Kronikk i Klassekampen 21.10.04 (for ytterligere informasjon, se Utviklingsdebatten ruller videre - mens Stortingets behandling av utviklingsmeldingen trekker ut, RORG-Samarbeidet 06.12.04)

Ta en titt på figuren på denne siden. Langs den vannrette aksen: Tollprosent. Langs den loddrette aksen: Økonomisk vekst på 1990-tallet. Den rette linjen viser at den økonomiske veksten i snitt har vært høyere i land med høyere toll! Figuren beviser neppe at høy toll på importerte varer er bra for økonomisk vekst. Men figuren tyder på at frihandel alene langt fra er nok til å få til å få økonomien til å blomstre. Det gjelder ikke bare toll: Økonomen Dani Roderik har undersøkt økonomisk vekst per innbygger i 73 land fra 1975 til 1994, og fant ingen signifikant sammenheng mellom økonomisk vekst og hvor fritt kapitalen fikk lov å flyte ut og inn av landene (Roderik 1999).

I kveld åpner Globaliseringskonferansen i Oslo. Konferansen er den norske avleggeren av World Social Forum, møteplassen til bevegelsen som slo igjennom på tv med demonstrasjonene mot toppmøtet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i Seattle i 1999. Blant de 80 arrangementene i løpet av helga finner jeg ingen som heter Steng grensene! eller Stopp globaliseringen! Jeg er litt lettet for det. Det er ingen grunn til å protestere mot at nigerianere og nordmenn slipper å drikke opp oljen alene, men i stedet kan bytte den i pasjonsfrukt og bærebare pc-er på verdensmarkedene. Derimot er det god grunn til å være kritisk til hvilke regler som regulerer den økonomiske globaliseringen i dag. Økonomen Dani Roderik konkluderer med at: «(...) i praksis ser det ut til at forbindelsen mellom åpenhet og økonomisk vekst er svak, og avhengig av at andre institusjoner og føringer på politikk er til stede». Poenget er at det internasjonale regelverket ikke må stikke kjepper i hjulene for at fattige land kan føre politikk som gir både vekst og økonomisk utjevning. EU og WTO kutter ikke bare toll og importkvoter, de lager også nye regler: Du kan få mye moro ut av EUs regler for hvor mye en agurk kan bue seg. WTOs patentlover, som hindrer fattige land i å lage billige kopier av livsnødvendige medisiner, er ikke like lett å le av.

En av de hittil største seirene til den globaliseringskritiske bevegelsen, er kampen mot den internasjonale investeringsavtalen, MAI. MAI ble foreslått av i-landklubben OECD, mange av forslagene fra den havarerte avtalen forsøkes nå å videreføres i WTO under forkortelsen TRIMs. Mye av dette er forslag som vil minske myndighetens makt i forhold til utlendinger som investerer i landet. En makt Norge benyttet seg av for å få utenlandske selskaper som boret olje i Nordsjøen til å være med å utvikle en norsk industri av underleverandører.

Avtalen om handel med tjenester - Gats - påvirker hvilke krav myndighetene kan stille til private bedrifter som tilbyr tjenester som vann og undervisning. Patentavtalen Trips er nok et eksempel på en forkortelse som har store konsekvenser for u-lands mulighet til å bedre livet til innbyggerne sine: Et regnestykke tyder på at strengere patentbeskyttelse som følge av avtalen kan øke prisen enkelte medisiner i India med opptil over 700 prosent (Subaramanian 1994) Disse tingene bestemmes i Verdens Handelsorganisasjon og det er derfor folk som er opptatt av utvikling bør følge med på hva som skjer der. Det er på tide å droppe diskusjonen om hvem som er mest for og i mot globalisering og heller bruke kreftene til spørsmålet om under hvilke regler globaliseringen skal foregå. Arbeidsinnvandring, internasjonale arbeidsstandarder og eksportsoner er tre eksempler på områder der i alle fall ikke jeg har klart å slå kloa i det endelige beviset for hva som er bra og dårlig for hvem.

Konkurransen land i mellom for å tiltrekke seg «flytende» utenlandsk kapital har resultert i opprettelse av eksportsoner der selskapsskatten er lav og kontrollen med arbeidsstandarder liten. Mange er sikkert glade for å få seg jobb i sonene, men samtidig betyr trusselen om å la kapitalen flyte videre til et annet land med enda lavere skatter at myndighetene kan hente ut svært lite av disse eksportinntektene og bruke dem til intern fordeling, utdanning eller infrastruktur - som i framtida kan gi høyre produktivitet og bedre jobber.

En reportasje fra Dagens Næringsliv (16. oktober) gir et annet eksempel: Trussel om å flytte produksjon utenlands har fått de ansatte på Kvernlands tyske såmaskinfabrikk til å gå med på 54-timersuke om våren og gå nesten ledige om høsten. «Nei, jeg liker det ikke. Men jeg liker å ha jobb», sier en av de ansatte. Historien illustrerer hvordan en gruppe ansatte i rike land taper jobbsikkerhet og opparbeidede goder som fast arbeidstid når kapitalen får flyte friere. Men bøndene som kjøper maskinene vinner kanskje på mer fleksibel levering? Og hva med arbeidstakere i lavinntektslandet der produksjonen eventuelt hadde blitt flyttet til?

Økonomisk globalisering er full av slike dilemmaer. Dels mangler vi kunnskap om konsekvensen av ulike ordninger. Dels handler det om hvilke grupper som «fortjener» å bli prioritert: Tyske mekanikere, belgiske investorer, indiske småbønder, polske vaskehjelper på Frogner, studenter på Blindern eller havskilpadder. I dagens regelverk har investorene hatt uforholdsmessig mye å si. Resultatet har ikke blitt et regelverk der handel og kapitalbevegelser bidrar særlig effektivt til utvikling for dem som trenger det mest.