Årets WDR er Verdensbankens viktigste innspill til Verdenstoppmøtet i Johannesburg, som begynner neste uke. For å bidra til kritisk debatt om Verdensbankens rapport har Heinrich Böll Foundation i Washington og Bretton Woods Project i London, med utgangspunkt i et utkast til rapport som var tilgjengelig på Verdensbankens nettside fram til slutten av mai, utarbeidet en evaluering av WDR 2002: Managing Sustainability World Bank-Style (pdf). Blant bidragsyterne er Verdensbankens tidligere seniorøkonom, Herman Daly, som forlot Verdensbanken i 1994 - etter Rio-konferansen - med en usedvanlig kritisk avskjedstale (se Our Words: The Herman Daly Farewell Speech, The Whirled Bank).

Fra bærekraftig utvikling til "bærekraftig vekst"

I sin innledning viser Liane Schalatek og Barbara Unmüssig til hvordan begrepet "bærekraftig utvikling" har blitt misbrukt siden Rio-konferansen i 1992 og kritiserer Verdensbank-rapporten for ikke å anerkjenne Bankens eget bidrag, som har vært å omdefinere Brundtland-rapportens definisjon til "bærekraftig vekst". I årets rapport lover Verdensbanken et nytt økonomisk begrep som kombinerer økologi, sosial rettferdighet og langsiktig utvikling med økonomisk effektivitet. Samtidig, påpeker Schalatek og Unmüssig, presenterer WDR 2003 et langsiktig rammeverk for utvikling som uten unntak bygger på produktivitetsvekst som motor for utviklingen, først og fremst i utviklingsland, men også i industrialiserte OECD-land. Dette "uforanderlige mantraet", skriver de to, er stadig på kollisjonskurs med andre deler av WDR som drøfter begrensninger i bruken av naturressurser.

Verdensbankens tidligere senior-økonom, Herman Daly, erkjenner at det i WDR er klare forbedringer i behandlingen av "bærekraftig utvikling" i forhold til WDR 1992 forut for Rio-konferansen. Samtidig påpeker han i sitt bidrag - "The Illth of Nations: When Growth Becomes Uneconomic" - en rekke mangler i Verdensbankens rapport.

OECD-landenes ansvar

WDR 2003 får kraftig kritikk for å unnlate å ta opp de rike landenes ansvar og rolle. Schalatek og Unmüssig skriver bl.a.:

Og ikke på noe sted kommer rapporten i nærheten av å antyde at i en verden med begrensede naturressurser, så må kanskje industriland begrense sitt framtidige forbruk og økonomiske vekst for å skape utviklingsrom for fattige land.

- Dette er bare enda ett eksempel på hvordan WDR unnlater å tenke konsekvent igjennom sin egen argumentasjon, hevder de, og legger til:

Ellers ville rapporten - hvis den virkelig skulle forsøke å selge et nytt økonomisk begrep som tar hensyn til sosial rettferdighet, økologisk bevissthet og utsiktene til langsiktig utvikling - måtte utfordre de industrialiserte landene til sette eksempel for resten av verden i drastisk omlegging av sine egne økonomier, først og fremst dere ikke-bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre, og deres samfunn i en mer økologisk farbar form.

Dette er også et sentralt punkt i Sør-senterets rapport foran WSSD (se The South and Sustainable Development Conundrum: From Stockholm 1972 to Rio 1992 to Johannesburg 2002..., South Centre), der Gamani Corea bl.a. skriver:

... selve begrepet bærekraftig utvikling utgjør en vesentlig utfordring for industrilandene, som må vise veien til bærekraftig og reproduserbar teknolog and livsstil som kan etterlignes over hele verden. Utviklingslandene selv må selvfølgelig følge utviklingsmønstre som minimaliserer det miljømessige og økologisk presset. De må delta med stadig større tyngde i arbeidet for bærekraftig utvikling. Men i dag er det de utviklede landene som i hovedsak opptar det begrensede globale økologisk rom som er tilgjengelig og som må gi rom for andre.