I et innlegg i VG 23. april skrev utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson at hun var skuffet over at organisasjoner som Attac-Norge takket nei til å delta på Verdensbankens ABCDE-konferanse i Oslo (se ”Toppmøte” i Oslo? ABC om ABCDE konferansen, VG 23.4.02).
- Den som velger å stå utenfor frasier seg muligheten til å påvirke innholdet av konferansen, skrev hun. Men med Kenneth Kaunda på talerlisten skal en ikke se bort fra at også organisasjonenes "motkonferanse" 23. juni vil få betydelig oppmerksomhet.

Norge og Verdensbanken vs. Kaunda - igjen

For drøyt 10 år siden var norske bistandsmyndigheter i klammeri Kaunda, som da hadde vært president i Zambia siden uavhengigheten i 1964. Norge sluttet den gangen opp om Verdensbankens krav overfor Zambia, bl.a. når det gjaldt subsidier på maismel. Verdensbanken krevde at subsidiene måtte opphøre, som en del av det økonomiske reformprogrammet. Kaunda vegret seg imidlertid, fordi subsidiert maismel var viktig for de fattige. Norges bidrag til presset mot Kaunda er blant omtalt i Gunnar Garbos bok "Makt og bistand. En ambassadørs møte med norsk bistandspolitikk i Afrika" (Spartacus 1993). Om Norges syn på IMF/Verdensbankens politikk skrev Garbo den gangen:

I følge Stortingsmeldingen om nord-sør-forholdet (St.meld.nr. 51, 1991-92) ble Verdensbankens og Valutafondets politikk endret til det bedre i løpet av 80-årene. Dette legger meldingen stor vekt på. Restruktureringsprogrammene har etterhvert fått en utforming som harmonerer bedre med norske synspunkter, heter det. Det blir tatt mer hensyn til de sosiale virkningene. Hvis vi skal tro meldingen, var det derfor betydelig samsvar mellom norsk politikk og de internasjonale krav til bistanden ved begynnelsen av 90-årene. Fram til jeg forlot ambassadørstillingen i Dar es Salaam ved månedsskiftet april /mai 1992, hadde jeg enda til gode å se nevneverdige praktiske virkninger av denne endringen.

Garbos framstilling har en klar parallell i dagens situasjon. I Stortingets spørretime (se: PRSP i Stortingets spørretime 29.5.02) kommenterte Utviklingsminister Frafjord Johnson i forrige uke dagens kritikk mot Verdensbanken:

Etter min vurdering er en god del av den kritikken som har vært de siste årene, primært legitim i forhold til den politikk Verdensbanken førte på 1980-tallet, og til dels på begynnelsen av 1990-tallet, altså de gamle strukturtilpasningsprogrammene. Det har bl.a. gitt seg utslag i en analyse som Norge har vært med på å finansiere, SAPRI-analysen, som nettopp reflekterer den kritikken som representanten er inne på. Etter min vurdering og etter norsk vurdering har banken endret politikk på en rekke områder og ivaretar på en annen måte enn det som tidligere var tilfellet, hovedhensynet om fattigdomsbekjempelse i de enkelte landene.

Kritikerne hevder imidlertid, slik Garbo hevdet i 1993, at Verdensbanken og IMF ikke har endret seg og at de betingelsene de setter for å gi gjeldslette, lån og bistand i stor grad er de samme som før. Dette er hovedbudskapet i en lang rekke kritiske uttalelser og rapporter, som f.eks. den omfattende SAPRIN-studien (se The Policy Roots of Economic Crisis and Poverty) som har blitt gjennomført de siste årene og en omfattende rapport fra Bretton Woods Prosjekt (se New Strategies, Old Loan Conditions), som ble offentliggjort i april i år.

Også Kaunda er fortsatt klar i sin kritikk av Verdensbanken og IMF, slik dette bl.a. kom til uttrykk i et intervju med The New Statesman i april 2000 (se Africa has paid its dues many times, The New Statesman 17.4.00):

"Utgangen" på gjeldsproblemet er uløselig knyttet til harde betingelser satt av IMF og Verdensbanken som gjør situasjonen verre. Dersom den moralske kampen for gjeldslette har blitt vunnet, hvorfor skal da gjeldsletten gjøres bitter gjennom programmer som etterlater barna sultne og arbeiderne uten arbeid?"