Kronikk i Klassekampen 03.12.04 (for ytterligere informasjon, se Utviklingsdebatten ruller videre - mens Stortingets behandling av utviklingsmeldingen trekker ut, RORG-Samarbeidet 06.12.04)

Kjørven og Graham kritiserer meg for å «gjengi tvilsomme fakta og karikerte myter om blant annet Verdens handelsorganisasjon (WTO)». Dessverre skriver de ikke hvilke fakta og myter de ikke liker. Er det et «tvilsomt fakta» at Kina og India har vært blant de mest vekstkraftige landene de siste årene trass i relativt høye tollmurer sammenlignet med andre u-land? (Ifølge økonomene Mukand og Rodrik var Kina verdens raskest voksende økonomi på 1990-tallet og India nummer tolv).

Er det en myte at Malyasia kom seg lettere gjennom finanskrisen i 1997 enn andre asiatiske «tigerøkonomier». Mye fordi landet trosset IMF-økonomenes krav om fri kapitalflyt og innførte tidsbegrenset kontroll med kapitalbevegeleser? Joseph Stiglitz, vinner av Nobelprisen i økonomi og tidligere sjeføkonom i Verdensbanken, argumenterer for dette i boka «Globalization and its Discontents».

Kjørven og Graham skriver videre at det holder å vise til historien «for å vise at reduserte barrierer er bra for økonomisk vekst». De nevner blant annet de asiatiske «tigerøkonomiene». Disse landene satset på såkalt eksportdrevet vekst. Samtidig var det flere av dem (Thailand og Sør Korea) som brukte importtoll og kapitalkontroll temmelig aktivt for å beskytte egne markeder og industrier. Her er vi tilbake ved poenget i den forrige artikkelen min: Økonomen Dani Rodrik har vist at når en kontrollerer for hvor rike landene er i utgangspunktet, viser det seg at det er liten sammenheng mellom kutt i tollmurer og liberalisering av kapitalbevegelser på den ene siden og økonomisk vekst på den andre. «None of the indicators of policy toward trade and capitalflows (...) average tariff levels, nontariff coverage ratios or indexes of capital account liberalization – correlate statistically significant with per capita GDP growth». (Roderik 2001). Rodrik rangerer de 25 u-landene som hadde raskest økonomisk vekst mellom 1975 og 1994. Nesten alle disse opplevde også at eksportene økte i forhold til brutto nasjonalprodukt (BNP). Men det motsatte er ikke tilfellet. De 25 u-landene med den største økningen i eksport som andel av BNP i det samme tidsrommet får du en liste som inkluderer fem land med negativ vekst og ytterligere sju land med vekst under en prosent per år.

Moralen fra disse regneøvelsene ser ut til å være at kutt i egne tollmurerer og økt eksport alene ikke er nok for å sikre økonomisk vekst. Siden fri handel og åpne kapitalmarkeder langt fra er nok til å sikre utvilkling er det viktig at internasjonale avtaler om handel, kapitalbevegelser, patentbeskyttelse osv. sikrer at landene som underskriver fortsatt har frihet til å ta de viktigste utviklingsgrepene, for eksempel når det gjelder intern fordeling. Kjørven og Graham skriver at jeg sparker inn åpne dører. Nåvel, ikke alt som kommer på trykk i Klassekampen er primært et angrep på regjeringen Bondevik. Jeg håper virkelig dørene i UD er vidåpne for påstanden i avsnittet over. To ferske rapporter fra bistandsorganisasjonen Oxfam tyder imidlertid på at dørene ikke er like åpne over alt: 1. oktober 2004: Zambiske skoler mangler 9000 lærere, nesten like mange lærere går arbeidsledige. I år bruker landet 156 millioner dollar mer på avdrag til IMF. Oxfams samarbeidspartner, VSO, kritiserer IMF for å sette nedbetaling av gjeld fremfor oppnåelse av FNs millenniumsmål om utdanning i fattige land. 1. november 2004: Vietnam forhandler om medlemskap i WTO. Oxfam kritiserer i-land for å benytte anledningen til å stille langt tøffere krav til nykommeren i bytte mot støtte til medlemskapssøknaden, enn til u-land som alt er med i WTO. I følge Oxfam inkluderer de såkalte «WTO-pluss kravene» i Vietnams tilfelle blant annet mindre direkte støtte og importbeskyttelse av jordbruket.

Kjørven og Graham spør om hvorfor u-landene «strømmer» til WTO hvis organisasjonen er så mangelfull? Jeg tipper de vet svaret. På samme måte som det at land ikke har råd til å si nei til IMF ikke betyr at land jubler for alle krav fra kreditoren, er det klart at en ønsker adgang til markeder i vesten på lik fot med produsenter i andre land. Men det er viktig å sikre at prisen for adgang til vestens markeder ikke blir for stiv i form av u-landenes handlefrihet i utviklingspolitikken. Det er vel også her en finner noen av de interessante spørsmålene for den norske debatten.

– For land med store interne ulikheter som Brasil og Sør-Afrika, er jordreform et sentralt krav fra de fattige. I hvilken grad jobber Norge for at det regelverket som utvikles i WTO vil gi mulighet for slike interne omfordelingstiltak?

– Hvor langt mener Norge en skal gå når en stiller krav til nye medlemsland?

–  IMF har krevd at Brasil skulle bruke ca. fire prosent av årets statsbudsjett til å betale renter på utenlandsgjelden. Brasil har protestert. Selv IMF innrømmer at landet desperat trenger mer offentlige investeringer, men mener det må hentes fra andre utgiftsposter. Hvilken rolle spiller Norge i denne dragkampen?