd med den innsats man hittil har gjort”. Generalsekretæren fastslo at ”skal målet nås – å øke u-landenes bruttonasjonalprodukt med gjennomsnittlig 5 prosent per år fra 1970 av – må innsatsen økes kraftig.”

En slik kopling mellom Nytter det?-debatten og Hvor mye?-debatten var lenge dominerende og er fortsatt ganske utbredt, spesielt innenfor de store bistandsorganisasjonene.

70-årene: bedre råvarepriser og rettferdig handel!

I FNs andre utviklingstiår var fokus i større grad rettet mot handel og råvarepriser – og oppfatningene om bistandens betydning vesentlig redusert. Da var det ikke størrelsen på u-hjelpen som avgjørende for u-landenes utvikling, men USAs holdning. I en artikkel i Aftenposten 13. mai 1975 i forbindelse med at Norges FN-ambassadør Ole Ålgård ble valgt til formann for tilsynskomitéen for FNs 2. utviklingstiår, understreket Aftenpostens egen Arve Hoff at

”Det sier seg selv at den vestlige supermakts medvirkning er en nødvendig forutsetning for ethvert skritt i retning av drastiske forandringer i hele det internasjonale handelsmønster og i fundamentale råvare- og utviklingsspørsmål”.

Primo 1990-årene: mottakeransvar!

Men Nytter det?-debatten har ofte også blitt knyttet til hvordan?-debatten, slik for eksempel tidligere NORAD-direktør Per Ø. Grimstad gjorde i en kronikk i Dagbladet 12. oktober 1991. Kronikken hadde tittelen ”U-hjelp uten resultateter”, som Grimstad innledet slik: ”Jeg har alvorlig tvil om utviklingssamarbeidet”. Han fortsatte: ”Min bekymring er grunnleggende og eksistensiell: Virker utviklingssamarbeidet? Griper vi det an på den rette måten? Står resultatene i forhold til innsatsen?”  Grimstads svar var at ”Norsk u-hjelp må baseres på delt ansvar mellom giver og mottaker, toveissamarbeid og etterprøving av resultatene.” Dette resulterte i at det såkalte ”mottakeransvaret” ble nedfelt som prinsipp for norsk bistand.

Ultimo 1990-årene: godt styresett!

Samtidig hadde man i Verdensbanken registrert at Den kalde krigen var over og at bistand ikke lenger hadde noen funksjon for de vestlige landene som redskap i kampen mot kommunismen. Bistandsdebatten måtte altså flyttes ut av den forsvarsdebatten som hadde vært knyttet til øst-vest konflikten, NATO og kampen mot kommunismen. Verdensbanken, som er avhengig av fortsatt bistandsvilje, startet derfor et større utrednings- og forskningsarbeide som skulle ”tenke nytt” om bistand. Arbeidet munnet ut i rapporten ”Assessing Aid – What Works, What Doesn’t and Why”. Resultatet ble varmt omfavnet i Norge. Aftenposten – på lederplass 30. oktober 1998 – konstaterte at:

”Rapporten dokumenterer at i land med et noenlunde ryddig styresett og rasjonell økonomisk politikk kommer våre bistandspenger til nytte. I land der vanstyre og korrupsjon rår grunnen, blir de sløst bort.”

Rapporten er et eksempel på hvordan Nytter det?-debatten kan knyttes til Hvem?-debatten.

Når resultatene ikke teller

Bistandsdebatten opprettholdes som perpetuum mobile også fordi den kan leve et velfungerende liv uten resultater! Som eksempel på denne bredden i bistandsdebattens multifunksjonlitet kan nevnes at Kong Haakon, allerede før norsk bistand startet, manet til forsiktighet når det gjeldt forventninger om resultater. Under en tilstelning i Oslo Rådhus i 1952, da en del av de første norske bistandsarbeiderne skulle reise til India for å heve levestandarden der (Jmf LO-leder Konrad Nordahl) gjennom et fiskeriprosjekt i delstaten Kerala, ba  Kongen deltakerne gjøre sin ”gjerning etter beste evne i håp om at det ble til nytte for folk og land.” Han understreket at arbeidet selv og de resultater de eventuelt nådde, fikk være deres belønning.

Dette at bistandsarbeidet har en verdi i seg selv – og troen på at det nytter - representerer en av de mange lange linjer i bistandsdebatten – der resultatene ikke teller. I sin innledning til NORADs strategi mot 2005 skriver NORAD-direktør Tove Strand:

”Vi jobber innenfor et særlig risikofylt arbeidsområde. Det finnes få fasitsvar - og av og til må vi ta sjanser. Vi gjør ikke jobben vår godt ellers. Andre ganger kan selv gode investeringer mislykkes, fordi rammevilkårene endres, f eks på grunn av naturkatastrofer eller kriger. Slik usikkerhet må vi også leve med. Det vi ikke kan leve med, er å miste troen på at vi virkelig kan gi verdifulle bidrag. Til det er arbeidet vårt altfor viktig.”

Konklusjoner og lignende

Som det framgår har denne studien, gjennomført av IfSS/AvBA, klarlagt at det som først og fremst særpreger bistandsdebatten (den norske) er dens karakter av perpetuum mobile og at dette skyldes en særegen multifunksjonalitet. IfSS/AvBA håper at dette vil være til hjelp for de 5 historikerne og 10 millioner kronene som er avsatt for å skrive den norske bistandshistorien.

Et forslag fra økonomidirektøren ved AvBA om at IfSS/AvBA skulle forbeholde seg retten til å ta ut et lite honorar for studien, dersom det skulle vise seg at prosjektet med skriving av den norske bistandshistorien skulle gå med overskudd, ble nedstemt på et felles lunsjmøte i rom-jula og studien oversendes hermed vederlagsfritt – som nevnt innledningsvis.

Avslutningsvis bør det nevnes at Fagutvalget ved IfSS – i en særmerknad – har vist til det forhold at bistandsdebatten har hatt karakter av perpetuum mobile. Fagutvalget understreker at dette funnet gjelder den undersøkte perioden (1951 – 2000), at en av dette ikke kan slutte at det nødvendigvis også vil være slik i framtiden og at det dermed foreligger en teoretisk mulighet for at bistandsdebatten en dag vil ta slutt.