Det er etter hvert blitt vanlig å anta at Norge er en småstat som kjemper om å ”overleve” i en farlig verden regulert av en håndfull sterke stormakter. Norge er, i militær forstand, en ”svak” stat. Det er imidlertid ikke gitt at Norge har et ”sikkerhetsproblem”, men snarere et ”innflytelsesproblem”. Antakelsen om at små stater – for å overleve – knytter sin utenrikspolitikk opp til multilaterale organisasjoner er selvfølgelig ikke ukorrekt, men historisk knyttet til den internasjonale orden som har preget vestens moderne historie: Det westfalske statsystem. Et internasjonalt diplomatisk system basert på stabilitet og orden, der den militære maktbalanse og staters suverene kontroll over sine nasjonale interesser har gitt utenrikspolitikken form. 

Debatten om Norges innsats i Irak, og for øvrig Norges rolle i verden etter 11. september 2001, samt den norske EU-debatten, viser med all tydelighet at den utenrikspolitiske tenkningen i Norge legger en slik tradisjonell logikk til grunn. Hvordan? La oss ta EU-debatten. Både på ja,- og nei-siden er det blitt vanlig å anta at EU kan bli en slags ”motmakt” til USA, og at stormaktene dominerer EUs utenrikspolitikk. Problemet med denne typen resonnement er ikke først og fremst graden av realisme, men forutsetningene som legges til grunn. Først spørsmålet om ”maktbalanse”: En makt – dette gjelder også en ”annerledes” supermakt som EU – som balanserer en annen makt, forutsetter nemlig lik type makt. Ellers blir det ingen balanse. Dette argumentet hviler altså på en forutsetning om at global politikk følger like spilleregler overalt. Dette er mildt sagt problematisk. Idéen om maktbalanse passer nemlig for tradisjonell maktpolitikk, men ikke for postsuverene fellesskap av typen EU – der slik politikk gjøres stadig mindre relevant. Dernest spørsmålet om et stormaktshegemoni i EUs utenrikspolitikk: Den pågående utvidelsen i EU har ført til ny oppmerksomhet rundt betydningen av ”størrelse” ettersom de nye medlemslandene, med ett unntak, er ”små” land. Men til tross for at et av hovedstridsspørsmålene i forfatningsdiskusjonen i EU har dreid seg om maktfordeling og innflytelse mellom små og store land, er imidlertid kategorien ”størrelse” basert på folketall, og ikke militær styrke. Som utenrikspolitisk begrep gir dessuten ”størrelse” mindre mening i EU, ettersom forholdet mellom stater i Europa reguleres av felles lovverk og institusjoner – ikke militær maktbalanse. Blant annet har de nordiske ”småstatene” Sverige og Finland vært sentrale pådrivere når det gjelder å utvikle internasjonale krisehåndteringsoppgaver i EU, og Finland har dessuten lyktes med å få medlemslandene og Kommisjonen med på å utvikle en nordlig dimensjon i EUs utenrikspolitikk. I EUs felles politikk viser det seg altså at små stater deltar aktivt og lykkes med å få gjennomslag for ulike typer initiativ, nettopp fordi beslutningsprosessene i EU ofte går på kryss og tvers av statsstørrelser.

Som flere forskere allerede har fremhevet, synes forskjellene mellom den amerikanske og europeiske orden å være betydelige. Hvis man tillater seg å tenke prinsipielt, følger EU en ”postsuveren” logikk, og ikke en ”westfalsk”. EU holdes nemlig sammen av felles verdier og normer, ikke av makt alene. En slik orden er ikke nødvendigvis grunnlagt på prinsipper om suverenitet, men legitimitet, verdier og integrasjon. Målet er et politisk fellesskap som tenker og handler ”likt” på de fleste samfunnsområder. Parallellen til den neokonservative tenkningen i USA synes påfallende, men er likevel forskjellig. Dagens USA tegner nemlig et bilde av en internasjonal orden som ser annerledes ut enn den europeiske. Viljen til å sette folkeretten til side, en aggressiv utenrikspolitisk strategi med regimeskifte som mål, og ikke minst entusiasmen for å bruke militære midler til å gripe inn i andre stater, gjør at USA – spesielt etter 11. september 2001 – forholder seg til verden på en systematisk annerledes måte enn EU. Der USAs nye sikkerhetspolitiske strategi tar farvel med prinsippene til den internasjonale rettsorden, forsøker derimot EUs nye sikkerhetspolitiske strategi å skape en orden basert på felles diplomati, FN og folkerett. Det som kjennetegnet det tidligere europeiske statsdiplomatiet – stormaktsbalanse – er i dagens EU blitt erstattet av en homogeniserende integrasjonslogikk relatert rundt en kjerne, Brussel. EUs ordenslogikk er tuftet på at militærmakten er regulert – og blitt mindre relevant som virkemiddel i et komplekst rettslig system. I USA derimot, er fortsatt flere av de utenrikspolitiske virkemidlene knyttet opp til den westfalske ordenslogikk. Som allerede fremhevet av utenriksminister Colin Powell: ”Vi arbeider intenst for å ha gode relasjoner med alle nasjoner, store som små, gamle som nye. Men av praktiske hensyn konsentrerer vi oss om å opprettholde kontakt med stormaktene”. Kort sagt: USA skiller seg fra EU ved nettopp å gjøre et stort poeng av å den militærpolitiske forskjellen mellom ”store” og ”små” stater. Hvis vi legger til hvor tilsynelatende vilkårlig dagens amerikanske ledelse etablerer grupperinger av “allierte” og ”venner”, synes vilkårene for småstatene å være langt mindre trygge enn tilfellet er i EU. Flere forhold peker altså i retning av at norsk småstatstenkning faller sammen med den europeiske, ikke den amerikanske.

Alt i alt bør dette få konsekvenser for Norges småstatsrolle. Som utenriksminister Jan Petersen påpekte i kjølvannet av Irak-krigen: “Ivaretakelsen av grunnleggende norske interesser vil i tiden som kommer helt klart kunne bli enda mer krevende”. Den tidligere todelingen i norsk utenrikspolitikk mellom en sikkerhetspolitisk kobling til NATO og en økonomisk til EU, er nå i ferd med å kollapse. Spesielt blir dette synlig når USA og Europa går hver sin vei, som under Irak-krisen. For det er liten tvil om at Norge som NATO-land, men ikke EU-land, spesielt merker de transatlantiske spenninger. Ved å stå utenfor EU kan nemlig Norge tvinges til å satse på et ensidig forhold til USA. Det norske sikkerhetspolitiske valget mellom EU – som på flere samfunnsområder har lagt nasjonalstatsepoken bak seg – og et stadig mer imperialt USA, stiller altså Norge overfor et valg om hvilken orden landet skal være en del av. Småstatens handlingsbetingelser synes i de to tilfeller å være svært ulike. Det er følgelig vanskelig – for ikke å si problematisk – å skjule det forhold at Norge gjennom sitt ”utenforskap” er frakoblet et politisk prosjekt hvor mye av dagens småstatspolitikk skapes, nemlig EU.