I en lederkommentar 28. desember (se: Årets mand) oppsummerte den danske avisa Information den uro også mange aktivister og nettverk i Sør gir uttrykk for i disse dager:

"Opbakningen bag den krigsførende præsident og det nypatriotiske sammenhold i USA er en afgørende årsag til, at det nationale og internationale civilsamfunds kritik af Bush-regeringen for hensynsløs liberalisme på bekostning af denne verdens fattige, det globale klima, USA’s eget miljø m.m. næsten er forstummet. Den massive protest, som ved store demonstrationer i USA og Europa mødte Bush såvel som andre statsledere er – i det mindste for en tid – næsten forstummet. Det er i øjeblikket ikke politisk legitimt at hæve stemmen og ikke muligt at vinde opbakning i protest mod en præsident og et styre, der har lidt så tragiske tab og nu står midt i en retfærdig krig mod den personificerede ondskab. Hvad kampudrustede politistyrker i Seattle, Washington, Nice, Gøteborg og Genova ikke magtede, har Osama bin Laden sikret med et terroristisk trylleslag."

Dette perspektivet er dominerende i kommentarer fra bl.a.:

• Alejandro Bendana fra det sør-baserte gjeldsnettverket Jubilee South, se:  From Seattle to September 11
• Walden Bello fra sør-nettverk Focus on the Global South, se: The American Way of War
• John Pilger, den prisbelønte journalisten (se: John Pilgers dokumentar på NRK: Globaliseringens forbannelse), se The Real Story Behind Americas War

Noe av det samme perspektivet finner vi også hos den svenske legen og forfatteren PC Jersild, i en kommentar i Dagens Nyheter 2. januar: Den optimistiske parentesen. Jersild trekker linjer "Från murens fall 1989 till terrorattacken mot World Trade Center". Det var "som om Historien tog paus i tolv år" skriver Jersild og spør: - vad hände egentligen under den "idylliska" fristen 1989-2001? Han konkluderer slik:

"Man brukar tala om enpartistater. Det stora internationella problemet framöver synes vara en värld dominerad av en enda stat, USA. Bush röstades fram av kanske 70 miljoner amerikaner. Jordens befolkning är sex miljarder. Hur ska den ekvationen gå ihop? Amen."

- Fornuftens triumf

Det som har dominert den offentlige debatten de siste månedene har imidlertid vært bombingen av Afghanistan. Og det er særlig i lys av den sterke kritikken mot denne bombingen at enkelte - etter Talibans fall - har latt seg friste til en noe hoverende "hva-sier-dere-nå?-holdning". "Fornuftens triumf" (se: The triumph of reason) kalte Henry Porter sin kommentar i The Observer lille julaften, der han mente at "selv fredsstemmene med de beste intensjoner nå må innrømme at rask og besluttsom handling reddet oss fra større grusomheter". Den samme holdningen kunne vi også lese i en lederkommentar i VG 21. desember (se: Fredens utfordringer):

"Uten amerikansk bombing ville ikke en ny regjering kunnet overta i Afghanistan i morgen. Dette er en sannhet som muligens har sunket inn også hos våre hjemlige demonstranter. Dagens rungende taushet kan i alle fall tyde på det."

I sin kommentar - Forfatterne og bombingen - i Aftenposten 29. desember er Per Egil Hegge noe mer moderat og konkluderer slik: "I valget mellom de skråsikre og de søkende motforestillinger er kanskje de siste å foretrekke." På lederplass (se: Veien videre) skriver Aftenposten 31. desember at "I åpne og demokratiske samfunn er den dagen en krigserklæring møtes med ukritisk jubel og ikke med saklige motforestillinger, en svart dag."

Alt vel i Kabul?

Hegge mener at det å reise de moralske problemstillinger, motforestillinger inkludert, kanskje bør være de intellektuelles fremste oppgave og viser til Sokrates, som gikk rundt og spurte: "Er det nå sikkert at det er slik?" En som stiller nettopp dét spørsmålet i forhold til "USAs seier" i Afghanistan er den amerikanske lingvistikk-professoren Noam Chomsky, som har vært blant de fremste kritikerne av USAs krig i Afghanistan. I en on-line versjon (30. desember) av hans Lakdawala-forelsening i New Dehli i november - The War in Afghanistan - erkjenner han at størstedelen av befolkningen var lettet over å se slutten på Taliban, ett av de mest tilbakestående regimer i verden og de var lettet over at det ikke ble noen rask tilbakevending av overgrep fra tidligere tiår, slik mange hadde fryktet. Han erkjenner også at den nye regjeringen i Kabul synes å holde ord i større grad enn de fleste forventet.

Chomsky tar imidlertid opp en rekke spørsmål til kritisk drøfting og mener bl.a. at tilbakevendingen av krigsherrestyre er et farlig tegn, akkurat som uttalelsene fra den nye justisministeren om at Sharia-lovginingen innført av Taliban vil bli videreført, med enkelte endringer. Chomsky siterer fra en australsk avis, som gjengir justisministeren slik:

"Taliban pleide f.eks. la de henrettedes kropper henge offentlig i 4 dager. Vi vil bare la de henge kort tid, omlag 15 minutter."

Dommer Ahamat Ullah Zarif skal ha lagt til at man ikke lenger vil benytte idrettsarenaer til offentlige henrettelser, men finne nye steder. Han skal også ha sagt at "både kvinner og menn som gjør seg skyldige i ekteskapsbrudd vil fortsatt bli steinet, men vi vil bare bruke små steiner, slik at de som tilstår har muligheten til å løpe sin vei - andre vil fortsatt bli steinet til døde."

Veien videre I: utrydde fattigdommen!

- Ingen må gå i fella og tro at kampen mot terrorisme er vunnet selv om USA får strupetak på bin Laden, skrev Nationen på lederplass 2. januar (se: Kampen mot terror). Men den fella er det knapt noen som synes å gå i akkurat nå. Spørsmålet er hvor veien videre går.

Fra norsk hold pekes det ofte på betydningen av å bekjempe fattigdom, selv om påstander om en årsakssammenheng avvises, slik statsminister Kjell Magne Bondevik gjorde i Dagsavisen julaften (se: Sammen for freden): "Det er altfor enkelt når det fra noen hold har vært hevdet at fattigdom skaper terrorisme. Men fattigdom og konflikt kan gjøre det lettere for styrtrike voldsfanatikere som Osama bin Laden å vinne tilhengere til sitt terroristnettverk." Statsministerens syn er derfor:

"Skal fredsarbeidet lykkes på lengre sikt, er det like viktig å bygge en allianse for de tre framtidsmål som FNs generalsekretær Kofi Annan trakk opp for verdenssamfunnet i sitt Nobelforedrag i Oslo den 10.desember: Å utrydde fattigdom, forebygge konflikt og fremme demokrati."

I en kommentar 31. desember (Etter 11. september) tenker Dagbladets Peter Normann Waage, med henvisning til finansmannen George Soros, i samme baner:

"Kampen mot terrorismen, hevder han, er ikke vunnet ved kampen mot fattigdommen, men den kan ikke vinnes uten. Vestens rikdom er som all rikdom i historien tuftet på andres lidelse. Og i vår verden lever de utbyttede ikke lenger rundt fabrikker i Vesten, men i Asia og Afrika. I globaliseringens tidsalder er veien likevel kort fra dem til oss."

Veien videre II: utrydd røverstater!

På en pressekonferanse i forbindelse med utdeling av Nobels Fredspris i Osli i desember advarte FNs generalsekretær Kofi Annan mot utvidelse av krigen (se: - Ikke utvid terrorkrigen, Dagsavisen 10.12.01). Men etter nedkjempelsen av Taliban i Afghanistan og ut fra tanken om å bekjempe alle som "huser" terrorister er det mange som frykter nettopp en slik utvidelse av krigen, slik bl.a. Gøran Rosenberg ga uttrykk for i en kommentar i Dagens Nyheter 13. desember:

"Vad som möjligen kan besegras i krig är regimer som stödjer och beskyddar terroristiska organisationer, eller regimer som i sig själva kan stämplas som terroristiska. Säger vi "kriget mot terrorismen" tänker vi följaktligen snart i termer av möjliga mål för detta krig, det vill säga i termer av regimer som bör bekämpas och om nödvändigt störtas.

Just nu tänker delar av administrationen i USA i sådana termer. Den tänker att Afghanistan bara är början och att världen måste terroristsäkras genom fortsatta krig mot de "skurkstater" där terrorismen antas ha sin territoriella bas."

Den britiske avisen The Observer skrev bekymret på lederplass 30. desember (se: Let this be a brave New Year) at:

"I Amerika har den teknologiske våpenovermakten oppmuntret konservative til å tro at tiden har kommet for USA - gjennom militær styrke - til ensidig å opprette den orden de ønsker i Midt-Østen. De tror de må velge den israelske militarismens side, avsette Saddam Hussein og videreføre "kampen mot terrorismen" i Jemen, Somalia og Sudan."

Denne frykten for utvidelse av krigen underbygges i noen grad også  av slike tanker som den anerkjente historikeren Eric Hobsbawn ga uttrykk for i en kronikk i Aftenposten 30. desember (se: Svake stater truer verdensfreden):

Stater i oppløsning representerer den største fare for freden de neste tiår. Når statene svekkes, får tradisjonelle religioner økt betydning. De aller fleste konfliktene vil finne sted i området fra Nilen til Kinas grense - selve arnestedet for konflikter i det 21.århundret.

En variant av denne frykten er frykten for at ikke bare USA, men også andre, vil følge seg inspirert til å "utrydde terrorismen" i sine nabolag, som Israel overfor Palestinerne, India vs. Pakistan og Russerne i Tsjetjsenia, se f.eks. kommentar av Johnathan Schnell i The Nation 7.1.02: Krigene mot terrorisme (The Wars on Terrorism).

For flere synspunkter og kommentarer, se oversikten nedenfor.