Etter harde drakamper gjennom fem dager, inklusive to netter ble til sist enighet om forslag til en slutterklæring fra mattoppmøtet i Roma, World Food Summit – five years later” i regi av FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO).  Det lå helt til det siste an til at det ikke ville bli enighet om et par sentrale punkter før ministrene setter selve mattoppmøtet den 10. juni.  Det ene stridspunktet har vært det sentrale punktet for Norge i hele forberedelsesprosessen; retten til mat som menneskerett, og utarbeidelsen av en “code of conduct” for det. Norge sto sammen med Sveits og gruppa av utviklingsland (G 77). USA var helt i mot det denne gruppa sto for, men EU sto på sitt eget forslag som ligger midt i mellom de to.

Norge har spilt en sentral rolle i arbeidet for å utdype retten til mat som menneskerett både før og under konferansen, og har i sin delegasjon kanskje den eneste fageksperten på området som har deltatt i forhandlingene, professor Arne Oshaug. Han har på Norges vegne holdt en høy profil og snakket med stor faglig tyngde. Men i disse forhandlingene er det politiske posisjoner og mer storpolitiske hensyn som teller, og ikke fakta og faglige argumenter – selv om de har bidratt til både å styrke allianser, respekt og støtte til Norges posisjoner.

Det har vakt stor irritasjon i USAs delegasjon og hos den ene av møtelederne at Norge, Sveits og G 77 ikke har vært villig til å gå fra kravet om at det må settes i gang arbeidet med en “Code of conduct” og at en kjøre så hardt på retten til adekvat mat som en menneskerett.  Etter å ha holdt fast på dette to døgn på overtid i forhandlingene, gav en seg likevel til slutt og gikk inn for EUs forslag om “frivillige retningslinjer” i stedet for  “Code of conduct”. Kampen om disse begrepene kan framstå som språklige finurligheter og milimeterjuss, men det er viktige prinsipper en har slåss om. 

Venezuelas delegasjonsleder var sa ved totiden natt til søndag, at nå fikk det være nok. En kom ikke lengre i forhandlingene. USA og EU firte ikke, og da fikk en bringe det inn for ministrene på selve mattoppmøtet uten innstilling og enighet. G77, Sveits og Norge trakk seg fra kompromissforsøket, og holdt fast på sitt opprinnelige forslag. Søndag ettermiddag ble det gjort nye forsøk for å jobbe fram et kompromiss, noe som altså førte til et felles forslag.  Også USA ble med på kompromisset. 

Det ble også i siste time enighet om en formulering i innledningen av erklæringen om at alle har rett til tilgang til sikker og næringsrik mat. Formuleringene er imidlertid svakere enn det som ble vedtatt i 1996.

Det vil uten tvil bli mye diskusjon framover i de miljøene som ar arbeidet mye med retten til mat som menneskerett om hva som blir vedtatt, og hva som har skjedd i forhandlingene. Hvorfor klarte England å blokkere at EU støttet “Code of conduct” når alle EU-landene unntatt England støttet det? Var det riktig av Norge, Sveits og G 77 å gå med på kompromisset, eller ville det vært bedre å slåss videre bl.a. gjennom det søkelyset en slik uenighet ville fått på selve toppmøtet? Vi vedtaket bety noe positivt, eller vil det bare bli mye møter og papir? 

Norge gav seg på bioteknologi

USAs fremste anliggende på verdenstoppmøtet har helt klart være å få inn positiv omtale av bioteknologi, og at det må fremmes av FAO og i alt arbeid knyttet til å bekjempe sult og fattigdom.  Dessverre var motstanden mot dette overraskende svak. Norge er det landet som har fremmet de sterkeste motforestillingene, og vist til at “det er “stor usikkerhet knyttet til bioteknologi, særlig når det gjelder helse- og miljøkonsekvenser, på grunn av utilstrekkelig kunnskap og erfaring.” men selv disse meget svake motforestillingene har det ikke vært mulig å få tilslutning til.

EU fremmet forslag om å ta med betydningen av å bruke “føre var-prinsippet” og biologisk sikkerhet, men G 77 gikk hardt i mot det, fordi de mente det var skjulte handelshindringer. Det var Brasil som frontet dette på vegne av G-77.  USA var mer enn fornøyd med støtten fra denne gruppa.

Norge sto til sist alene om å ikke støtte det forslaget som var jobbet ut som et kompromiss mellom USA, EU og G77.  Den norske delegasjonen var usikker på om den ut i fra sin instruks, kunne gå inn for forslaget eller skulle gå i mot det, og sa en måtte konferere med den politiske ledelsen i Norge før en kunne ta stilling til om en støttet. Dette var rundt midnatt natt til søndag, og førte til harde utfall og press fra møtelederen om at Norge måtte gå for det. USA spredte bl.a. til representanter fra amerikanske frivillige organisasjoner at Norge var håpløse og vanskelige.  Konsultasjonen med den politiske ledelsen i Norge gav som resultat at delegasjonen fikk beskjed om å gå for forslaget.

Et kritisk punkt

Både ForUM for utvikling og miljø og mange internasjonale frivillige organisasjoner hadde før mattoppmøtet pekt ut nettopp bioteknologi som det farligste punktet under Roma-konferansen.  Det er ingen tvil om at en vil være meget misfornøyd med formuleringene i slutterklæringen der det bl.a. står om “å fremme landbruksforskning og forskning på ny teknologi, inkludert bioteknologi”.  Selv om det også henvises til at “ansvarlig bruk” og at bioteknologi må brukes på “en sikker måte”, så er grunntonen så positiv til bioteknologi at storselskapene  som nå i flere år har drevet en intens lobbyvirksomhet, må være storfornøyd med resultatet.

Fram- eller tilbakeskritt?

Det er behov for grundig å analysere det endelige utfallet av mattoppmøtet før en trekker noen endelig konklusjon om slutterklæringen betyr et framskritt eller tilbakeskritt i forhold til det som ble vedtatt på toppmøtet for fem år siden. Det finnes punkter der en går lenger i riktig retning, - sett ut i fra synspunktene både til  de fleste frivillige organisasjoner og norske myndigheter.  Men veldig mange av punktene i slutterklæringen er bare stadfesting av vedtak som ble gjort i 1996, og henvisninger til toppmøtet om finansiering for utvikling, toppmøtet i Verdens handelsorganisasjon i Doha m.fl.  Slutterklæringen vil samtidig inneholde punkter som er et tilbakeskritt i forhold til tidligere vedtak. Norge har i flere sammenhenger forsvart tekstene fra 1996 mot forslag til svekkelse.  Det alvorligste er sannsynligvis punktene om bioteknologi.  Det er i alle fall sikkert at bildet langt i fra er entydig positivt.

For mer informasjon om FAO-toppmøtet, se Strid om mat