Statistisk Sentralbyrå (SSB) har gjennomført regelmessige opinionsmålinger om norsk bistand på oppdrag fra NORAD siden 1972. Men hvilken nytte har vi egentlig av disse undersøkelsene? Kanskje kunne bedre undersøkelser vært et nyttig redskap for både for politikere, beslutningstakere og de som driver opplysningsarbeid om Nord/Sør-spørsmål og utviklingssamarbeid.

Oppslutning og bistandsnivå

Det er få andre politikk-områder der interessen for opinionsmålinger har vært større enn når det gjelder u-hjelp. På 1970- og -80-årene var den offentlige støtten til opplysningsarbeid om utviklingssamarbeidet begrunnet i behovet for oppslutning om økte bistandsbevilgninger. Slik er det ikke lenger, men er det noen klar sammenheng mellom oppslutningen om bistand i befolkningen og nivået på bistanden? I en artikkel i Terra Viva Monthly sist høst (se The state of public support for development co-operation) tok Ida McDonnel ved OECDs utviklingssenter opp dette spørsmålet:

"Statistisk materiale (....) viser at nivået på folkelig oppslutning om utviklingssamarbeidet ikke har endret seg vesentlig siden begynnelsen på 1990-tallet og at bistanden har avtatt. Statistiske beregninger viser dessuten at det kan være en negativ sammenheng mellom de to variablene. Med andre ord viser våre beregninger at nivået på bistanden ikke nødvendigvis øker selv om oppslutningen i befolkningen øker, eller omvendt."

Til tross for vedvarende høy oppslutning om bistanden i Norge har Storting og regjering ikke klart å øke bistanden til 1 prosent av BNI, slik de sier de er for. I 2000 var norsk bistand på rekordlavt nivå, 0,8 prosent av BNI (se Statsbudsjettet: Utviklingssamarbeidet og oljefondet, Aktuelt 11.10.01).
- Hvorfor er da politikere og andre som driver med internasjonale utviklingsspørsmål så opptatt av oppslutningen om utviklingssamarbeidet?, spør McDonnell.

Opinionsmålinger kan tolkes vidt

En av forklaringene på at det ikke er noen klar sammenheng mellom oppslutningen om bistanden og nivået på bistanden er i følge McDonnell at vi ofte ikke har troverdige data om hva denne oppslutningen om bistanden egentlig bunner i. McDonnell viser dessuten til undersøkelser som forteller at befolkningsflertallet ligger på et lavt nivå når det gjelder forståelse av utviklingssamarbeidet, har negative oppfatninger om utviklingslandene og bistandens effektivitet, er negative til innvandrere og har svak forståelse for den gjensidige avhengigheten i verdenssamfunnet. Til tross for dette er er altså oppslutningen om bistanden jevnt over stor. Hvordan skal vi da forstå og tolke opinionsmålingene?
- Av kommentatorers bruk av empiriske fakta ser vi at slike kan tolkes vidt, skriver Henny Helmich i NCDO (se Public opinion and civil society). Helmich, som i 1998 var medforfatter av en omfattende OECD-publikasjon om Public Attitudes and International Development Co-operation, spør:

"Betyr et bestemt nivå på oppslutningen i en undersøkelse at at vi står overfor "bistandstrøtthet"? Innebærer en lavere oppslutning 5 år senere en farlig trend, eller er vi vitne til generell mangel på tillit til regjeringens evne til å nå erklærte mål? Og hva om denne mangel på tillit kan rettferdiggjøres fordi kunnskapen om regjeringens manglende evne til å nå erklærte mål faktisk er økende?"

Behov for bedre opinionsundersøkelser

Både Helmich og McDonnell tar til orde for bedre opinionsundersøkelser. McDonnell peker på at dette særlig gjelder der det ikke foreligger systematiske undersøkelser, der kvantitative undersøkelser ikke underbygges av kvalitativ forskning på feltet og der den folkelige oppslutningen er formet på grunnlag av lite kunnskap om og svak forståelse for utviklingssamarbeidet. Helmich peker dessuten på at "negative oppfatninger om utviklingssamarbeidet blant beslutningstakere, som resulterer i bistandstrøtthet, blir ofte overført (projisert) til opinionen uten noen nærmere analyse av hva som egentlig skjer med opinionen knyttet til regjeringens politikk generelt og utviklingspolitikken spesielt".
Helmich sier det slik:

"Utviklingssamarbeidet og sammenheng i politikken for en inkluderende globalisering har behov for å gjødsles av en mer omfattende agenda for forskning omkring befolkningens kunnskaper og holdninger, som tar i bruk flere metoder samtidig."

- Latterlig lav støtte til opplysningsarbeid

- En bedre opplyst offentlig opinion er nødvendig for at beslutningstakere skal kunne ta de riktige valgene, mener Helmich, som synes dagens støtte til opplysningsarbeid er latterlig lavt:

"De samlede investeringene til opplysningsarbeid og offentlig informasjon om disse spørsmålene er latterlig lave, og ligger på globalt plan årlig omtrent på samme nivå som det det koster å markedsføre én luksusparfyme eller ett nytt bilmerke."

Helmich´ konklusjon er:

"En bedre opplyst offentlig opinion vil bare kunne skapes gjennom en vedvarende innsats for økt og styrket opplysningsarbeid. For å utvikle de riktige opplysningsstrategiene trengs forskningsinnsats. Hva venter vi på?"