Det ser ut til at enhver større FN-konferanse med respekt for seg selv må ha en oppfølgingskonferanse fem år etter. Det gjelder også verdens mattoppmøte som ble avholdt i Roma i 1996.  I fjor høst var imidlertid Italias statsminister Berlusconi så redd for massedemonstrasjoner at han nektet FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) som har sitt hovedsete i Roma, å avholde konferansen fem år etter verdens mattoppmøte.  Berlosconis fryktet en gjentagelse av Genova-demonstrasjonene med 300 000 i gatene mot lederne fra G-8 landene. Han var redd for at Romas historiske minnesmerker skulle bli ødelagt i masseopptøyer.  Frykten var nok ubegrunnet, for FAO er ikke "fienden" slik som G-8. Det er en organisasjon de frivillige organisasjonene både samarbeider med og kritiserer, som andre underorganisasjoner i FN, men som det ikke lages store demonstrasjoner mot.  Noen har tydeligvis overbevist Berlosconi om at det er trygt å avholde FAO-konferansen, for nå blir World Food Summit - five years later avholdt, - fem år og sju måneder etter Mattoppmøtet i 1996.

Halvering av sulten?

Det var to typer kritikk av målsettingen om å halvere sulten innen 2015 som mattoppmøtet i 1996 vedtok. Den ene, som bl.a. undertegnede sto for, var at det var uakseptabelt med en målsetting om bare å halvere sulten på 20 år. Verden hadde, og har, nok mat til å sørge for at alle får nok å spise. Det  hører med til historien at en FAO-konferanse i 1974 vedtok at sulten måtte fjernes i løpet av  ti år. Den andre formen for kritikk gikk ut på at det var helt urealistisk å halvere sulten fra ca 830 millioner på 20 år. Dessverre tyder alt på at det er de siste kritikerne som får rett. Fem år etter mattoppmøtet er det fortsatt over 800 millioner sultne og underernærte. Tallet har gått noe ned, men langt fra i et stort nok tempo til å nå en halvering om ikke noe drastisk skjer.  

Mat som menneskerett ingen selvsagt sak.

Retten til mat er slått fast i Menneskerettserklæringen fra 1948, og senere forsterket i FN's konvensjon om økonomiske og sosiale rettigheter. Like fullt vil det stå harde kamper om dette under forhandlingene om slutterklæringen fra mattoppmøtet som vil foregå i forkant av selve toppmøtet. Norge har lenge gjort en iherdig og fin innsats for å få støtte til sterkere formuleringer om retten til mat som menneskerett enn det som ligger i utkastet til slutterklæring.  Det som nå ligger på bordet er svakere enn det som ble vedtatt i 1996.  Et av tiltakene Norge går inn for, er utarbeidelsen av en frivillig "code of conduct" med retningslinjer for hvordan retten til mat som menneskerett kan sikres. Tyskland har sammen med Norge gjort en stor innsats for å fremme dette som frivillige organisasjoner lenge har arbeidet for.

USA og England står i spissen for motstanden mot forslagene fra Norge og Tyskland. USA går i mot å utdype statens plikter i forhold til  å sikre at alle har tilgang på nok mat, ernæringsmessig sunn mat, og kulturelt akseptabel mat - det er slik retten til mat blir definert. USA vil ikke være med på noen forsterkning av retten til mat som menneskerett i forhold til det som ligger i tidligere FN-vedtak. England begrunner sin motstand med at de mener ytterligere utdypning og en egen Code of conduct er unødvendig og bare vil føre til merarbeid  og utgifter uten at det gir noe igjen. Englands posisjon er viktig, for den hindrer enighet i EU bak Tysklands  og Norges forslag.

Det er vanskelig å si hvor stor praktisk betydning disse politiske kampene om formuleringer vil få - hva forskjellene i realiteten vil bli om det ene eller andre blir vedtatt. De føyer seg imidlertid inn i et større bilde; USA går nå i alle internasjonale forhandlinger i mot å påta seg forpliktelser som kan føre til forbedringer for mennesker og miljø, de prøver å skru klokka tilbake på mange områder, og har en offensiv på de områdene USAs næringsliv er tjent med det.

Offensiv for bioteknologi

De store selskapene innen bioteknologi hadde for noen år siden den samme utviklingen av aksjekursen som IT-selskapene seinere har hatt; de vokste mot himmelen, for så å falle som en stein. Den brede motstanden mot genmodifiserte matprodukter, ikke minst i Europa, gav bioteknologi selskapene en skikkelig nedtur. Men det må ikke forveksles med at de har "kastet inn håndkleet".

I USA har motstanden mot genmodifiserte organismer (GMO) vært betydelig mindre enn i Europa, og i USA har bruken av genmodifiserte planter vokst kraftig fra starten i 1995. I år 2000 ble ca 30 millioner hektar dyrket med slike planter. Det totale arealet i verden for genmodifiserte avlinger var  da 40 millioner hektar.

Fire land dominerer produksjonen av genmodifiserte planter; USA, Argentina, Canada og Kina. Disse hadde i 2000  99 prosent av det totale arealet i verden dyrket med genmodifiserte planter.  Det er  et lite antall planter som dominerer de genmodifiserte avlingene; soyabønner (58 prosent, mais (23 prosent) bomull (12 prosent) og canola (7 prosent), men det dyrkes nå også genmodifiserte poteter, eggplanter og papaya.

På grunn av den sterke motstanden har bioteknologi selskapene hat en lav offentlig profil de siste årene. De har arbeidet desto hardere i kulissene. Og de har oppnådd mye. De amerikanske selskapene arbeider tett sammen med sine egne myndigheter. Representanter fra både landbruks- og næringsdepartementet i Norge forteller om hvordan representanter fra den amerikanske ambassaden driver et intenst påvirkningsarbeid overfor dem for at de skal stille seg positive til GMO i landbruket. Bondelaget har også hatt besøk fra "misjonærene" fra USA's ambassade, som en høytstående embetsmann betegnet utsendingene som.

Internasjonalt har bioteknologi lobbyen oppnådd mye. FN's siste Human Development Report var meget positiv til GMO, Verdensbanken har bruk av GMO i landbruket som en del av sin nye strategi for landsbygdutvikling i Sør, FNs organisasjon for mat og landbruk har gått sammen med Verdensbanken om landsbygdstrategien, og utgir materiale som er meget positiv til bruken av GMO. Gro Harlem Brundtland har som leder for Verdens helseorganisasjon, også uttalt seg i positive ordlag. Også myndighetene i en rekke utviklingsland er positive til bruken av GMO. Teknologioptimismen er stor, kunnskapen om faremomentene er liten, og en er ute etter "snarveier" for å bekjempe sult og fattigdom. Egypt, Kenya, Sør-Afrika, Zimbabwe, Bolivia, Cuba, Mexico, Indonesia, Pakistan, Filippinene og Thailand er bland de landene der det nå foregår testing  av genmodifiserte planter.

USA forsøker å få inn en positiv omtale av bioteknologien i slutterklæringen fra Verdens matvaretoppmøte+5. Det ble dessverre vedtatt positive formuleringer i 1996 også, men USA vil gå lengre. Nå kjenner en til farene ved GMO, og debattene rundt usikkerheten er kommet lengre. Det er all grunn til å understreke føre var-prinsippet, og gå inn for total forbud eller i alle fall et moratorium i bruken av GMO.  Det vil nok ikke få gjennomslag på FAO-konferansen. Spørsmålet er om USA får fullt gjennomslag eller ikke.

En annen landbrukspolitikk

To dager før den offisielle FN-konferansen starter den 10. juni, vil bondeorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner fra hele verden starte sine aktiviteter i tilknytning til konferansen. Det hele åpner med en marsj for matsuverenitet i Romas gater. I dagene etter og parallelt med FAO-konferansen, vil Forum for matsuverenitet bli avholdt. Her vil motstanden mot bruken av genmodifiserte organismer i landbruket ha en sentral plass. Likeså kampen mot patentrettigheter på biologisk materiale, derunder frø, og kampen for bøndenes rett til å kunne bruke såfrø fra egne avlinger og fritt kunne utveksle frø uten å betale avgifter til frøselskapene og patentholdere.

Motstanden mot landbrukspolitikken i Verdens handelsorganisasjon (WTO) vil også stå sentralt på forumet. Stadig flere organisasjoner samler seg bak kravet om at landbruket må tas ut av WTO. Det er forskjell på å handle med datamaskiner og matvarer. Mat er både biologisk materiale og en livsnødvendighet. Begrepet "matsuverenitet" som bl.a. den internasjonale bondeorganisasjonen Via Campesina har gjort kjent, står sentralt for opposisjonen mot den landbrukspolitikken WTO fremmer. Matsuverenitet betyr bl.a.  retten for land og folkegrupper til selv å bestemme politikken for hvordan en skal sikre basismatvarer til egen befolkning, og gode leveforhold for bondebefolkningen.