Debatt i Klassekampen 20.11.04 (for ytterligere informasjon, se Utviklingsdebatten ruller videre - mens Stortingets behandling av utviklingsmeldingen trekker ut, RORG-Samarbeidet 06.12.04) 

”Vår Hilde” sa daværende generalsekretær i Redd Barna, Tor Elden, da han introduserte Hilde Frafjord Johnson på et møte om utviklingspolitikk etter at hun for første gang var utnevnt til minister i ’97. Hun ble tatt varmt imot av datidens vaktbikkjer i norsk utviklingspolitikk, som ønsket den unge, engasjerte og kunnskapsrike ministeren velkommen. I dag er dessverre relasjonen mer enn anstrengt, slik språkbruken i hennes kronikk også vitner om.

Hennes kronikk – ”Farse om fattigdom” - er et tilsvar på et lengre portrett av henne i KK 30. oktober, med bl.a. intervju med undertegnede. Jeg skal bare svare for tre av de 16 påstandene hun har avvist som ”feil” som i hovedsak kan tillegges meg. Hennes iver etter å avsløre feil blir unektelig noe underlig når to av mine ”feil” slett ikke var ment som kritikk. Påstandene hun viser til er at:

- Ministeren reiser ikke lenger til mottakerlandene, men til Verdensbanken og IMF og

- Fokuset for norsk utviklingspolitikk er flyttet fra FN til Bretton Woods.

Feil! fastslår utviklingsministeren. Mitt poeng var å gi henne ros for å rette fokus mot utviklingspolitikken i de rike landene (bl.a. Utstein-gruppen) og arbeidet i de mektige internasjonale finansinstitusjonene. Et slikt nytt grep mente og mener jeg var viktig, fordi det er her det legges viktige rammebetingelser for støtten til og utviklingen i de fattige lande, slik utviklingsministeren selv ofte fremhever. Kritikken mot norsk utviklingspolitikk (som nå fremmes fra mange hold) går imidlertid ikke på dette, men på at den politikken som nå samordnes gjennom de rike landenes utviklingspolitikk (og som utviklingsministeren har bidratt til) ikke fremmer de fattiges sak, men snarere de rike landenes og multinasjonale selskapenes interesser.

Dette kan man være enig eller uenig i. Som koordinator for et bredt nettverk av norske informasjonsorganisasjoner (RORGene), synes jeg det er urovekkende at utviklingsministeren synes å mene at hennes politikk er den eneste farbare og at hun derfor i liten grad trenger å lytte til andre. En debatt som grunnleggende dreier seg om ulike politiske syn, blir i ministerens kronikk avvist som et spørsmål om rett og galt. Trolig som et resultat av dette, har vi gjennom lengre tid vært vitne til at hun på den ene siden snakker varmt om behovet for ”vaktbikkjer” og på den andre siden slår hardt ned på alle som våger å ”bjeffe”.

Tilslutt, Frafjord Johnson kommenterer påstanden om at ”kritiske bistandsorganisasjoner blir holdt utenfor Tusenårsmålskampanjen”. ”Feil,” sier hun, men her har hun nok ikke blitt korrekt informert av sine medarbeidere. Jeg har selv sittet i Tusenårsmålsgruppa, nedsatt av UD for å utforme et samarbeid om en kampanje om FNs tusenårsmål. Fra vår side la vi vekt på å få til en kritisk tilnærming til FNs tusenårsmål, bl.a. på bakgrunn av at mange aktører i fattige land var skeptiske til målene og strategiene for å nå disse. Etter en høring i november i fjor hørte vi imidlertid ingenting fra tusenårsmålsgruppa eller UD. Først på et møte med politisk rådgiver Hansen i mars i år ble vi kort orientert om at departementet hadde besluttet å avvikle samarbeidet i tusenårsmålgruppa og i stedet lage sitt eget opplegg. Begrunnelsen vi fikk var en flåsete kommentar om at departementet ”ikke gadd mer”. Gjennom forslaget til statsbudsjett i oktober ble vi kjent med at departementet likevel ville drive en kampanje sammen med FN-Sambandet, UNICEF-komitéen, UNESCO-kommisjonen og Fredskorpset. Disse organisasjonene driver mye godt og viktig arbeid, men har ikke som noen hovedoppgave å være kritiske vaktbikkjer overfor regjeringens politikk.

En kritisk, offentlig debatt om norsk utviklingspolitikk er avhengig av meningsbærende og kompetente aktører – både blant tilhengere og kritikere av den til enhver tid sittende regjerings politikk. I noen tilfeller kan nok steile motsetninger være klargjørende, men i den pågående debatten om regjeringens utviklingsmelding hadde kanskje utviklingspolitikken vært tjent med en mer konstruktiv dialog mellom aktørene.