Politisk analyse av Aslak Bonde, Morgenbladet 26.08.05
(for flere politiske analyser, se Bondes eget nettsted politiskanalyse.no)

Det viktige for SV i en eventuell rød/grønn regjering er å få utvidet handlingsrommet for politikk. Det er det som er radikalt.

SV driver en balansegang i denne valgkampen som er meget vanskelig, men kanskje også nødvendig. Velgerne skal fristes med noe nytt og radikalt i regjeringskontorene, men det skal ikke bli så store forandringer at de blir truende. På det økonomiske området har SV-ledelsen i hele den siste stortingsperioden jobbet hardt for å få omverdenen til å tro at partiet ikke vil bruke mer oljepenger enn de andre.

På det utenrikspolitiske området har det skjedd en tilsvarende prosess. I lang tid har det vært jobbet i politikkens bakrom med å meisle ut en ny politikk som ikke skal få noen til å tro at vi kaster vår sikkerhetspolitiske forankring over bord. Den ble i sin helhet presentert av Kristin Halvorsen denne uken, og det burde på bakgrunn av hennes 25 sider lange foredrag være mulig å vurdere om SV fortsatt er radikalt i utenrikspolitikken, eller om det ikke er det.

Slik er det ikke. Det holder nemlig ikke på et generelt plan å bestemme seg for at man skal være mer aktiv og å bli flinkere til å hevde nasjonale interesser internasjonalt. Man må også etablere en forståelse blant utenrikspolitikkens aktører om hvordan man best fremmer norske interesser.

Ett eksempel: Alle partier er enige om at noe av det aller viktigste for Norge er å ta vare på våre interesser i nord-områdene. Det avgjørende er hvordan man skal gjøre det. Vi må ha et best mulig forhold til USA/EU og Russland, men hvordan får vi det? Store deler av det utenrikspolitiske etablissementet vil si at det av hensyn til våre egne interesser er viktig ikke å irritere USA/EU unødig. Dersom vi til stadighet kritiserer USAs utenrikspolitikk, kan vi risikere at USAs utenriksminister lar det bli stilt nye og vanskelige spørsmål om eksempelvis våre rettigheter utenfor Svalbard. Det er faktisk mer sannsynlig nå enn før, fordi USAs geopolitiske interesser ikke lenger automatisk samsvarer med norske interesser i nord.

Kristin Halvorsen viser til at USA er vant med land som forsvarer sine egne interesser, og at de ikke vil la seg påvirke av en ny mer USA-kritisk norsk politikk. Det er mulig hun har rett, men hun får ikke testet det før hun forsøker. Et forsøk krever at embedsverket blir presset eller overtalt til å gjøre noe som de anser som interessepolitisk risikabelt.

At det er en lang vei å gå, kan Thorbjørn Jagland bekrefte - om han er ærlig. Ved årtusenskiftet snakket han omtrent like vakkert om Tobin-skatt som han gjorde i intervjuet her i avisen i forrige uke. Så ble han utenriksminister og ingenting skjedde. Analysen han og embedsverket gjorde den gangen var at det var for tidlig å spille inn et forslag om en FN-skatt i det internasjonale samfunnet. Det var ingen muligheter for å få nok støtte til forslaget, og da ville det være dumt å bruke tid og krefter på det.

Slik er det på de fleste områder. Norsk utenrikspolitikk dreier seg i stor grad om å analysere handlingsrom. Hva kan vi få til? Hva risikerer vi om vi er for nasjonalt selvhevdende? Det siste punktet med risiko, er spesielt viktig når det gjelder vårt forhold til EU og WTO. Grunnen til at vi ikke har brukt den såkalte vetoretten i EØS-avtalen er at det utenrikspolitiske establishment har vurdert det som farlig for norske interesser. Kristin Halvorsen og Åslaug Haga vil få høre av ekspertene at de gambler med norske interesser, dersom de setter hardt mot hardt i en aktuell EØS-sak.

Det er i en slik situasjon de vil vise om de er radikale og/eller farlige.