Kommentar av Oddvar Espegren, generalsekretær i Bistandsnemda, juli 2004
(for ytterligere informasjon, se Ny stortingsmelding: Felles kamp mot fattigdom,
RORG-Samarbeidet 04.05.04)

DEN OMTALTE STORTINGSMELDINGEN inneholder svært mye å glede seg over, men den forteller også at utviklingshjelp mer og mer skal handle om politikk. Borte er erkjennelsen av den positive merverdien som man tidligere fant i de frivilliges innsats. I jakten på målbare resultater, effektivitet og profesjonalitet er ikke lenger nestekjærlighet og idealisme nødvendig. Bistandsarbeid kan like godt utføres av konsulenter, som har fått jobben fordi de var billigst i anbudsrunden, som av folk med et oppriktig engasjement for sine medmennesker. I flere land, bl.a. i EU, Storbrittania og USA, er dette allerede en realitet. Utviklingsarbeid og nødhjelp legges ut på anbud. Hvem kan hjelpe de sultne og fattige best og billigst? Det spørres ikke etter idealisme og nestekjærlighet.

DET ER SKREMMENDE at Stortingsmelding 35 følger dette opp med et overdimensjonert fokus på effektivitet og resultater. Dette er ikke skremmende fordi frivillige organisasjoner mangler effektivitet og resultater, absolutt ikke, problemet er bare at det ofte er umulig å måle utviklingsresultater, i hvert fall etter få år. Snakker man for eksempel om arbeid med forebygging av HIV/AIDS er det lett å måle hvor mange kondomer man deler ut, hvor mange som deltar på et folkemøte, men det er verre å måle holdnings- og adferdsendringer. Det er en reell fare for at langsiktig og møysommelig utviklingsarbeid, som er faglig og menneskelig godt, men som ikke lar seg kvantifisere, vil bli bortprioritert til fordel for mer målbare og dermed mer økonomisk lukrative oppgaver.

REGJERINGEN SKAL HA SKRYT for at den løfter opp arbeidet for å bekjempe verdens fattigdom. Utgangspunktet i Millenniumsmålene og menneskerettighetene er veldig bra. Regjeringen har også rett i at utvikling er mer enn bistand, og at det må stilles betingelser til mottagerland, og settes fokus på giverne. Det er likevel skuffende å registrere det knefall for Verdensbankens tanker om liberalisering og markedsøkonomi som preger Stortingsmelding 35. Strømlinjeforming, koordinering av giverne og stor konsentrasjon om tema og land har noe for seg. Men styrken i den norske bistandsmodellen har hele tiden vært en stor bredde av bistandsaktører, som arbeider gjennom mange kanaler i dialog med grasrota i det sivile samfunn i utviklingslandene. Hva er galt med denne modellen? Stortingsmeldingen gir ikke noe svar på det. Dersom man ikke er påpasselige er det fare for at hele denne norske modellen faller i fisk med Stortingsmelding 35.

MEN HVORFOR BLANDE Jagland og Høybråten inn i denne debatten? Jo, vår tid savner idealister og bankende hjerter. ”Rikdommen har gjort oss blinde for verdier og ideer. Vi mangler ikke penger, men ideer til hvordan problemene skal løses”, skriver Thorbjørn Jagland i Dagsavisen 3. juni. Etter likegyldig stemning på landsmøtet til Norsk Post- og kommunikasjonsforbund skriver magasinet Aktuell 10. juni i år at ”det som totalt sett bekymret landsmøtet mest, var faktisk mangelen på lokalt engasjement” Og, i Dagsavisen 1. juni i år skriver Dagfinn Høybråten: ”Politikere kan vedta lover og bevilge penger. Men vi kan ikke vedta kjærlighet og bevilge nærhet. Det kan bare springe ut av levende menneskehjerter som bryr seg. Vi må spille på lag med de frivillige kreftene i samfunnet som kan mobilisere hjertene.”

DETTE FOKUSET ER FRAVÆRENDE i Stortingsmelding 35. Misjonens lokale partner, ofte en kirke, er der nestekjærligheten får utfolde seg. Det er idealistene, de brennende hjerter i sør og øst som taler de svakes sak overfor maktpersoner, som skaper et fristed for politisk og sosial opposisjon, og som tar de fattige på alvor. Dagens og fremtidens kamp er ikke mellom terrorister og oss andre. Jeg tror den vil bli mellom de fattige og de rike nasjoner, mellom alle vi som solidariserer oss med de fattige og makteliten, mellom idealistene og materialistene.

TIL SLUTT: STORTINGSMELDING 35 sier og oppfører seg som om det er internasjonal konsensus om utviklingspolitikken. Løsningen er funnet! Svaret er liberalisering! Men det er ikke slik. Løsningen er ikke funnet. Vi er hele tiden i en læringsprosess. Utviklingsarbeid er noe av det vanskeligste man kan jobbe med. Dette krever en mer ydmyk holdning enn det en finner i Stortingsmelding 35. Likevel, takk for en Stortingsmelding som inneholder svært mye å glede seg over. Men skal vi ta de fattige i verden på alvor gjør vi klokt i å se på nestekjærlighet og idealistisk innsats som en viktig merverdi, som ikke uten videre kan kvantifiseres og måles i kroner og ører.