Innlegg i Aftenposten 05.11.04 av Lisa Brodshaug (Tusenårsmålskampanjen), Tor Elden (Fredskorpset), Kjersti Gjestvang (UNICEF Norge), Veslemøy Lothe Salvesen (FNs utviklingsprogram) og Kari Solholm (FN-Sambandet), som svarer til Tove Gravdals kommentar i Aftenposten 18.10.04: Vårt bilde av "de andre"
(for ytterligere informasjon og debatt, se Villedende fra UDs tusenårsmålskampanje?,
Aktuell kommentar av Arnfinn Nygaard 22.10.04)

En undersøkelse fra Gallup avdekket nylig at ni av ti nordmenn tror tilstanden for verdens fattige er verre enn den faktisk er. Men selv om levekårene for verdens fattige er bedre enn nordmenn tror, betyr det selvfølgelig ikke at vi kan lene oss tilbake og si oss fornøyde med tingenes tilstand. Derfor lovet verdens ledere på FNs Millennietoppmøte i år 2000 å arbeide for å halvere andelen fattige innen år 2015. Dette målet er mulig å nå, men det krever økt innsats og politisk vilje fra både rike og fattige land. Det er en kjensgjerning at bistand alene ikke kan løfte land ut av fattigdommen. Tusenårsmål sju og åtte stiller derfor krav til rike land i forhold til internasjonale handelsregler, gjeldsslette og miljøbevissthet. Fattige lands ansvar for egen utvikling, blant annet gjennom styrking av menneskerettighetene og innføring av demokratiske reformer, er selvfølgelig også en forutsetning for å nå Tusenårsmålene.  

Mens verden som helhet opplever framgang i forhold til Tusenårsmålene, henger noen regioner dessverre etter, og her har Aftenpostens kommentator et poeng: Når man bruker globale tall kan man ikke samtidig vise til regionale forskjeller. Det betyr ikke at vi ikke er klar over de regionale forskjellene, det er heller ikke vår hensikt å skjule dem. FN overvåker framgang og tilbakegang både på regionalt og nasjonalt plan. Vi mener likevel at det ikke er noen motsetning mellom å se på globale tall og det å bekymre seg for den negative utviklingen i regioner som for eksempel det sørlige Afrika. Stemmer så nordmenns elendighetsforestillinger hvis vi går ned på enkeltregioner? Det gjør den heldigvis ikke. Nordmenns forestillinger er langt fra virkeligheten, selv hvis vi ser på Afrika sør for Sahara, som statistisk sett kommer dårligst ut i arbeidet med Tusenårsmålene. Aftenpostens kommentar hevder også at bistanden tjener som ”opium for folket”, ved at den roer ned store folkegrupper og hindrer sosiale opprør og politiske omveltninger. Dette står for oss som noe underlig: Skal man fjerne all utviklingshjelp i allerede skakkjørte land i håp om at tilstandene skal bli så ille at befolkningen selv tar hånd om situasjonen? Er det kommentatorens forståelse at folket i disse landene ikke har det ille nok til å starte politisk opprør? FNs innsats for Tusenårsmålene har en annen innstilling. FNs ansatte arbeider aktivt for at befolkningen skal bruke Tusenårsmålene som politisk redskap for å stille krav til sine myndigheter. Derfor er vi i Tusenårsmålkampanjen opptatt av at FNs tusenårsmål skal bli folkets Tusenårsmål, slik at verdens fattige kan bruke politiske pressmiddel heller enn sosiale opprør og revolusjon for å oppnå bedre levekår.