Kommentar av Line Hegna, informasjonsmedarbeider i
Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH)
(for ytterligere informasjon, se Egeninteresser og fellesinteresser i opplysningsarbeidet,
RORG-Samarbeidet 22.10.04)

Vi skal sørge for at studentene som betaler SAIH-tierne vet hva de støtter. Vi skal få vi dem til å forstå konteksten for SAIHs arbeid, og dermed hvorfor det er viktig at de støtter oss. Vi skal ta i mot penger fra Norad med den ene hånden, mens vi skriver skarp kritikk av tam norsk bistand til høyere utdanning med den andre. SAIH driver med både prosjekt og politikk. Klarer vi å holde tunga rett i munnen? Vet vi når vi gjør hva?  

Like kilder til ulikt bruk 

SAIH jobber med tre ting; utdanningsbistand, informasjon og politisk påvirkning. Alle tre arbeidsfelt er avhengige av hverandre, de beriker hverandre og går over i hverandre. I informasjonsarbeidet fokuserer vi tematisk på det vi har kompetanse på, utdanning. Som bistandsorganisasjon har vi en fordel i opplysningsarbeidet. Vi har allerede godt etablerte partnerskap i Sør, partnerskap som er en stor del av grunnlaget i informasjonsarbeidet vårt. Kildene våre i Sør, enten det er i informasjonsarbeidet eller i utformingen av politisk argumentasjon, er i stor grad våre bistandspartnere.  

SAIH skal produsere relevant informasjon om arbeidet vi og våre partnere gjør, og vi skal informere om konteksten for dette arbeidet. Konteksten er det vi definerer som nord/sør-informasjon. Et eksempel på nord/sør-informasjon kan være en artikkel fra Sør-Afrika om mangel på tilgang til internett og ny informasjonsteknologi for majoriteten av befolkningen, og hvordan dette utgjør et demokratisk problem. Artikkelen beskriver konteksten for frivillige organisasjoners arbeid. Så produserer vi gjerne prosjektinformasjon med noe av det samme utgangspunktet, hvor artikkelen er om organisasjonen Mediaworks, vår partnerorganisasjon som arbeider for demokratisering blant annet gjennom å gi folk tilgang til internett og informasjonsteknologi.  

De to artiklene har ulikt bruksområde og ulike målgrupper. Prosjektartikkelen er nyttig når vi skal formidle hva SAIH jobber med og hva støtten fra norske studenter og akademikere går til. Den andre har forhåpentligvis en større leserskare, lesere som ikke trenger å se verken SAIH-logo eller kontoopplysninger.      

Handlingsalternativer 

SAIH informerer for å engasjere. Engasjement vekkes gjennom kunnskap i kombinasjon med handlingsalternativer. Engasjementet rekker ikke langt hvis handlingsalternativet vi gir er et sted å plassere noen hundrelapper i måneden. Et slikt budskap dreper engasjement. Vi ville undervurdere målgruppen vår, om vi antok at de kjøper budskapet om at pengedonasjoner alene skaper en mer rettferdig verden. På den andre siden, viser undersøkelser at elendighetsbeskrivelser fører til passivitet og en opplevelse av at det ikke nytter å gjøre noe. Derfor velger vi å formidle et sammensatt bilde av verden, uten å overforenkle. En verden som både forteller om ”de der ute” og oss her hjemme, og som sier noe om relasjonen mellom oss. Det er et bilde som ikke alltid er populært, som ikke alle alltid er enige i, men som skaper debatt og beveger folk. Slik kan vi sparke målgruppen vår kjærlig ut på kanten av sofaen.  

”Alt er politikk” 

De kanskje største utfordringene møter vi når vårt tidvis upopulære budskap, kommer i veien for finansieringen av prosjektene. Støtten til partnerne våre ute er viktig. De bidrar til viktig endring der de er. Alt er politikk, sies det, og det gjelder ikke minst i organisasjonsverdenen. Enten man velger å trekke fram det man mener er sentrale strukturelle årsaker til den urettferdigheten og de konfliktene vi jobber mot, eller man velger å ikke snakke struktur, har man tatt et politisk valg. Faren er at vi velger det ukontroversielle framfor det kontroversielle, ikke nødvendigvis fordi vi blir ”straffet på pungen” om vi sier noe upopulært, men fordi vi gjennom selvsensur velger noe vi tror er sikkert. Vi velger kanskje av og til å la være å si noe ubehagelig, fordi vi på den måten vil sikre at vi får penger til å drive prosjekter. Men velger vi å holde munn, skal vi også vite at det kan slå tilbake på oss senere. Vi kan gjøre oss selv og organisasjonene våre irrelevante. Blidgjorte borgere er ikke nødvendigvis de mest engasjerte og handlekraftige. Borgerne SAIH primært snakker til er studenter og akademikere. Det er hos dem vårt arbeid er forankret. Historisk sett er de ikke en gruppe som har latt seg dope ned av harmoniprat.    

Et annet spørsmål er om det samme gjelder når det dreier seg om valget mellom å kritisere norske myndigheter som i tillegg til private bidragsytere står for mye av finansieringen vår. Her har vi mye å lære av miljøbevegelsen. De lar seg gladelig finansiere av de samme myndighetene som de bruker mesteparten av energien sin på å kritisere. Slikt samspill er et viktig element i et demokrati. Det er vår rolle som frivillige organisasjoner å være uenig med myndighetene og å si fra om det. Vaktbikkjer på statslønn bør kunne bjeffe like høyt som løsbikkjer.  

Gjør ikke jobben vår 

Velger vi av og til det enkle fordi det er for vanskelig å formidle det vanskelige? Utfordringen for alle oss som jobber med informasjon må være å gjøre det vanskelige tilgjengelig. Tilgjengelig er ikke det samme som enkelt. ”Komplekse problemer krever komplekse løsninger”, sier Mamphela Ramphele, tideligere rektor ved University of Cape Town nå direktør i Verdensbanken. Om vi virkelig vil bidra til å finne løsninger for en skakkjørt verden, må vi som informatører evne å formidle ofte vanskelige sammenhenger til publikummet vårt. Det innebærer ikke at vi skal tvinge Norges befolkning til å lese lange, tunge avhandlinger om verden, men at vi bearbeider all den informasjonen vi har slik at folk uten grunnfag i internasjonal politikk kan skjønne hva som blir sagt.  

SAIH kan velge å fortelle det enkle budskapet om at ”pengene kommer fram”. Vi kan vise til vellykkede prosjekter, mennesker som har fått bedre liv og lysere framtidsutsikter gjennom utdannelse ved universiteter SAIH støtter. Men velger vi å bare gjøre dette, yter vi ingen rettferdighet til våre partnere i Sør. Da reduserer vi dem til flinke mottakere av norske penger. Våre partnere i Sør engasjerer seg på samme måte som SAIHs aktivister fordi de har kunnskap og fordi organisasjonene deres representerer handlingsalternativer. Derfor hadde vi gjort en slett jobb om vi ikke også tok bryet om å informere om den konteksten som gjør at de velger å engasjere seg.