Av Berit von der Lippe, språk- og medieforsker ved Norges Markedshøyskole (BI)
(Grunnlagsmanus for foredrag på seminar 8. september 2004: "Begreper, makt og avmakt i nord/sør-debatten" arrangert av Norad, Global.no og RORG-Samarbeidet)
(for ytterligere informasjon, se Begreper, makt og avmakt i nord/sør-debatten, RORG-Samarbeidet 13.09.04)

Vi forstår natur, menneskenatur inkludert, med kulturelle briller. Når det kulturspesifikke overses og blikket framstår som gjennomsiktelig og naturvitenskapelig tilnærmet uangripelig, blir kultur lett natur. Jeg skal belyse aspekter ved denne ”naturlige” utvikling ved å gløtte inn økonomisk tenkning, retorikk og praksis. Om det blir tid, trekker jeg forbindelseslinjer til krig-fred-problematikk – og retorikk. Og jeg har kontinuerlig forbindelseslinjer til Nord-Sør-problematikken, implisitt og eksplisitt. Først noen ord om retorikken i markedsliberalistisk tenkning.

Fra natur til kultur

Mens Newton prøvde å forstå naturlovene (som tyngdekraften mm) via mekanikerblikket (se boks nedenfor), kom man(nen) til å se tilsvarende mekanismer I økonomien(s bevegelser). Markedskreftene imiterer naturkreftene. Liksom naturen skulle også markedet kunne holdes i en slags evigvarende balanse, og naturens lover skulle kunne overføres til markedets lover, mente Adam Smith. Balansen i økonomien mellom tilbud og etterspørsel skulle - om ikke tilsvare – så iallfall ha visse fellestrekk med balansen i naturen. Det er her metaforene gjør seg gjeldende – retorisk - på en nesten uangripelig måte. Metaforer er, som de fleste vil vite, å finne visse likheter mellom ulike fenomener. Man mener å se noe i lys av noe annet. I økonomien ser man markedskreftene i lys av naturkreftene. Man opererer altså med språkbilder hentet fra naturvuitenskapen, fra biologi og ikke minst fra fysikk. Det er her ordene hører hjemme – i bokstavelig forstand, det er herfra de er ført over.Dette er stadiet hvor man går fra natur til kultur.

Om noen skriver eller sier at økonomien er «overopphetet», er dette ikke et bilde av økonomiske forhold (vi ser ikke ”at det koker”), men et bilde man bruker på og om disse forholdene. Metaforen er et bilde på noe – ikke et bilde av noe. Dette er en vesensforskjell. Å se noe i lys av noe annet, er hva mennesker alltid har gjort for å forstå kompliserte fenomener. Når man overser at bildene eller modellene man gjør bruk av, bare er bilder på noe eller modeller – her fra den naturvitenskapelige verden - ikler man det økonomiske liv nettopp en naturvitenskapelig status den ikke fortjener.

Den naturvitenskapelige innpakning får effekt på minst to måter: Dels framstår retorikken som uangripelig fordi den er naturvitenskapelig, dels – og merkelig nok - vil mennesker lett kjenner seg igjen i tale- og tenkemåten. Man ser noe framfor seg: «overoppheting»! «Slik-er-det»-opplevelsen inntrer, og når dette skjer, er retorikken vellykket. Det retoriske overses. Retorikk er vellykket nettopp fordi det retoriske overses, det vil si ikke ses eller registreres. Det blir vanskelig å framstå som motstander av ”nedkjøling” hvis alternativet er ”overoppheting”. Like problematisk er det å kritisere et moderat lønnsoppgjør når det blir ensbetydende med å gå inn for et ikke-moderat (ansvarsløst?) oppgjør og med trusselen om ”overoppheting” kontinuerlig hengende i lufta.

 Når man i mediene hører og leser at ”markedet krever”,  får dagens marked ikke bare menneskestatus (bare mennesker kan kreve?), men oppheves nesten til en gude-lik status. Markedet kan også ”straffe” hvis ikke markedslovene – den såkalte frie bevegelsen -  følges. Dessuten: Hvem skal stilles ansvarlig for økende arbeidsløshet eller økte forskjeller mellom rike og fattige når markedet har det avgjørende ordet? Det handler om mer enn ”bare” metaforisk tale, det handler om en tenkemåte og økonomisk praksis basert på denne. En nesten apologetisk (religiøs) og teleologisk (den ene, rette veg) retorikk, altså en retorikk som løfter fram ett vegkart hvor bare én retning fins.      

Denne type økonomisk retorikk er blitt det grekerne kalte doxa, common sense eller rommet-for-de-ferdig-tenkte-tankene. Det er samtidig en retorikk man tillegger mye logos og lite pathos, samtidig som utsigerne får beholde sin ethos. Andre stemmer med andre vegkart, tillegges ofte, men ikke alltid, først og fremst pathos og fratas ethos – i og utenfor mediene. Kulturens briller har nå blitt – eller forvandlet seg til - naturens.

Dessuten: I vår bildedominerte verden er det vanskelig å få øye på bildene i språket. I økonomisk retorikk drukner vi i et hav av «døde» metaforer – ”døde” fordi språkbildene brukes daglig og oftest uten at vi legger merke til dem. Inflasjon kan også gjelde språkbruk: Jo oftere visse uttrykk brukes, jo mer tømmes de for innhold som gir mening. De blir klisjéer som tas for gitt. 

Dagens markedsliberalisme – fundamentalisme – har ikke bare blitt natur, den fører også med seg en assosiasjonsrekke – mentale bilder – om demokrati, sivilisasjon, frihet, menneskeverd og menneskerettigheter +++

La meg konkretisere ytterligere hvordan kultur gjøres til natur. Det handler om hvordan millioner av mennesker opplever denne type metamorfose (forvandling av kultur til natur) takket være bioteknologi og drivkreftene i og utenfor språkbruk knyttet til denne teknologien. Det globale perspektiv, her iscenesatt av Nestlés mektige direktør, Helmuth Maucher, kan tjene som introduksjon."(...) Finans- og pengeflyten fra ressurssvake utviklingsland land til ressurssterke utviklete regioner er et normalt fenomen innenfor markedsliberalismen...," uttaler Maucher. Normalt – for hvem? Naturlig – igjen: For hvem?

Jeg befinner meg her inne i den europeiske økonomiske høgborg, i rommet og terrenget hvor den europeiske økonomiske maktelite har sin plass, gjør sine planer og legger sine strategier og hvor den samme Maucher også har sin plass. Makteliten, som sjelden ses eller omtales, har navnet "(Bedrifteieres) Europeiske Runde Bord" (ERT). I det runde bords egne tidsskrifter uttaler man seg like åpent som Maucher fordi fenomener innenfor markedsliberalistisk tenking og praksis ses på som en naturlig praksis? - om konsekvenser av markedsliberalismen. Man skriver at en global markedskonkurranse krever en "rivalisering mellom enkeltlands bedrifter og utenlandske bedrifter uten noen form for statlige inngrep." Nøkternt konstateres det at multinasjonale selskaper er markedsledere av merkevarer. Den påvirker den kulturen de får innpass i og er virksom innenfor - og totalt uavhengig av og hevet over enhver form for demokratisk kontroll. Slik er det bare! Kulturens briller på naturen overses, og det kulturspesifikke har igjen blitt natur.

Eksplisitt og nesten begeistret heter det at man via datterselskap i tredjeverden-land lett vil kunne utnytte disse lands egne ressurser til kommersielle formål. Enda tydeligere framgår "forvandlingen" i følgende uttalelse (i samme tidskrift):

"Vitenskapsmenn fra Hindustan Lever (Unilever) har gjort betydelige framskritt i utvikling av olje for framstilling av såpe-produkter. Over 70 000 tonn ikke-bearbeidete oljeforekomster i f.eks. neem, kusum og karanja blir nå brukt i såpeproduksjon og til andre kommersielle produkter." Med det kommersielt maskinelle blikk ses alt, planter og trær lokalbefolkningen har utviklet over århundre til egne livsnødvendige formål, som varer på det globale marked. Treet, neem, er forlengst blitt patentert i uttallige varianter både av Japan og USA. For Europa gjelder det nå å ta opp konkurransen om salg av de nevnte "produkter" - ikke minst med Japan og USA.

Et grotesk tjueri og en hybrid form for tilegnelse, sett med øynene til de det gjelder, mennesker i Sør. Patentering av dette slaget inngår i et metaforisk samspill det i dag synes vanskelig eller unødvendig å skue hen mot. "Naturliggjøringen" av markedsfundamentalistisk – og dermed kulturrelatert - patentering er, som de fleste her vil vite, i ferd med å sluttføres.

Det groteske ved utforskning av natur, menneskegener fra urbefolkning inkludert, til kommersielle formål uten at mennneskene hvis gener gjøres til varer, ville med en annen språkbruk og andre metaforer kunne kastet lys over den form for teknologisk avansert tyveri dagens brutale kapitalisme resulterer i. Talspersoner for urbefolkningen kaller denne type kommersielle praksiser for vampyr-prosjekter. Det er bokstavelig talt en blodsugende praksis - av menneskers indre organer. Kannibalisme?

Med støtte hos Shiva også her beveger jeg meg videre inn i det kommersielle bioteknologiske felt. Innenfor det hun kaller det reduksjonistiske paradigme, ser hun at "grensene som overskrides er grensene mellom de ulike artene, og grensene som dermed blir skapt, er de som skiller genet fra resten av organismen, og patentinnehaveren fra resten av samfunnet." Med frammarsjen av moderne bioteknologi ser hun fortsettelsen av denne tenkningen iscenesatt og praktisert av store multinasjonale selskaper med politikernes mer eller mindre helhjertete velsignelse. Geningeniøren snakker om - og ser? - genpooler, som består av råmaterial og DNA-sammensetninger. Men heller ikke via genetisk ingeniørkunst blir naturen kultur, understreker hun. Når det biologiske kan patenteres og eies av storkonsern, inntrer nettopp den nevnte redefineringen av natur til kultur for endelig å framstå som natur eller en naturlig del av den naturlige utvikling. Shiva skriver: "Når biologiske organismer blir eiendom, blir organismene sett på som ikke-natur(lige). Konsekvensene av denne praksis, dvs. profitten knyttet til denne, ses derimot som naturlig."

Den "naturlige" utviklingen er så naturlig at man i USA i 1995, kunne utstede et patentbevis på genetisk arvemateriale, tatt fra en mann på Papua Guinea. Dermed var med ett en fattig manns egne gener blitt kommersiell vare på et marked, dominert av konsern i USA og land i EU, bla. Tyskland og med industrigiganten Boehringen, som en av de ledende. Mannen tilhører Hagahai-folket, en urbefolkning bestående av knapt 600 mennesker. Arvestoff herfra skal nå patenteres i 19 andre land tilhørende første verden. Forskere fra det velklingende Human Genome Diversity Project samler i disse tider blod og andre prøver fra ulike urbefolkninger - det haster før de dør ut! - til kommersielle formål. Helt normalt? Naturlig utvikling?

Teknologier benyttet med et annet perspektiv, et perspektiv hvor bruken baseres på et forhold til organismer, som ledd i et levende og ikke-mekanisk system, vil kunne fungere økologisk. Derfor må disse teknologiene fratas dagens ingeniører, hevder Shiva. Det er mao. ikke teknologien hun vil til livs, men måten den brukes på og de konsekvenser hun ser denne har for tredje verden, altså for flertallet av menneskene på vår klode.

Det som er ran og tyveri i de fattiges øyne og som kunne "fortjene" benevnelsen kannibalisme, framstår i dominerende økonomisk retorikk som bevis på markedsliberalismens overlegenhet. "Vi" kaller det foredling, produksjon og utvikling. I naturens tjeneste.

Metaforene lever med oss og i oss. De kan tåkelegge, mørklegge eller fungere avklarende. Når kulturskapte spårkbilder ikke ses og når disse samtidig framstår som natur innenfor den naturlige utvikling, da handler det om mørklegging og manipulasjon.

Eufemisme - språkets deodorant

Økonomisk språkbruk kan altså minne om språkbruken man forbinder med krig – i begge tilfeller handler det om erobring, strategier og fiender. I begge tilfellene blomstrer det – paradoksalt nok? - av eufemismer, ofte kalt språkets deodorant - pen språkbruk. Som jeg nevnte, er det vanskelig å være mot nedkjøling av økonomien hvis den er varm eller sågar overopphetet. Balansen må gjenopprettes slik at det blir stabile forhold. Både balanse, nedkjøling og stabilitet kan sies å være eufemismer. Siden enhver politiker skal ”selge” et budskap – eller levere produkter! – sier det seg selv at eufemistisk tale og tekst preger deler av den politiske retorikken. I dag heter det gjerne ”å selge et image”.

I krig-fred problematikk handler det om noe av det samme. Derfor snakkes og skrives det i mediene om gjenopprettelse av stabilitet for å unngå kaos eller uorden. Som i økonomisk språkbruk må man finne alliansepartnere og stå sammen mot felles fiender.

Den tilsynelatende ikke-retoriske språkbruken i Dagens Næringsliv, er antakelig mer retorisk enn min egen ikke-anvendbare retoriske utlegning av denne teksten – DNs versjon er amoralsk og bare en ”naturlig” beretning innenfor den ”naturlige utviklings”-diskurs, mens min versjon ville blitt oppfattet som umoralsk og grotesk. (Noe våpensalget vel må sies å være?)

En NTB (Norsk telegrambyrå) reportasje, gjengitt in flere aviser, kan anskueliggjøre slik retorikk. «Rutine for F-16 i Afghanistan» er overskriften. Temaet er den norske innsatsen i Afghanistan. «Rutine» for flyene ­ ikke menneskene? Kan fly ha rutiner? Teknologien og det militære utstyret tillegges uansett menneskelige roller ­ og vaner. Første setning i selve teksten lyder: «De seks norske F-16-flyene som tjenestegjør i Afghanistan, har ennå ikke deltatt i angrep mot bakkemål.» Flyene tjenestegjør. Igjen er det flyene som handler og er aktører. Dermed kan det synes som om det er flyene ­ og ikke menneskene ­ som kan risikere livet. Foreløpig har de ­ altså flyene ­ ikke deltatt i bakkemål, det vil si de har ikke risikert livene.

Dernest kan man lese at flyene «ble sendt ned i to puljer», samt at «oppgaven (til flyene, min anm.) først og fremst er å komme bakkestyrker til unnsetning hvis det bryter ut kamper». Nå nærmer vi oss noe menneskelig, nemlig bakkestyrkene, men fremdeles fins ingen mennesker i teksten – ikke en gang soldater. Først mot slutten av teksten trår menneskene fram: «De norske pilotene er godt integrert». Teksten  som helhet får uansett menneskene til å forsvinne-bak F-16-flyene. Dessuten og ikke mindre viktig: Teksten nevner ikke afghanere med ett ord. De norske pilotene er godt integrert med de andre USA-ledete styrkene. Om de er godt integrert med folket, afghanerne, de er der for å forsvare og beskytte, får leseren altså ikke vite noe om.

Teksten framstår likevel som informativ og saklig, preget av logos, ethos og slett ingen pathos. Det denne fortellingen sier er at den norske innsatsen i Afghanistan er effektiv, og at det norske forsvaret er til å stole på. Fortellingen er gjennomsyret av ethos. Her fins verken død, blod eller lemlesting. Den teknokratiske språkbruken er således spekket med eufemismer.

I disse tider er jeg ute av stand til å vite om Norge er i krig eller ikke. Norske ministrene sier vi deltar i begrensete militære operasjoner og i fredsoppbyggende engasjement sammen med blant annet koalisjonsstyrker. Det handler uansett om eufemismer, vakre språkbilder, brukt såvel i krig som i u-fred. I språkbruk kan antonymer (begrepsmotsetninger) lett bli synonymer. Med andre ord: I språkbruken kan fred bli krig og krig bli fred – man deltar i humanitært engasjement eller deltar i krig for freden(s skyld). Det er blant annet dette forståelse av retorikk handler om.

Betyr dette noe? kan man spørre. Selvsagt betyr det noe – både for aktørene og for de fleste av oss andre. Aktørene skjermes og skjermer seg sjøl - i noen grad. Og vi, mediebrukere, vil også skånes.

Eufemismene opprettholdes på mange måter – bla ved to-delingen vi-de (andre). Et kjapt blikk hen mot mediedekningen av krigen i Rwanda for ti år siden:

“Vesten har taget kvelertag på Rwanda”, lyder en overskrift i den danske avisa, Information, 3.6 1994. Det er den politiske medarbeideren i Pacific News Service, Emmanuel Ohajah, som får spalteplass - i en av Danmarks mest anerkjente aviser.

Ingressen underbygger perspektivet, konkretiserer hva overskriften bare sier vagt og i stikkordsform. I Information står følgende å lese: “Blodbadet i Rwanda, Burundi og andre steder i Afrika skyldes, at altfor mange mennesker slås om atfor få resurser.” Leseren aner nå hvilke tolkninger metaforen, “kvelertak”, åpner for - antakelig dreier det seg om økonomisk kvelertak.

I åpninga av selve brødteksten beskriver Ohajah hvordan vestlige medier framstiller blodbadet: “Det ser ud som om alle Rwandas problemer kan forklares udfra en særlig afrikansk blodtørst”.

Her er det ikke først og fremst “de andre” som er blodtørstige. “Vi” eller fortrinnsvis Vesten er det. I krigs-formidlinga slik den blir framstilt i toneangivende medier, er “vi” hovedsaklig kirurgen eller hjelperen innafor den Nye Verdensorden. I globalt massemedieperspektiv kan det være fristende å spørre om Vestens maktelite overhodet har bruk for egne PR-byråer - om de store nyhetsbyråer og fjernsynsselskaper gjør jobben like godt.

“I dag (...) tumler vesten med tabet af sine egne grunnleggende verdier, mens dets moralske autoritet bliver udfordret i hele den ikke-vestlige verden. I denne sammenhæng giver intervensjon i Afrika atter vesteuropæærne en chance til å spille store.” Her snur forfatteren bildet totalt på hodet, sett fra det perspektiv vestlige massemedier (og politikere/makteliter/journalister) vanligvis opererer ut fra. Å “tumle” og “spille store” er en språkbruk vi gjerne kopler til barn - noe vi mener barn foretar seg og handler ut fra, samt “de andre”.

Bare to ganger har jeg registrert antydninger i Aftenposten om det mildt sagt problematsike ved det franske “engasjement” - da i tilknytning til Amnesty-uttalelser om dette engasjementet og denne meget anerkjente organisasjonens uttrykkelig uttalte kritikk. Linjene hvor dette har inngått, har på ingen måte hatt eller fått noen framtredende plass. Hovedinntrykket Aftenpostens lesere får, er heilt i tråd med hva mitt spede analysemateriale formidler.

Også VG holder seg trygt innafor dominerende tolkningsrammer og vektlegger i beste fjernsyns-tabloidstil blodbadet. 11. juni står med feite bokstaver: “Endeløst folkemord”. Like over ser vi et bilde av flyktninger med sine eiendeler - på veg til fransk beskyttelse. Avisa går tre år tilbake i tid bare for å kvantifisere antall døde, drap og massakre i et internt barbarisk oppgjør. Fransk “engasjement” og antydninger om et ikke heilt plettfritt rulleblad, vier man riktignok noen linjer midt inne i reprotasjene, men her lar journalisten “de andre” - overtydelige beskrevet som blodtørstige - være avsendere: “Opprørerne mener at  franskmennene kommer for å støtte regjeringen  ...” (Min kursiv.)

Ikke ett ord om den franske opprustning av det brutale hutu-regime, ikke ett ord om dagens franske våpeneksport og ikke ett ord om franske, økonomiske interesser. Franskmennene framstilles hovedsaklig som helter (franske styrker patruljer skogen, graver skyttergraver osv.) og sidestilles langt på veg med innsatsen til Røde Kors. Et relativt detaljert kart over dette for vestlige mennesker totalt ukjente landet, inngår i reportasjen. Garantert grundighet og nøytralitet - et kart konnoterer så å si nøytralitet.

Det fredsbevarende EU kunne komme til å framstå som mindre fredsbevarende enn den norske maktelite ønsker å framstille det. EU-debatten kunne bli skadelidende. Bilder av døde, dødende, massakre og flyktningestrømmer har flimret inn i de norske stuer i en jevn blanding av hurra-rop og velkomsthilsener til de franske fremmedlegionærer.

Å eliminere sågar det som ikke er historie (som f.eks. rådende økonomiske interesser og maktstrukturer), volder ikke nevneverdige problemer - så lenge “vi” arbeider for fred og demokrati. Er dette utelukkende en spørsmål om dårlig tid og stress i det journalistiske arbeidet?

De nye elitene erklærer seg egalitære og er allergiske overfor stat(lige reguleringer) og fagbevegelser. De nye elitene deltar nå for fullt i politiske spørsmål som immigrasjon, proteksjonisme, forsvar etc, etc... Innad pågår det en “usynlig”, psykologisk disiplineringsprosess: Kamp om  avansement/karrièrespill, konkurranse. Den finske filosofen Georg von Wright bruker uttrykket, teknosystem, om alliansen mellom vitenskap, teknikk, industri og politikk. Innenfor dette systemet fins tusenvis av mennesker som sjelden er synlige. Det er derimot politikerne. De må stå fram i egen person som representanter for folket. De lever i en verden de i liten grad er med på å skape, men som de må rette seg etter og framstå om forsvarere og beskyttere av - på "folkets" vegne. Siden enhver politiker skal ”selge” et budskap – eller levere produkter! – sier det seg selv at eufemistisk tale og tekst preger deler av den politiske retorikken. I dag heter det gjerne ”å selge et image”. "Fra teknosystemets synspunkt er det selvsagt bra så lenge fiksjonen om en harmonisk maktdeling mellom de to systemene kan opprettholdes. Teknosystemet trenger demokratiet som en fasade for sin utfoldelse. Teknokratiets seier oppleves da ikke som demokratiets nederlag."

Den nye type frihet handler om å vinne, seire og beseire: Den beste vinner. Hva om ”den beste” er ”kronisk syk” – dvs har en økonomisk helse som kan gis denne diagnosen? (Ubegrenset utenlandsgjeld, deregulering til egne aktører, samt etterspørsel etter dollar.)

Politikerne framstår i dette spillet som konkurrenter i massemedienes utspillsjournalistikk – med rom for sterke meninger tilpasset ukas tema og med underskudd på politisk handling.

Spenningen mellom frihet og likhet, som lenge har inngått som vesentlig i vestlige demokratier, er langt på veg borte. Takket være det man i Nord kaller “befolkningseksplosjon” på den ene siden og teknologiske nyvinninger på den andre, er det overskudd på arbeidskraft. Overflødig arbeidskraft, altså mennesker, kan lett avskrives på linje med all annen overskuddsproduksjon. Men til forskjell varer, produkter eller produksjonskraft og annen kraft, kan mennesker lage bråk. Som språk- og medieforsker er dette foredraget én av mine måter å lage bråk på.