Debatt i Vårt Land 06.10.04 (for ytterligere informasjon, se Utviklingsdebatten ruller videre - mens Stortingets behandling av utviklingsmeldingen trekker ut, RORG-Samarbeidet 06.12.04)

Mange stemmer fra land i sør har daglig kontakt med norske utviklingsaktører og representanter. Det dreier seg om enkeltmennesker, frivillige organisasjoner og myndighetsrepresentanter. Vi treffer ikke bare regjeringer i alle verdenshjørner, og representanter fra utviklingsinstitusjoner som FN og Verdensbanken. Vi møter også en rekke frivillige organisasjoner som jobber på grasrota. Alle har på hver sin måte bidratt til arbeidet med utviklingsmeldingen. Det er dette grunnlaget vi baserer våre beslutninger på.

Mens en i handlingsplaner og strategier bruker sitater fra fattige i Sør, er det annerledes med offisielle dokumenter som stortingsmeldinger. Dette er et politisk dokument for stortingsbehandling. Da er slik sitatbruk ikke vanlig, og ble derfor heller ikke benyttet ved tidligere stortingsmeldinger på området. Det er heller ikke vanlig å sende slike meldinger eller  beslutningsdokumenter på høring til andre land – eller internasjonale aktører.

Espegren og Eriksen problematiserer at myndighetene i utviklingsland tillegges en sentral rolle i utviklingsprosessen for å sikre nasjonalt eierskap og ansvar for egen utvikling. Det kan med respekt å melde ikke utlegges som mangel på interesse av dialog med de fattige. Tvert om,  nasjonalt eierskap er helt vesentlig om man skal få en utvikling som trekker alle med seg. At det utvikles en offentlig sektor som har vilje og evne til å sørge for helse, skolegang og rettssikkerhet for innbyggerne er en nødvendig forutsetning for varig utvikling. En velfungerende, åpen og forutsigbar stat er også en forutsetning for at frivillige organisasjoner og trossamfunn kan virke på en god måte. Norsk utviklingspolitikk skal understøtte en slik utvikling.

Espegren og Eriksen overser noen vesentlige poenger i utviklingsmeldingen. Stemmene til de fattige blir vektlagt. Ikke minst gjelder dette i arbeidet med godt styresett. Behovet for at regjeringer ikke bare styrer – men styrer på riktig måte, at regjeringer tar fattigdomsbekjempelse på alvor, tar hensyn til kvinners og barns rettigheter og utsatte grupper, sørger for rettssikkerhet og ytringsfrihet, har neppe vært understreket så sterkt i noen melding tidligere. Det sivile samfunns ”vokterrolle” blir her klart vektlagt. Dette har heller ikke skjedd i så stor grad før. Vi kanaliserer store bistandsmidler til organisasjoner i det sivile samfunn i sør. Norske organisasjoner er kanal for det aller meste av dette. At de fattige skal ha en stemme er en hovedmålsetning for arbeidet med frivillige organisasjoner. Dette blir også understreket i meldingen.

På ett punkt må jeg gi Espegren og Eriksen rett, og det er at oversettelsen av stortingsmeldingen har tatt tid. Dette er beklagelig. Aldri før har imidlertid en utviklingsmelding i eget sammendrag på engelsk så raskt vært gjort tilgjengelig for alle internasjonale aktører, samarbeidspartnere og samarbeidsland. Dette er blitt meget godt mottatt, og har allerede bidratt til diskusjoner internasjonalt. Hele stortingsmeldingen er nå ferdig oversatt og er, som alle andre utviklingspolitiske nøkkeldokumenter, sendt til våre utenriksstasjoner med beskjed om videreformidling til samarbeidspartnere i sør umiddelbart.

Jeg håper at det som vil bli lagt mest merke til, er de innledende ordene ”Menneskeverd for alle!” og vektleggingen av menneskerettighetene som grunnlaget for det vi gjør. Det er den enkeltes rett til utdanning vi skal bidra til, det er enhver funksjonshemmets likever