Innhold

7.1 Innledning
7.2 Dagens mediebilde og organisasjonsvirkeligheten
7.3 Formålet med informasjonsstøtten og retningslinjene
7.4 Aktørenes roller og forventninger
7.5 Ordningen og produktenes relevans
7.6 Informasjonsaktivitetenes og produktenes kvalitet og relevans
7.7 Ordningenes og aktivitetenes effektivitet
7.8 Forvaltningen av ordningene og samspillet mellom aktørene

7.1 Innledning

Da evalueringsgruppen begynte sitt arbeid, tok den utgangspunkt i noen hypoteser, noen antakelser om hovedproblemstillinger omkring opplysningsstøtten, hvordan den gis, hvordan den brukes og hvilke resultater den gir. Slike hypoteser er nyttige verktøy for å klargjøre ulike problemstillinger.

De undersøkelser som er  gjort – spørreundersøkelse av tilskuddsmottakere, befolknings- og medie-undersøkelser, kvalitetsundersøkelse av informasjonsprodukter og intervjuer med aktører i UD og NORAD og i organisasjonene – har naturligvis justert på disse hovedutfordringene. Bildet som trer fram er delvis annerledes enn det bildet vi innledningsvis hadde og formulerte  gjennom hypotesene, men ikke grunnleggende forskjellig. I det følgende presenteres hovedproblemstillingene som både forvaltning og mottaker bør forholde seg til i arbeidet for å videreutvikle opplysningsstøtten. De anbefalinger vi gir i kapittel 8, er forankret i disse konkluderende vurderinger.  I de følgende avsnitt i kapittel 7 søkes besvart de spørsmål som er reist i evalueringens mandat.

I. Opplysningsstøtten er relativt beskjeden i forhold til effekten; den anvendes til et mangfold av opplysningsaktiviteter som samlet sett avsetter brede avtrykk i mediene, i befolkningen som helhet og i spesielle målgrupper.

• Undersøkelsene viser at organisasjonenes opplysningsaktiviteter setter brede avtrykk i befolkningens kjennskap og oppfatninger, at de reflekteres i omfattende medieoppslag og at mange spesielle målgrupper nås av informasjon.

• Vi ser et tydelig gap i forhold til målgruppen skoleelever og lærere. Relativt mange og tunge organisasjoner opererer med skolen som et høyprioritert målområde. Likevel viser befolkningsundersøkelsen at skolen som kilde til kunnskap og informasjon om utviklingsrelaterte spørsmål, scorer svært lavt.

• Opplysningsaktivitetenes bredde og antall er svært omfattende, og omfatter i praksis alle tenkelige former for kommunikasjon. Vi konstaterer at organisasjonene har tatt i bruk nettsider og internett i stort omfang, selv om kvaliteten kan være vekslende.  Dette har skjedd i løpet av de siste årene, og organisasjonene har klart satset på de nye kommunikasjonskanalene.  Det er samtidig viktig å peke på at opplysning skjer gjennom mange aktiviteter, og at menneskene som arbeider med opplysning i mange sammenhenger er av minst like sentral betydning  som de enkelte opplysningsprodukter.

• Organisasjonene oppgir en omfattende bredde også hva gjelder målgrupper. En svakhet er imidlertid manglende strategier for å nå nye målgrupper. Særlig tydelig er dette overfor såkalte ikke-norske grupper som kan forventes å være mer enn gjennomsnittlig interessert i internasjonale spørsmål; flyktninger og innvandrere og deres barn. Denne svakheten gjenspeiles hos bevilgende myndigheter som i  liten grad bevilger til innvandreres og flyktningers egne organisasjoner.   Vi registrerer også at uorganisert ungdom ikke inngår som målgruppe,  bortsett fra indirekte som skoleungdom.

• Selv om det nok fortsatt brukes for mye ressurser på blader, brosjyrer og seminarer, er de fleste organisasjonene oppmerksomme på og retter seg inn mot tidsmessige kommunikasjonsmetoder.   Vi konstaterer at mange av organisasjonene vet for lite om i hvilken grad trykt materiale blir brukt i målgruppen, og i for liten utstrekning vurderer om opplagstall er en indikator på hvor godt målgruppen nås. 

• Organisasjonene er klart oppmerksomme på behovet for og ønskeligheten av å inkludere synspunkter og representanter fra Sør i informasjonen, og er kommet lenger enn for få år siden med dette.  Men fortsatt er Sør-representantene i alt for stor grad knyttet til organisasjonenes prosjekter og eget nettverk, og opptrer for sjelden med den selvstendige representativitet som vil gi dem den tyngde som er ønskelig i informasjonsbildet.

• Gjennomslaget i mediene er uhyre omfattende. Om en skulle fått tilsvarende plass i mediene ved betalt annonsering, ville kostnadene vært vesentlig høyere enn opplysningsstøtten. I forhold til effekten er omfanget av støtten målt i kroner forholdsvis beskjeden, opplysningsstøtten er med andre ord kostnadseffektiv. Dertil kommer at redaksjonell dekning har klart høyere troverdighet enn betalt annonsering, spesielt når det gjelder formidling av kunnskap og holdning.

II. Et generelt, ukontroversielt budskap om innsats for de fattige setter sentrale kontekster, kritisk debatt og viktige budskap i skyggen.   Avtrykket som settes i befolkningen, særlig når det gjelder de større bistandsorganisasjonene, er relativt generelt, veldedighetspreget og ikke særlig kunnskapstungt. Det er flere årsaker til dette:

• De største kommunikasjonsmaskinene er bistandsorganisasjoner, og deres kommunikasjon preges av behovet for prosjektstøtte og tilslutning til den gode sak, ikke av den viktige debatt eller innsiktsfull dekning av de større sammenhenger som skaper utvikling og bekjemper fattigdom

• Svært mange organisasjoner, både større mindre, er sterkt  avhengige av statsstøtten til prosjekter og opplysning.  Dette synes å føre til at de søker å  unngå en kritisk vinkling som kan provosere embetsverk og politikere, kanskje også en debatt som kan sette spørsmålstegn ved sider ved deres egen virksomhet.   Evalueringsgruppen har fått dette delvis bekreftet i våre intervjuer med organisasjonsrepresentantene, der noen beskriver dette som en kultur, andre som prisen for å være en slags statlig ytretjeneste, andre som ”angst” for å miste tilskudd.

• En tilleggsfaktor kan være medienes orientering på feltet. Klassisk reportasje prioriteres lavt, det er helst en norsk vinkel, med norske helter eller skurker, som får spalteplass.  Likevel viser våre undersøkelser at det er de kritiske organisasjonene som i størst grad får gjennomslag for sine budskap.

III Mediene er den suverene arena for spredning av kunnskap og informasjon om Nord-Sør-spørsmål.   Men mediene selv prioriterer stoffet lavt.  På tross av det relativt store gjennomslag av organisasjonenes arbeid, er medienes egen dekning beskjeden og de initierer sjelden og i begrenset utstrekning den kritiske debatten.

• Våre undersøkelser viser at befolkningen er interessert i stoffområdet, og at den også oppfatter mediene som den suverent viktigste arenaen for informasjon og kunnskap på feltet. De tyngste organisasjonene driver primært egenprofilering i sine mediekontakter, og prioriterer heller ikke den analytiske og kritiske dimensjonen.  Dette utvider gapet mellom medienes betydning på den ene side, og på den annen side hvordan mediene prioriterer og prioriteres når det gjelder å fremme kunnskap, engasjement og kritisk debatt.

IV.  ”Alle” er avhengige av støtten, men de fleste mottakerorganisasjonene har for små ressurser og får for liten støtte til å skaffe seg den kommunikasjonskompetanse som informasjonssamfunnet krever.

• På alle nivåer hevder mottakerne at støtten er essensiell for deres mulighet til å fokusere på ulandsrelatert informasjon uten at egenprofilering er primærmotivet.

• For de middelstore og mindre organisasjonene er ressurssituasjonen et betydelig problem. Kommunikasjon er gjennom de siste 10 årene blitt en stadig mer krevende øvelse, spesielt for organisasjoner som ikke er sterke ”merkevarer” eller som ikke holder seg med markante profiler i ledelsen.

• De store organisasjonene har råd til å holde seg med kommunikasjonskompetanse, de middelstore og små har det ikke. Tross en enorm innsats fra ildsjeler vil dette ofte ramme kvalitet og gjennomslag.

V. Mottakerne av opplysningsstøtten er ikke særlig sterkt opptatt av forvaltningens organisering, men klager først og fremst over vilkårlige rutiner, sen saksbehandling, delvis manglende engasjement og forholdsvis lav informasjonskompetanse i deler av forvaltningen.

• Når vi ser bort fra RORG-innspillet til ECON-evalueringen av bistandsforvaltningen, er det er det ikke gitt sterke signaler fra mottakersiden om misnøye med hvordan informasjonsstøtten er plassert i ulike organer i NORAD eller departementet. De fleste synes selve organiseringen er grei, og har ikke sterke synspunkter på den, selv om et ønske om større administrativ samordning er uttrykt.

• Kritikken retter seg mot søknadsprosedyrer, forsinkelser, endring av spilleregler, sen avklaring av støtte og lignende.

• Det rettes også  kritikk fra noen organisasjoner mot sider ved NORADs forvaltning av ordningene.  Man ønsker seg et sterkere engasjement med større mulighet for  dialog, særlig om informasjonsfaglige spørsmål, og etterlyser en mer aktiv og innholdsfylt NORAD-rolle i arbeidet med å heve organisasjonenes kompetanse som kommunikasjonsbærere.

• Organisasjoner som får sine søknader behandlet av UD omtaler positivt fagavdelingenes kompetanse og engasjement, men også her blir mer byråkratiske sider ved saksbehandlingen kritisert.

7.2 Dagens mediebilde og organisasjonsvirkeligheten

Det er en utpreget oppfatning blant de undersøkte organisasjonene at mediene har mindre interesse for stoff om utviklingsrelaterte spørsmål enn tidligere. I beste fall, hevdes det, er det interesse når det er en ”norsk vinkel” eller når noe kan skandaliseres. Selv om medieanalysen viser at det faktisk er relativt mye på trykk i norske medier om organisasjonene og deres arbeid, er ikke denne problemstillingen irrelevant. Både blant journalister med interesse for feltet og i fagmiljøer i Utenriksdepartementet, NORAD og ulike institusjoner, er det en framherskende oppfatning av at det har skjedd et kulturskifte i mediene gjennom de siste 10-15 årene, og at dette kulturskiftet har vært negativt for dekningen av utviklingsrelaterte spørsmål. Vi vil i det følgende peke på noen momenter som er trukket fram i debattene om denne antatte utviklingen:

Før Berlin-murens fall var Europa journalistisk sett ganske statisk og kjedelig. Stoff om dramatiske skjebner, krig, sult og nød, om helter og skurker, var det mye lettere å hente i den tredje verden. Dette ble forsterket av at striden mellom de to kommunistblokkene og den såkalte frie verden i sin blodige versjon utspilte seg i den tredje verden. Med murens fall gikk vi inn i en ny epoke. Det etniske konfliktene og Sovjetimperiets fall flyttet krig, konflikt, helter og skurker inn på vår egen dørstokk, og overskygget de fortsatte dramaer i den tredje verden. Kommunistblokkens forvitring avviklet også den tredje verden som arena for sammenstøt mellom de globale maktinteressene. Dermed ble den tredje verden journalistisk mindre interessant.

En sterk bistandslobby med til dels politisk forankring, holdt bistand og utviklingsrelaterte spørsmål høyt på dagsordenen gjennom 60-, 70-, og til dels 80-tallet. Det la tunge føringer på medieinteressen, og skapte en egen Nord-Sør-interesse i redaksjonene. 68-erne forsterket dette gjennom sitt engasjement i tredje verden-spørsmål og solidaritet med folk som levde under en serie blodige diktaturer. Vietnamkrigen og reaksjonene på denne er en sentral del av samme kompleks.

Den sterke politiske bistandslobbyen er nå borte eller pensjonert, og den kraftige solidaritetskulturen som også forplantet seg inn i redaksjonene, er borte. De journalistene som jobbet særlig med slike spørsmål, er i det store og hele pensjonert, byråkratisert, gått over i annen virksomhet eller parkert av redaktører som ikke opplever stoffområdet som særlig relevant, eller sentralt i forhold til mediets målgruppe.

I likhet med politikken og samfunnet generelt, er både bistandspolitikken og journalistikken blitt mindre verdiorientert, mindre ideologisert og mer markedsorientert.  Bistandspolitikken omgis mer av resultatorientering og kommersiell retorikk enn av verdibasert retorikk, og den journalistiske nyhetsforståelsen i mediemarkedet av hva som ”selger”, av hva folk ønsker å lese, høre og se, gir ikke mye rom for overordnede problemstillinger, solidaritetsperspektiver eller rapportering om land langt borte. Det er ikke ”kioskveltere”. I tillegg har de store bistandsorganisasjonene – det viser våre undersøkelser - langt på vei tilpasset seg en slik journalistisk virkelighetsforståelse. De konkurrerer i markedet om medlemmer, donasjoner og goodwill, og promoterer derfor i høy grad mer ett veldedighetsperspektiv, der vi i Norge er helter og de der ute er ofre, for å få resultater.

Utviklingen av globale, ledende medier som CNN har også skapt et helt nytt prinsipp for hva som setter dagsorden. CNN, som oftest har et sterkt amerikanisert utgangspunkt, definerer på sett og vis hva dagsorden for store nasjonale medier skal være. Redaktører og journalister er livredde for ikke å være med i de såkalte store fellessakene. Derfor vil deres fokus gå dit CNNs fokus går. Og det er et fokus som primært følger spenninger og akser i forhold mellom USA og omverdenen; der utviklingsrelaterte spørsmål først og fremst får plass når de kan belyses med spektakulær bildelegging: Folkemord, krig, terror, miljøkatastrofer.  Tusenårsmål og handelsbetingelser gir ikke samme muligheter for dramatiske bilder og enkle modeller for hvem som er helter og hvem som er skurker.

Ressurssituasjonen er også strammere i mediene på grunn av konkurransen i markedet, innstramminger i pressestøtten og avkastningskrav fra eiersiden. Selv om enkeltstående journalister ønsker å fokusere på utviklingsrelaterte spørsmål, vil redaktørene sjelden avsette de ressurser som er nødvendige til å rapportere fra dette stoffområdet.

Organisasjonene utfordres selvsagt sterkt av denne utviklingen. Summen av de momenter som er drøftet ovenfor, er at utviklingsrelaterte spørsmål og rapportering omkring forhold og utvikling langt borte, er definert ut av det som er nyhetsinteressant. Det er primært når slike spørsmål kan knyttes til norske helter, norske skandaler eller norske merkevarer, at stoffet er interessant – eller når forhold i den tredje verden blir så spektakulære at de store globale mediene griper fatt i dem.

De store organisasjonene har langt på vei løst denne medieutfordringen med en aktiv tilpasning til dette markedet. De gir journalistikken norske helter på ulike nivåer, de fokuserer på norsk innsats og på de nødstedte ofre. Men dermed drukner også den kritiske debatt og de viktige sammenhenger som gir kunnskap og innsikt. Resultatet i befolkningen er høy kjennskap og høy sympati for den gode sak, men lav innsikt, lav kunnskap og beskjedent engasjement.

Et annet eksempel på en viss markedstilpasning er NORAD, som har brukt forholdsvis store midler til reklamekampanjer.  Samtidig har NORADs ”Bistandsaktuelt” en bredere debatt og en mer kritisk profil enn svært mye av det materiale som organisasjonene selv produserer. Selv om organet stort sett når den krets av engasjerte som allerede arbeidet innen dette feltet, er dette en viktig informasjonskilde og debattforum.   NORAD ønsker seg klart større midler til egen informasjonsvirksomhet.

De store organisasjonene og myndighetene har også langt på vei tilpasset seg den lavere verdiorienteringen i samfunnet generelt ved langt på vei å ta i bruk en blanding av markedsretorikk og veldedighetsretorikk, i stedet for en verdibasert retorikk.

Blant de markante opplysningsorganisasjonene er det noen som har greid å utfordre denne nye medievirkeligheten. Attac er et særlig interessant eksempel. Den får oppmerksomhet fordi den utfordrer og angriper etablerte sannheter og institusjoner i vårt nære omland. Gjennom dette angrepet greier Attac samtidig å få opp viktige kontekster og debatter som ellers ikke er tydelige i den dialog som finnes mellom myndighetene, bistandsorganisasjonene og mediene.

Generelt er medieutviklingen en stor utfordring som de fleste organisasjonene føler de ikke har greid å mestre. De sliter med å få oppmerksomhet, de greier sjelden å sette dagsorden, de føler at de ikke har ressurser og kompetanse til å bli hørt i en så utfordrende og kompleks medie- og informasjonsvirksomhet. De opplever at de trenger hjelp til å fremme sitt budskap og få gjennomslag i det nye informasjonssamfunnet.

En annen utfordring for organisasjonene er endringer i nordmenns organiseringsmønstre. I 1987 omtale Hans Magnus Enzensberger nordmenn som ’verdens mest organiserte folk’.  Fortsatt er nordmenn flest medlem i en rekke lag og foreninger, men mye tyder på at tilknytningen til organisasjonene folk velger er løsere enn før. Folk ’shopper’ mer enn før – også på organisasjonsmarkedet.

Mangelen på trofaste medlemmer gjør at organisasjonene må bruke mer energi på å holde medlemsmassen stabil. Her finner vi en av årsakene til bistandsorganisasjonenes behov for egenreklame; det gjelder å kapre seg ’sin’ del av markedet. Her finner vi også en av årsakene til at mange mindre organisasjoner ikke prioriterer et høyest mulig medlemsstall i sine organisasjoner, men i stedet velger å kommunisere med befolkningen via andre kanaler (andre organisasjoner, media, menigheter o.l.).

Selv om nordmenn er blitt mindre organisasjonslojale, så er det liten grunn til å frykte at interessen for frivillig arbeid er for nedadgående. I forbindelse med FNs frivillighetsår i 2001 ble norske kommuner invitert til å beskrive situasjonen for det frivillige liv.  Forskning i funnene  viser at rundt halve befolkningen deltar i en eller annen form for frivillig arbeid. Men funnene peker også på en del utfordringer som gjelder organisasjons-Norge generelt, og som det er rimelig å anta også gjelder for Sør-Nord-forhold:

• Organisasjonslivet er konservativt og makter i liten grad å engasjere nye grupper (ikke minst innvandrere og flyktninger).

• Organisasjonslivet oppleves som byråkratisk og vanskelig tilgjengelig, ikke minst sett med ungdommens øyne.

• Økt krav til profesjonalisering hever terskelen for deltakelse.

• Myndighetene har en tendens til å se det frivillige liv som en forlengelse av egen virksomhet og skyver stadig nye arbeidsoppgaver over på det frivillige organisasjonsliv, ikke minst for å begrense de offentlige utgifter.

7.3 Formålet med informasjonsstøtten og retningslinjene

Formålet og retningslinjene for de enkelte ordninger er behandlet i kapittel 2

Et sentralt fellestrekk ved retningslinjene der de foreligger er at de har som formål å bidra til kunnskap, kjennskap og holdninger i den norske befolkning  

7.3.1 Fredsbevilgningen

Målet for støtteordningen er ’å fremme forståelse for betydningen av internasjonalt samarbeid for fred i samsvar med FNs målsettinger.’ Lite i verden i dag tyder på at dette vil bli en uaktuell problemstilling med det første.

Organisasjonene som mottar støtte er en broket forsamling av i hovedsak eldre organisasjoner. Deres primære nedslagsfelt må også sies å være godt voksne mennesker i Norge, selv om målgruppene omfatter hele befolkningen.  I tillegg kommer et fåtall sterkt spesialiserte grupper (som medlemmer av Den norske Tibet komité eller Tamil Development Network of Norway).   

Selv om bevilgningen er liten, er den i UD-systemet beskrevet som viktig, blant annet fordi ’den smører det politiske systemet’. Mye tyder på at dette er et synspunkt som har overlevd fra den kalde krigens dager, da det politiske Norge på dette feltet var polarisert i en helt annen grad enn det som er tilfelle i dag. Å dømme ut i fra organisasjonenes egen beskrivelse av sin virksomhet er Øst/Vest-dimensjonen nå så godt som borte. I stedet beskriver så vel Den Norske Atlanterhavskomité og Folk og Forsvar som Norges Fredsråd og Internasjonal kvinneliga for fred og frihet sin virksomhet som i stor grad tuftet på globale problemstillinger knyttet til menneskerettigheter, folkerett og sikkerhetsproblemer også knyttet til fattigdom og utvikling. Den viktigste utfordringen for bevilgningen er derfor å stimulere disse organisasjonene til i enda større grad å orientere seg mot dagens problemstillinger, samt å åpne fredsbevilgningen for nye og kanskje mer kontroversielle søkere.  For at dette skal kunne skje, kreves ikke først og fremst andre eller endrede retningslinjer, men et større bevilgningsbeløp.

Fredsbevilgningen har, i motsetning til de andre støtteordningene, en egen bevilgning for driftsstøtte fastsatt til 1 million kroner de siste årene.  Dette er i erkjennelse av at disse små organisasjonene, i ekstrem grad basert på ubetalt, frivillig innsats, neppe kunne fungere uten en slik støtte, og at dermed en del av meningsmangfoldet ville bli borte.  (Et par av de store tilskuddsmottakerne får langt større tilskudd til sin drift fra andre departementer.)  Men søknadsmengden til denne ordningen viser at bare fem av 21 søknader om driftsstøtte ble innvilget i 2003.  Her gjelder det altså at økte bevilgninger er viktigere enn endrede retningslinjer.

7.3.2  Nord-Sør-bevilgningen

Målet med informasjonstilskuddene er ’å bidra til å skape kunnskap og engasjement i befolkningen for aktuelle globale utfordringer med vekt på fattigdomsbekjempelse. Styrking av dialog og nettverk med organisasjoner og miljøer i sør og i andre land er vesentlig.’

Ordningen synes å fungere etter formålet og må sies å dekke en stor bredde av norsk sivilt samfunn, også utenfor tradisjonelle bistands- og solidaritetsmiljøer. Den er blant annet den eneste bevilgningen som tilgodeser organisasjoner grunnlagt av eller rettet mot norske borgere med bakgrunn fra land i den tredje verden (som African Cultural Awareness, MIRA-senteret og Støttenettverk for urfolkene). Slike organisasjoner er imidlertid sterkt underrepresentert også på denne tilskuddslisten, i forhold til hva man må anta er interessen for Nord-Sør-spørsmål i denne målgruppen.

I utlysningen av denne støtteordningen har UD, i motsetning til for de andre ordningene, gått ganske langt i å beskrive hvilke temaer og emneområder som det er ønskelig at organisasjonene finner temaer innenfor.  I denne opplistingen er ikke bare ”Tusenårsmålene”, men også handels- og gjelds-spørsmål med.  Evalueringsgruppen har ikke registrert noen sterke motforestillinger blant søkerorganisasjonene mot denne relativt brede anmodning.  Den har i sin generelle og rådgivende form ikke vært opplevd som noe ”direktiv”, som representerte en utilbørlig politisk styring.  Samtidig er alle organisasjonene opptatt av at støtten respekterer deres uavhengighet og rett til eget ståsted i informasjonsarbeidet.  Formuleringene i Nord-Sør utlysningen kan vel dermed tolkes som et eksempel hvor langt man finner det akseptabelt at retningslinjer/utlysningsbetingelser går i retning av å  binde opp støttebevilgningene til bestemte emner.

7.3.3 RORG-bevilgningen

Målsettingen med rammeavtaleordningen er ’å bidra til at et mangfold av norske frivillige organisasjoner skal kunne drive et bredt informasjons- og opplysningsarbeid i Norge om sentrale og aktuelle Nord-Sør- og utviklingsspørsmål.’

Ordningen skal dessuten stimulere til ’kritisk engasjement og debatt innenfor aktuelle Nord-Sør- og utviklingsspørsmål, samarbeid med Sør og at perspektiver og synspunkter fra Sør trekkes inn i opplysningsarbeidet, samarbeid blant norske organisasjoner og andre norske aktører, videreutvikling av kompetansen i organisasjonene, både når det gjelder informasjonsfaglige spørsmål, så vel som nord/sør- og utviklingsspørsmål.’

Ordningen skal eksplisitt ikke gå til å støtte opplysningsarbeid i organisasjonene som primært er knyttet til egenprofilering, innsamling, markedsføring og prosjektinformasjon. 

RORG-bevilgningen har dermed de strengeste og mest detaljerte vilkårene for tildeling. RORG-ene er også de som har vært gjenstand for flest evalueringer og granskninger av virksomhet og aktiviteter. Samtidig er ordningen per i dag kanskje den mest uryddige, og der det er størst sprik mellom gjeldende retningslinjer og deler av den informasjonsvirksomhet som drives.  

RORG-ordningen var i utgangspunktet ment å være en spesialordning for folkeopplysnings- og solidaritetsorganisasjoner med informasjon og opplysningsvirksomhet som hovedaktivitet. Ansettelsen av en RORG-koordinator hadde til hensikt å styrke samordning og samarbeid mellom disse organisasjonene på opplysningsfeltet.   Ordningen er imidlertid blitt ’vannet ut’ med flere relativt store bistandsorganisasjoner, som Care, Strømme-stiftelsen og Atlas-alliansen. Fra og med 2003 kom f.eks. også PLAN Norge med blant RORG-ene.

Dette er organisasjoner som til dels har meget omfattende prosjektvirksomhet, og deres informasjonsvirksomhet omfatter også  selvfølgelig en utstrakt formidling av disse prosjektene, inkludert markedsføring og innsamlingsarbeid.

Denne situasjonen skaper følgende problemer:

• spesielt de store  bistandsorganisasjonene har betydelige problemer dersom de skulle drive utstrakt, analytisk og kritisk sør-nord-informasjon, samtidig som de har et enda  sterkere behov for  egenprofilering og innsamling.
• organisasjonene blir så vidt forskjellige at det er problematisk å finne fellesnevnere i arbeidet for å videreutvikle kompetansen på så vel informasjonsfaglige som nord/sør-spørsmål.
• ordningen kan synes å fungere som en oppsamlingspott for mellomstore organisasjoner NORAD ikke kan bestemme seg for å inngå særavtaler med.
• stadig flere organisasjoner kjemper om færre midler.   I siste søknadsrunde (rammeavtale for 2003 – 2006) ble ytterligere syv organisasjoner gitt status som RORG, og totaltallet utvidet til 33. Det store antallet organisasjoner gir et spenn i interesseområder som øker forskjellen i prioriteringer blant organisasjonene.  Dette kompliserer arbeidet med felles prosjekter.
• Bevilgningens størrelse holder på langt nær tritt, og den enkelte organisasjon får dekket stadig mindre av det søknadsbehov som er signalisert.  Særlig for de minste organisasjonene rammer dette informasjonsarbeidets kvalitet og effektivitet. For de største organisasjonene, derimot,  betyr midlene lite (sett i forhold til deres ordinære informasjonsbudsjetter), og fungerer primært som en symbolsk anerkjennelse av virksomheten.  Noen av bistandsorganisasjonene i RORG-kategorien er tydelig klar over problemet, og har overfor NORAD primært ønsket en særavtale ordning som ligner på den som foreligger med de fem store.

Dagens RORG-retningslinjer klargjør at organisasjonene skal være landsdekkende, og klart være fokusert på aktuelle Nord-Sør og utviklingsspørsmål.  Det betyr at organisasjoner med lokal eller regional basis og virkeområde faller utenfor, hvis de da ikke fanges opp av en paraplyorganisasjon med RORG tildeling.  Slike organisasjoner har en mulighet for å søke prosjektstøtte gjennom Nord-Sør bevilgningen, men trygging av mer langsiktig informasjonsvirksomhet lokalt eller regionalt kan lett stå uten noen mulighet til å få offentlig informasjonsstøtte til arbeid som i sin karakter ellers dekkes av ordningens formål.

7.3.4 De fem store

Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Norsk Folkehjelp og Flyktningerådet har en felles avtale med NORAD som ble opprettet i 1997 . Organisasjonene mottar årlig NOK 2 millioner hver, hvorav 35 prosent brukes på den såkalte ’Felleskampanjen’. Ordningen har ikke så  klare retningslinjer som de andre ordningene, pengene skal fortsatt i hovedsak  brukes til de overordnede Nord-Sør-spørsmålene og ikke til egenprofilering.

Ordningen ble opprettet etter initiativ fra organisasjonene, mens   NORAD  har insistert på å binde en del av bevilgningen til fellesprosjekter.  Det har tatt flere år.  men ”Felleskampanjen” beskrives i dag som et vellykket samarbeidsprosjekt av organisasjonene. Målgruppen for samarbeidsaktivitetene er nå primært ungdom, gjennom prosjektet ’Involve yourself’, en gruppe organisasjonene understreker krever en ekstra innsats å nå.

Organisasjonene er fornøyd med nivået på den felles innsatsen og argumenterer for at det å samarbeide om en større andel av pengene ville bidra til å skape en ny organisasjon. De mener at de er tilstrekkelig forskjellige til å få en fruktbar utveksling inn i samarbeidet og legger vekt på at de ser det som en inspirerende utfordring å skulle drive informasjonsarbeid som ikke er rettet mot egen merkevarebygging og innsamlingsvirksomhet.

Det er all grunn til å tro at ungdomsprosjektet ’Involve yourself’ fungerer utmerket og bør beholdes.

Fra NORADs side er det blitt uttrykt ønske om å utvide den prosenten av bevilgningen som skal gå til felles tiltak.  Når det gjelder den øvrige bevilgningen (for 2003 6,5 millioner fordelt på de fem), skal man legge merke til at dette er en stor bevilgning, fordelt på kun fem  organisasjoner som allerede er store og med godt utbygd informasjons- og markedførings-avdelinger.   Denne del av bevilgningen kommer i gråsonen der prosjektinformasjon er dominerende, og gir relativt sett liten opplysningsmessig uttelling fordi det overordnede Nord-Sør budskapet "drukner” i organisasjonenes  sterke merkevareprofilering.

Det har vært siktepunktet med denne ordningen at de fem store nettopp skulle arbeide med å inkludere og styrke de overordnede og analytiske problemstillingene i sin Nord-Sør informasjon, til supplement av prosjekt og innsamlings orientert materiale.  Noe er gjort, men etter evalueringsgruppens mening er det klart forbedringspotensial.  Samtidig er denne situasjonen stort sett den samme, som nevnt,  også for en rekke andre organisasjoner som er store eller middels store på bistand.

7.3.5 FN-organisasjonene

Bevilgningene til FN-organisasjonene (FN-sambandet, UNICEF Norge og ILO-komiteen) har ingen spesifiserte retningslinjer. Tilskuddet skal likevel knyttes til opplysning om FNs organisasjon og aktiviteter. FN-sambandet er den klart største tilskuddsmottakeren, noe som må ses i sammenheng med organisasjonens stilling som den eldste opplysningsorganisasjonen i Norge på Nord-Sør-feltet.

I praksis er det også et nært samarbeid mellom den store FN-organisasjonen og de to små, i og med at de alle er samlokalisert og også delvis samproduserer informasjons- og opplysningsmateriell. FN-sambandet kan også sies å fungere som kanal for de to mindre FN-organisasjonene, i og med at FN-sambandet har en ”feltorganisasjon” gjennom sine seks distriktskontorer og sitt arbeid på lokalplanet, og har hele FN-systemet som overordnet referanseramme for sin opplysningsvirksomhet.

FN-sambandet har  vært gjenstand for flere evalueringer og har møtt kritikk for manglende offensiv og effektiv satsing overfor både prioriterte målgrupper, som skolen, og den allmenne offentlighet. Som den største enkeltmottaker av opplysningsstøtte er det rimelig å forvente at organisasjonen tar slik kritikk alvorlig. Mye tyder da også på at FN-sambandet er inne i en positiv endringsprosess (se Kapittel 6 for nærmere beskrivelse).

I tillegg har FN-sambandet fått nye utfordringer i og med at FNs informasjonskontor i København (UNIC) skal legges ned fra 1. januar 2004. Hvilke konsekvenser dette vil få for så vel virksomheten som støttenivået vil måtte avklares i løpet av høsten 2003.

7.4 Aktørenes roller og forventninger

7.4.1. Innledning

I dette kapittelet drøfter vi ikke de formelle roller de ulike enheter har, de er det redegjort for annensteds. Vi vil her fokuserer på de forventninger og oppfatninger de ulike aktørene rundt opplysningsstøtten har – de bevilgende og rådgivende myndigheter, mottakere av støtten og ”brukerne” av informasjonen, med andre ord befolkningen.

7.4.2. Utenriksdepartementet

Basert på samtaler med den utviklingspolitiske ledelse og andre aktører i departementet oppfatter vi at de politiske myndigheter har ambisjoner om en bedre og mer kostnadseffektiv bruk av opplysningsstøtten. Til grunn for dette ligger en forutsetning om at det faktisk er et forbedringspotensial.

Vi har også oppfattet et ønske om at overordnede kontekster bør framtre mye tydeligere i anvendelsen av opplysningsstøtten, og en oppfatning av at for mye går til administrasjon i organisasjonene, på bekostning av informasjon. Vi har også oppfattet et klart ønske om administrativ samordning av de ulike støtteordningene.

7.4.3. NORAD

Basert på samtaler med viktige aktører i NORAD, har vi oppfattet at det i NORAD er et ønske om vesentlig større bevilgninger til eget informasjonsarbeid, om nødvendig å kunne disponere   deler av de midlene som nå gis til organisasjonene. Vi vil her peke på at en evaluering av NORADs og UDs eget informasjonsarbeid på dette felt ikke ligger i vårt mandat. Så vidt vi vet, foreligger det heller ikke noen uavhengig evaluering av informasjonsprodukter og informasjonsarbeid fra UD eller NORAD på dette feltet, iallfall ikke sammenholdt med støttenivå og virksomhet for de frivillige organisasjonene.

Det blir hevdet at støtten til  ”de fem store” ikke fungerer etter forutsetningene og til dels er uheldig. Det siste begrunnes med at samarbeid ikke nødvendigvis oppfattes som  det beste for organisasjonene når de er i en skarp markedskamp seg imellom og med andre aktører. Når det gjelder de mer opplysningsorienterte organisasjonene, som ønsker seg mer kommunikasjonsfaglig kompetansebidrag fra NORAD, er det NORADs overordnede holdning at dette er et ansvar som må hvile på organisasjonene selv. Det antydes imidlertid at myndighetene kunne subsidiere rådgivning fra reklamebyråer til organisasjoner som trenger det.

Også i NORAD uttrykker man ønske om en administrativ samordning, gjerne under egen hatt.

Både i NORAD og UD har vi altså møtt ønske om en økt informasjonsvirksomhet på egne premisser og i egne enheter.  .

7.4.4. Brukerne/befolkningen

På brukersiden foreligger det først og fremst en befolkningsundersøkelse. På spørsmål om forventning og oppfatning rundt utviklingsrelaterte problemstillinger, viser den følgende:

• Et klart flertall av befolkningen er interessert i stoff omkring utviklingsrelaterte spørsmål.

• Om lag halve befolkningen blir engasjert av det arbeid de frivillige organisasjonene gjør.

• Medier og landsomfattende kampanjer er de viktigste arenaene for spredning av kunnskap og informasjon.

• Tilliten til informasjon fra organisasjonene er vesentlig større (70 prosent) enn til informasjon fra NORAD og departementet (13 prosent). Dette siste funnet er et forhold man bør legge vesentlig vekt på i en diskusjon om hvorvidt NORAD selv burde overta en del av de midlene om i dag brukes av de frivillige organisasjonene.

7.4.5. Organisasjonene

Den mangfoldige organisasjonsfloraen som mottar opplysningsstøtte kan deles inn i to hovedgrupper: bistandsorganisasjoner og opplysningsorganisasjoner. Disse vil bli behandlet hver for seg.

Bistandsorganisasjonene

Etter samtaler med de fleste større bistandsorganisasjonene (Røde Kors, Redd Barna, Norsk Folkehjelp, Flyktningerådet, Kirkens Nødhjelp, PLAN, Strømme-stiftelsen og Care) sitter vi igjen med et landskap bestående av ’insiders’ og ’outsiders’. De såkalt fem store er vel etablert i forhold til NORAD og kommunikasjonen er rimelig bra, ikke minst på prosjektsiden.  De fem mottar riktignok en informasjonsstøtte som er mer øremerket for samarbeid enn de opprinnelig hadde ønsket. I dag mener de at samarbeidet dem imellom fungerer positivt og de ønsker å beholde støtten slik den er.

De andre bistandsorganisasjonene får opplysningsstøtte gjennom RORG-ordningen, men mange synes å være  mindre  engasjert i RORG-samarbeidet som sådan. Disse organisasjonene er egentlig mest opptatt av å bli akseptert som likeverdige bistandsorganisasjoner  av NORAD på lik linje med de fem. Deres oppfatning av opplysningsarbeid er dessuten veldig likt de fem; det er vanskelig  for dem å forestille seg opplysningsarbeid som ikke inneholder et sterkt  element av egenprofilering og presentasjon av egen bistandsvirksomhet.

Opplysningsorganisasjonene

Opplysningsorganisasjonene varierer i størrelse og innretning. Noen er solidaritetsorganisasjoner, med beskjeden  grad av prosjektvirksomhet, andre er rene opplysningsorganisasjoner. En fellesnevner er at de i stor grad kanaliserer frivillig engasjement (i kontrast til bistandsorganisasjonenes profesjonelle markeds- og informasjonsavdelinger). De fleste er underbetalte, overarbeidete og entusiastiske og de langt fleste sliter med å opprettholde og forbedre egen virksomhet. De ønsker støtte som kan lette arbeidspresset noe, eller som kan bidra med informasjonsfaglig kompetanse der de selv savner det. De ønsker også gehør for egne samarbeidsinitiativer, noe de opplever at de ikke får. For eksempel er forbitrelsen stor over den lave bevilgningen til en felleskampanje om handelsspørsmål, som 12 organisasjoner hadde stilt seg bak. Avslaget, som i NORAD forklares med ’dårlig søknad’ blir av organisasjonene oppfattet som en politisk beslutning, som ikke tok hensyn til at mange organisasjoner hadde klart å samle seg om felles innsats (som ellers anbefales) for kritisk debatt om overordnede temaer (som er ønsket, men stor mangel på).  

7.5 Ordningenes og produktenes relevans

Som det også vil fremgå av andre deler av rapporten, har vi under gjennomgangen av de fem støtteordningene funnet at det fortsatt er behov for ordningene.  Hver og en av dem dekker fortsatt og er delvis fortsatt en vesentlig forutsetning for en ønsket informasjonsformidling fra organisasjons-Norge.  Når vi kapittel 8 foreslår visse endringer i oppdelingen av støtteordningene, er ikke dette  fordi støtten er blitt mindre relevant eller mindre viktig.  Forskjellen mellom støtteordningene, der noen gir langsiktighet og forutsigbarhet, mens andre kan gi prosjektstøtte og være mer fleksible, er tilpasset den situasjon som både emnefeltene, informasjonsfagligheten og organisasjonenes virksomhet tilsier. 

De endringer i det norske organisasjonssamfunnet som nå er tydelige, med svekkede bånd mellom lokal aktivitet og engasjement og nasjonale organisasjonsledd som formulerer felles holdninger og politikk, møtes på mange måter effektivt gjennom disse støtteordningene.  Forutsetningen er blant annet at de nasjonale organisasjonene, særlig paraplyorganisasjoner og studieforbund, makter å fordele midler til sine lokale ledd og medlemsorganisasjoner.  Dette kan igjen være et argument for en bevilgningspraksis som i enda større grad gir samlebevilgninger til fordeling til RORGer og bistandsorganisasjoner med mange underavdelinger.

Det er etter vårt skjønn ikke motstrid mellom funnene i befolkningsundersøkelsen om at de viktigste informasjonskanalene er mediene og nasjonale kampanjer, og det å fortsatt satse på de frivillige organisasjonene.  Det er de som er bærere av den største troverdigheten, og det er også de som må engasjeres, og vil engasjere seg, i kampanjevirksomhet.  Det største problem i forhold til organisasjonenes nåværende informasjonsproduksjon ligger i det å nå mediene.  Dette er de nesten uten unntak klar over.  Ikke alle skal ha, eller vil ha, mediene som en sentral arena, og våre undersøkelser viser at gjennomslaget også for mindre organisasjoner er ganske stort og klart vesentlig for allmennhetens kunnskap og engasjement.  Men her må organisasjonene selv, eventuelt også med kompetent hjelp, dyktiggjøres i å formidle sentrale fakta og problemstillinger til mediemiljøene, enten de er lokale eller nasjonale,  enten de formidler stoff elektronisk, visuelt eller i tradisjonelle tekstmedier. 

Det er klart en viss overlapping i organisasjonenes temavalg og produktutforming.  Det skulle for så vidt bare mangle.  De sentrale temaer som skal behandles er riktignok mange, men problemer med overlapping oppstår først når det samme budskap med den samme vinkling er rettet mot de samme målgrupper gjennom den nøyaktig samme informasjonskanal.  Inntil det skjer er det jo nettopp den økte verdi av mangfoldet, og den økte innsikt som flere kilder representerer, som er resultatet for mottakerne. 

På ett felt kan vi imidlertid se en mulighet for ”overlapping”, uten at vi i dag kan ha full oversikt over hvordan situasjonen er eller vil utvikle seg.  Det gjelder skolen, både grunnskolen og videregående skole.  Svært mange av organisasjonene, og i særdeleshet FN-sambandet og UNICEF, har definert skolen som viktig målgruppe.  Det samme er, så vidt vi forstår, tilfelle både i NORAD og UD.  Ungdom i skolealder er singlet ut som en særlig viktig gruppe å nå med engasjerende opplysning om Nord-Sør, og en lang rekke enkelttiltak bærer bud om vilje til å nå denne gruppen.  Mange mener det er nødvendig med personlig kontakt og ”brennende sjeler” for å engasjere ungdommen, både innenfor skoleopplegg og i opplysningsarbeid for øvrig.  Det igjen tilsier lokal eller regional organisering, felles tiltak og mulighet for å bruke ressurspersoner fra mange miljøer.  Overlappingsfaren oppstår dersom alle de definerte aktørene gjør sine utspill mot skole og ungdomsmiljøer uten å samarbeide, uten å finne frem til visse felles arenaer i forståelse med skolene.  I de internasjonale ukene, der evalueringer inngår i vårt grunnlagsmateriale, har ikke minst ungdom vært en sentral målgruppe, og FN-sambandets regionale system har hatt et koordinerings oppdrag.  For oss synes dette å være et eksempel på hvordan man kan unngå overlapping, og i stedet oppnå tyngde og effekt av felles innsats. 

Det er på dette feltet vi kan definere den eneste større målgruppen som ikke per definisjon er omfattet av organisasjonenes virke, og det er den uorganiserte ungdommen.  Det er skolearenaen som først og fremst skal brukes for å nå disse, og vi ser behovet for at satsingen på skolen fra de forskjellige aktørenes side ytterligere preges av koordinert vilje til å engasjere disse.  Operasjon Dagsverk har i sin strategi valgt å prøve å nå så mange som mulig av elevene, og har lagt opp sitt informasjonsarbeid deretter.

Retningslinjene (de tre som foreligger), innholder allerede ønske om samarbeid.  I realiteten er jo også de fem store i sine særavtaler avkrevet samarbeid, siden 35 % av bevilgningen skal gå til felles tiltak.  Etter vårt skjønn bør samarbeidsønsket styrkes.  Det kan ikke være et absolutt krav til enhver søknad, men retningslinjene bør bygges ut på dette punktet.  Og det gjelder etter vårt skjønn i særlig grad når man har skolen og den uorganiserte ungdommen som målgruppe.

Vi har i tillegg registrert at organisasjoner som representerer innvandrermiljøer, og representanter fra Sør i Norge,  er svakt representert i utvalget av tilskuddsmottakere.  Det kan skyldes få eller manglende søknader, men det er klart behov for at kunnskaper, holdninger og erfaringer fra disse miljøene/organisasjonene i større grad bidrar til debatten og meningsutvekslingen. 

Etter utvalgets mening har den internasjonale utvikling de siste to årene (som krigen i Afghanistan, terrorangrepene på USA september 2001, Irak-krigen og økt spenning i ulike deler av verden) ikke endret behovet for et sterkt engasjement og helst økt evne fra de frivillige organisasjonene til å formidle kunnskap og informasjon om Nord-Sør spørsmål.  Men det har økt kravet til aktualitet i formidlingen, og evne til fange opp de nye utviklingstrekk og debattemner.   På visse måter har utviklingen svekket betydningen av eksempler hentet fra egen prosjektvirksomhet, og økt betydningen av informasjon som makter å konkretisere de grunnleggende maktpolitiske og utviklingspolitiske utfordringene for både nord og sør.  Det har også brakt agendaen for fred- og konflikt-organisasjonene nærmere de som til nå har vært mest opptatt av utviklingsspørsmål, menneskerettigheter og rettferdig fordeling.

Rent praktisk betyr denne utviklingen at organisasjonene må bli stadig mer oppmerksom på behovet for oppdatering av sin informasjonsvirksomhet, enten det nå er på internett, i publikasjoner eller i opplegget av seminarer, studieturer og konferanser.  Det betyr altså ikke et redusert behov for innsats fra frivillig informasjonssektor, men et høyere krav til den informasjonen som formidles, både når det gjelder aktualitet, bredde og kildekritikk.  Og det er klart blitt stadig mer nødvendig med kilder fra sør, der vurderingene av de nye trekk i den internasjonale situasjonen vil ofte være noe annerledes enn våre.  Utvalget vil i den forbindelse peke på at stemmer fra sør, som ofte er svakt eller ikke tilstrekkelig representativt til stede i informasjonsmaterialet, ofte kan fremskaffes via internett, rimeligere og hurtigere enn å bringe folk til Norge.  Det betyr ikke at organisasjonene kan minske sine anstrengelser for å bringe sør-representanter direkte i kontakt med norsk allmennhet, men det betyr at man også tar den moderne teknologiens muligheter ytterligere i bruk for å utjevne kilde forskjellen mellom nord og sør.

Utvalget har registrert at så mange som en tredjedel av organisasjonene oppgir politikere/beslutningstakere som en målgruppe.  Dette inkluderer de politiske partienes studieforbund, som får støtte over RORG-bevilgningen.  Vi mangler materiale som mer detaljert klargjør om organisasjonene når denne målgruppen mer direkte, men registrerer for eksempel at en undersøkelse gjennomført for FN-sambandet av Geelmuyden.Kiese for noen måneder siden, viser at bare 51 % av stortingsrepresentantene mener de har mottatt materiale fra eller vært i kontakt med FN-sambandet i stortingsperiode, og oppgir UD og Stortingets egne informasjonskilder som viktigste kilde for FN-informasjon.  Det vil være av stor interesse å få undersøkt hvordan informasjonsbehovet for denne gruppen blir dekket, og hvilken rolle organisasjonenes materiale spiller.  Det krever imidlertid en annen og bredere undersøkelse enn denne.

7.6 Informasjonsaktivitetenes og produktenes kvalitet og relevans

7.6.1.   Kvalitet

Når det gjelder informasjonsaktivitetenes kvalitet, er det primært informasjonsprodukter og internettsider som er vurdert. Hovedbildet er at produktene holder høy kvalitet når det gjelder kunnskap/faglig nivå, at svært mange produkter er profesjonelt redigert, men at det for mange produkter halter både når det gjelder finish og når det gjelder distribusjon/gjennomslag. Som mange av organisasjonene har påpekt er det naturlig at frivillige organisasjoner som rekrutterer idealister faktisk må produsere en del informasjon med haltende kvalitet; folk flest er ikke kommunikasjonseksperter. Men det er også påpekt at mangel på ressurser til å kjøpe eller utvikle kommunikasjonskompetanse er et vesentlig problem når det gjelder finish og markedsføring av produkter.

7.6.2.  Relevans

Når det gjelder relevans, viser undersøkelsene at den overveiende del av produktene har et innhold som er relevante i forhold til retningslinjene for støtten. Noen få faller definitivt utenfor, og en del er i en gråsone. Det gjelder særlig bistandsorganisasjonene der elementet av egenprofilering og prosjektinformasjon kan være svært høy.

En viktig iakttakelse er at kritiske vinklinger og kritisk debatt glimrer med sitt fravær i de fleste produkter. På dette området svikter de fleste sin opplysningsoppgave, til tross for at befolkningsundersøkelsen viser et svært høyt ønske i befolkningen om slike kritiske vinklinger.,

Inntrykket er også at informasjonen er tilpasset den teknologiske utviklingen. De aller fleste organisasjonene har eksempelvis internett-løsninger eller konkrete ambisjoner, men ressurser og kompetanse kan stå tilbake å ønske for mange av organisasjonene.

Elementer av overlapping vil det være, men ikke i en skala som indikerer bortkastede ressurser. Tvert imot kan elementene av overlapping i informasjonsaktiviteter bidra til å styrke et budskap.

I organisasjonenes samlede opplysningsvirksomhet nås de fleste større målgrupper i befolkningen. Gjennom medlemskommunikasjon nås nær en million nordmenn direkte, men selvsagt i varierende grad, av utviklingsrelatert informasjon. I tillegg kommer den kommunikasjon som foregår på arenaen uavhengige medier.

Befolkningsundersøkelsen viser også at tilliten til organisasjonenes informasjon er  svært høy, selv om mediene er en viktigere arena for informasjon enn materiell fra organisasjonene.

7.7 Ordningenes og aktivitetenes relevans

Befolkningsundersøkelsen og medieanalysen viser at ordningen er effektiv i den forstand at den bidrar til å sette brede avtrykk i befolkningen, mediene og i spesielle målgrupper. Slik sett, og målt opp mot for eksempel hva en måtte bruke av reklamemidler for å oppnå tilsvarende effekter, er opplysningsstøtten svært kostnadseffektiv.

Det er vanskelig å bedømme om noen aktiviteter er mer effektive enn andre; det er avhengig av hvilke målgrupper den enkelte organisasjon har for sine aktiviteter. Det man uten videre kan si, er at så mange organisasjoner med et så stort antall aktiviteter, i fellesskap bidrar til en ganske massiv informasjonsinnsats. Bare gjennom medlemskap nås om lag en million mennesker av organisasjonenes opplysningsvirksomhet. Dertil kommer spesielle publikumsrettede kampanjer og bokstavelig talt tusenvis av små og store artikler og innslag i mediene.

Befolkningsundersøkelsen viser at nasjonale kampanjer er en effektiv og vesentlig formidler av kunnskaper.  Dette bekreftes i andre deler av materialet, for eksempel i Regnskogfondets gjennomslagstall, som viser at deres nasjonale kampanjeopplegg med sterk fokusering på et spesielt budskap og en offensiv mediehåndtering har bidratt vesentlig til bredere gruppers innsikt i denne delen av Nord-Sør tematikken.   Generelt skulle dette tilsi at denne kommunikasjonsformen, fortrinnsvis basert på samarbeid mellom mange/flere av aktørene, burde benyttes i større utstrekning enn i dag.  

Støtten er imidlertid lite effektiv når det gjelder ambisjonen om å tydeliggjøre overordnede kontekster, og å fremme kritisk/analytisk kunnskap og  debatt. Publikums kjennskap og sympati til feltet er høy, men svært generell. Går man i dybden på ulike utfordrende kontekster, er det forholdsvis lite som er oppfattet. Her er det altså et betydelig forbedringspotensial.

Ellers sier befolkningsundersøkelsen at mediene er en særlig viktig arena for informasjon- og kunnskapsformidling, i likhet med landsomfattende kampanjer. Det kan være svært regningssvarende å stimulere mediene til uavhengig reportasje og kritisk debatt omkring utviklingsrelaterte forhold. Det kan være en av de viktigste forutsetningene for kunnskaps- og holdningsutvikling. De regionale undersøkelsene viser at lokale og regionale tiltak er viktige, selv om publikum i befolkningsundersøkelsen ikke legger stor vekt på dem. Det kan delvis skyldes at de fleste lokale tiltak faktisk er elementer i nasjonale kampanjer.  I det hele tyder vårt materiale på at det ikke er ønskelig å sette opp forholdet mellom lokale og nasjonale tiltak som et motsetningsforhold, men at nettopp samspillet mellom tiltak både lokalt, regionalt og eventuelt nasjonalt gir den største effekt.

Det er ellers intet i våre undersøkelser som antyder at en bør bruke færre aktører eller at en kan oppnå noe spesielt ved reduserte midler, annet enn å redusere opplysningsinnsatsen. Derimot er det tydelig at en bedre samordning på organisasjonssiden for å få til gjennomslag for enkelte overordnede tema, kan være effektivt. En slik samordning må imidlertid organisasjonene selv stå for, også i temavalg. Ellers vil de ikke føle eierskap til kampanjene.

7.8 Forvaltningen av ordningene og samspillet mellom aktørene 

I spørreundersøkelsen av tilskuddsmottakerne var det et klart flertall som svarte at søknadsfristene var akseptable, og bare 15 % sa at de var for tidlig på året.  Men nesten 60 % mente at saksbehandlingstiden i UD/NORAD var problematisk lang.  Utvalget har også registrert at organisasjonene også kan tenke seg mulighet for å søke om prosjekter på mer fleksible tidspunkter, og at hele 61 % ser et behov for en bedre dialog med UD og NORAD.  Det er et mindretall som synes NORADs og UDs behandling av regnskap og rapporter gir grunnlag for videreutvikling av informasjonsplaner og halvparten melder at de har liten eller ingen eller liten kommunikasjon med giver etter at søknaden er innsendt.  Den videre kontakt med organisasjonene har vist at det organisasjonene særlig etterspør er informasjonsfaglig tilbakemelding og mulighet for at NORAD/UD i langt større utstrekning enn i dag kan bidra til organisasjonenes kompetanseheving på dette feltet.

De aller fleste organisasjonene (93 / 88 %) mente at frister og krav til rapportering var rimelige, og det samme gjaldt kravene til regnskap.  Men en bestemt detalj i någjeldende regelverk blir sterkt kritisert.  Det gjelder tilbakebetaling av renter og den detaljrapportering som må foregå i den forbindelse.  

En nærmere analyse av forskjellige typer organisasjoners forhold til NORAD/UD viser at de bistandsorganisasjonene (inkludert de fem store) som har NORAD finansierte prosjekter er klart mer tilfreds med kontakten enn opplysningsorganisasjonene, særlig de som får RORG støtte.  Det er også her ønsket om informasjonsfaglig bistand er klarest uttrykt. 

NORAD og UD har gjort det helt klart at de ser det som ønskelig med en sterkere samordning av forvaltningen av de forskjellige tilskuddsordningene.  Utvalget deler denne vurderingen, men har sammenfallende syn med organisasjonene når de understreker at dette ikke må bety en sterkere politisk styring av opplysningsvirksomheten.