Foredrag av Helene Bank (IGNIS) på FN-Sambandets seminar om tusenårsmålene, Sundvolden 18.11.03
(For mer informasjon, se Tusenårsmål 8 - hjelp for hvem?, aktuelt 14.01.04, samt temasider om tusenårsmålene)

Innhold

• Innledning
• For Ambisiøse?
• Økonomisk system i krise
• Historiske erfaringer: Dra opp stigen!
• Det 8. Tusenårsmål  - Hjelp for hvem?
• Veier videre

---

Innledning

Ingen kan være uenig i FNs Tusenårsmål, eller kan man det?

FNs tusenårsmål ( www.un.org/milleniumgoals , på norsk www.rorg.no ) består av 8 hovedmål, 18 delmål. De første 7 mål er konkrete utviklingsmål, knyttet til grunnleggende rettigheter, og som er oppgaver som må løses i utviklingsland. Det 8. målet er et mål om et globalt partnerskap for å få til de første målene, samt virkemidler for hvordan verden skal få til dette. FN leder nå en kampanje for disse målene, med FNs utviklingsprogram (UNDP) som ledeorganisasjon. Verdensbanken (VB) og det Internasjonale Pengefondet (IMF) støtter varmt opp om både mål og kampanje.

Jeg antar at jeg er bedt om å holde dette foredraget for å komme med en kritisk analyse av disse målene. La derfor denne kritikken være et innspill til en bredere debatt, slik vi kan lære innholdet i tusenårsmålene å kjenne, og ta stilling til dem.

Den norske utviklingsministeren, H. F. Johnson pleier å spørre: ”Er tusenårsmålene for ambisiøse?” Og hun bruker å svare selv: ” Nei, jeg tror ikke det”. Jeg skal starte med det motsatte spørsmålet: ”Er tusenårsmålene ambisiøse nok?”, og jeg skal svare selv, identisk med ministeren, men be dere vurdere etterpå om jeg har rett: ” Nei, jeg tror ikke det”.

For Ambisiøse?

Gjennom hele 1990-tallet gjennomførte FN store toppmøter om miljø og bærekraftig utvikling, sosiale rettigheter, kvinners rettigheter, forørkning, reproduktive rettigheter, matvaresikkerhet, med flere. 1990-tallet er tiåret med FN-toppmøter. Disse toppmøtene hadde som mål å komme så langt de kunne i å identifisere problemene, finne årsakene og foreslå tiltak. Tusenårsmålene 1-7 er statslederne i FN sin syntese etter disse toppmøtene.

Men det ville være uriktig å hevde annet enn at de peker på symptomene på det som har gått galt i vår verden, og som fortsatt går galt. Gitt at mål 1-7 utelukkende handler om symptombehandling, er målene for ambisiøse, eventuelt for lite ambisiøse? Tabell 1 gir noen eksempler:

Som vi skal se, er virkemidlene som er beskrevet under mål 8 slike som er tenkt å bidra til å skaffe ressurser til å oppnå de øvrige målene. Disse virkemidlene er veldig teknisk formulert. Bak det tekniske språket ligger svært kontroversielle virkemidler. Delmålene 12-18 er identiske med de virkemidler som har vært foreskrevet for utvikling siden 70-tallet.

Men virkemidlene er kontroversielle. I FNs rapport om menneskelig utvikling 2003(www.undp.org/hdr2003/ , en norsk kortversjon finnes på www.undp.no 2) bekreftes det at i 54 av verdens land har utviklingen gått feil vei: De har blitt fattigere og mer marginalisert i løpet av de siste 10-15 årene. Tar en ikke Kina med i beregningene, har sulten i verden økt. Med dagens tempo vil det ta 150 år å halvere sulten i verden. Dette har skjedd mens fattige land har brukt de virkemidler som delmål 12 foreskriver, enten frivillig eller under krav fra Verdensbanken og det Internasjonale pengefondet. Hva  som dette målet betyr skal vi komme tilbake til mer konkret, men sentralt var det at utviklingsland  skulle åpne opp sine markeder for import med blant annet tollreduksjoner og åpen konkurranse mellom nasjonale og internasjonale selskap3, redusere offentlige budsjetter, kreve betaling for offentlige tjenester som vann, utdanning og helsetjenester, og privatisere offentlige tjenester, og banksystemer4.

Før jeg går nøyere inn på det hva dette betyr, skal vi se på verdensøkonomien i fugleperspektiv, og vi skal ta et tilbakeblikk i historien for å lære av tidligere tiders erfaringer.
 

Økonomisk system i krise

I dag er det stagnerende vekst i de store økonomier i verden, USA, EU (spesielt i Euro-sonen) og i Japan, det er økende arbeidsledighet, det er overproduksjon og overskudd av kapital. Samtidig krever kapitaleierne krever stadig økende avkastning. Det er en grunnleggende såkalt profitabilitetskrise på kapital i OECD-land. Derfor uttalte USAs sjefsforhandler R. Zoellic til utviklingsland i WTOs ministermøte i Cancun 2003, at ” What I really need from you is market access”. Det var en åpen og ærlig uttalelse til afrikanske ministre som kanskje hadde vært naive å tro at forhandlingene skulle handle om å bedre markedsadgang for utviklingsland i land i de industrialiserte land.

Det har ofte blitt som USA og de andre rike lande ville i WTO. Derfor har reglene også blitt slik at de rikeste hele tiden vinner på reglene. Når noen vinner er det andre som taper.

Dersom ikke handelsreglene balanseres slik at gevinst på internasjonal handel jevnes ut, vil verdens problemer fortsette å øke. Hver gang et land klarer å selge mer varer og tjenester til utlandet enn det kjøper, vil det få en såkalt positiv handelsbalanse. Når Norge får pluss på handelsbalansen er det ett eller flere andre land i verden som får negativ handelsbalanse. Land som har negativ handelsbalanse har utenlandsgjeld. Fortsetter ubalansen over lang tid oppstår det en utenlandsgjeld som kan bli vanskelig å rette opp for de som har gjelden, hvis de ikke klarer å skape seg et overskudd på handelsbalansen igjen. Akkurat som i pengespillet Monopol er dette en kamp om å ha overskudd, helst av hver eneste runde som spilles. Men land kan ikke gå konkurs. De akkumulerer utenlandsgjeld.

Når varer og tjenester flyter fritt er det forbrukerer og importører som bestemmer handelsbalansen med utlandet, men staten hefter for gjelden som måtte oppstå. Dermed blir det mindre penger til å oppfylle blant annet tusenårsmålene.

Land som har handelsunderskudd kan ha to strategier:

1. å prøve å konkurrere ved å eksportere enda mer, og/eller

2. å prøve å begrense import ved hjelp av toll eller andre typer hindringer.

Land som har mange konkurransedyktige såkalt offensive-, eller eksportinteresser ønsker naturlig nok at mottakerne av deres varer og tjenester skal velge eksportstrategien, for da vinner de spillet. Disse land ønsker også at alle sektorer skal defineres som markeder, også utdanning, helse og vann, for der er betalingsviljen selvfølgelig stor. Selv de aller fattigste må bruke sin siste mynt på vann eller lege5.

Teoretisk sett, hvis alle land velger eksportstrategien vil verdens brutto nasjonalprodukt øke, slik at kaken som deles blir større. Men det gjelder bare så lenge land finner noe å selge, og så lenge veksten skjer ved salg av tjenester, fordi de fysiske ressurser er begrenset. Alle land som i dag hører til de såkalt industrialiserte land har brukt en kombinasjon av disse strategier7.

De industrialiserte landene har imidlertid makt til å bestemme, eller påvirke, utviklingslandenes politikk på grunn av gjeld og avhengighet av bistand. I dag er det utelukkende eksportstrategien med åpning av markeder som ”anbefales” av de industrialiserte landene. Anbefalingene begrunnes med at når forbrukerne får billigere varer vil det øke deres forbruk og dermed veksten i landet. At produksjon i utlandet bidrar til arbeidsledighet og fallende inntekter problematiseres ikke.

En slik ensidig strategi fra de industrialiserte landenes side kan begrunnes i den krisen som har ligget på lur siden 1970-tallet krise på grunn av global overproduksjon. Krisen ligger nå helt latent. Allerede på 70-tallet startet den globale kampen om markeder. Handel og økonomisk vekst var ikke lenger et vinn-vinn spill. Det er også siden 70-tallet at det er den såkalt markedsliberalistiske ideologien som har vært rådende i de finansielle institusjonene IMF og VB), i handelspolitikken i WTO og i den dominerende utviklingsteorien som læres bort på vestlige universiteter.

I Norge, som i den internasjonale utviklingsdebatt, tales det om frihandel og investeringer som om det alltid vil være en situasjon der alle impliserte land og deres befolkninger vil tjene på transaksjonen, en såkalt vinn - vinn situasjon. Men det trenger naturligvis ikke å være tilfelle. Når det skjer er det positivt, men når det gjelder Norges store økonomiske interesser, er utviklingsperspektivet verken dominerende eller influerende på den politikk som Norge fører nasjonalt eller internasjonalt. 

Spørsmålet om globalisering og åpne eller lukkede markeder var sentralt da Norge frigjorde seg fra unionen med Sverige. Grunnen var blant annet redernæringen. Helt siden redernæringen ble bygget opp har Norge hatt såkalt offensive, økonomiske interesser i at andre land hadde åpne grenser for norske varer og tjenester. Likevel er den norske produksjonsbase på land og på sokkelen bygget på målrettet og strategisk forfordeling av norske selskap, norske arbeidsplasser og beskyttelse av samfunnsinteresser. Norge har støttet og beskyttet utvalgte sektorer der vi har hatt spesielle fortrinn eller interesser.

Utenfor den rent markedsmessige og økonomiske sfære har Norge bygget opp et desentralisert landbruk som langt på vei er tilpasset landets natur og kulturforhold, en velferdsstat med offentlige tjenester som yter befolkningen velferdsgoder, samt et forholdsvis offensivt rammeverk for miljøforvaltning  og beskyttelse av natur- og naturressurser. Her har Norge såkalt defensive, ikke-økonomiske interesser.

Norge har i en årrekke hatt en positiv handelsbalanse som betyr at per 1 april 2003 hadde Norge netto fordringer på utlandet på 848.9 milliarder kroner6. I det globale handelsspillet gjelder det å fortsette å vinne, å ha overskudd på handelsbalansen. Dette er finans- og utenriksdepartementenes anliggender.

Bruken av begrepene offensive og defensive interesser er naturligvis verdiladet. En kunne like gjerne ha speilvent bruken og sagt at det å verne om miljø og sosiale goder var offensive interesser. Det ville en kanskje gjort i andre sammenhenger.

Ser vi på dagens økonomiske og politiske situasjon i Norge er det fem økonomiske sektorer – offensive interesser - som dominerer. Se tabell 2.

Disse økonomiske interessene har vokst seg så store at de såkalt defensive interessene er under stort press nasjonalt og fra konkurrerende internasjonale selskaper. For når Norge har en eksportstrategi selv, må vi naturligvis åpne muligheter for utenlandske økonomiske interesser i Norge. Dette har gjort det vanskelig for aktører som søker å forsvare de såkalte defensive interesser innen miljø, nasjonal ressursforvaltning, global fordeling og velferdsgoder, å få gehør.

Likevel er det en spesiell såkalt defensiv interesse som Norge, som andre land i verden, søker å beskytte med ulike virkemidler: landbruket og dets rolle for matsikkerhet, miljø, kultur og distriktsutvikling (http://odin.dep.no/ld/mf/index-b-n-a.html ). Selv om fiskerisektoren tradisjonelt har hatt tilsvarende funksjon og politikk i Norge, har regjeringen valgt å ikke legge opp til å ta slike hensyn innen fiskeriene lenger. Regjeringen anser fiskeriene for å være industrivarer i WTO-sammenheng. Markedsadgang for fisk er den norske regjeringens hovedprioritet i forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) – Doha-runden.
 

Historiske erfaringer: Dra opp stigen!

Skal vi skjønne bakgrunnen for mye av det som skjer, må vi ta med historien. Når det gjelder å skjønne bakgrunnen for den økonomiske skjeve fordelingen i verden må vi helt tilbake til renessansen. Under renessansens oppblomstring, på 1700-tallet, utviklet seg det første grunnlaget for det kapitalistiske systemet.  To avgjørende hendinger var:

1. Utviklingen av banksystemet og handelshuset Medici i Venezia, som skapte basis for akkumulering av kapital med renter, og

2. overføringen av eiendomsretten til jord i Flandern, fra felleseie med bruksrett for fribønder, til privateie, som skapte basis for akkumulering av fast eiendom.

Disse to elementer, spredd til nesten hele verden, er fremdeles avgjørende for dagens kapitalistiske system. Den første moderne økonom levde også i renessansen, italienske Antonio Serra. Han undret seg på, hvorfor ressursfattige Venezia var så rik, mens ressursrike Napoli var fattig. Serras konklusjon har vist seg å være sann også i ettertiden. De som er råstoffleverandører for eksport, og som produserer sine varer i hard konkurranse med andre land og regioner vil få stadig mindre avkastning på sin produksjon. Men de som videreforedler råstoffer, som har kontroll med de sentrale produksjonsfaktorer, som teknologi, og som derfor ikke produserer under full konkurranse, de kan oppleve lange perioder med økende avkastning, og de blir rikere enn de som produserer i sektorer med full konkurranse, som mange råstoff og jordbruks sektorer (E. Reinert 1994: A Schumpeterian Theory of Underdevelopment – A Contradiction in Terms. http://www.step.no/reports.asp?rYear=1994 ). 

For de som har kontroll med teknologien har det alltid være et poeng å få råstoffleverandørene til å fortsette å være nettopp det, leverandører av råstoffer – og billig arbeidskraft. Da har de argumentert over for råstoffleverandørene at det lureste er å utvikle en global arbeidsdeling og frihandel. Dermed argumenterer de med å bruke en annen økonomisk kapitalistisk teori enn det som de selv brukte: de andre bør spesialisere seg på å være råstoffleverandør. Konsekvensen av en slik spesialiseringsstrategi er at noen spesialiserer seg i å være fattige.

Kong Henrik VII av England lurte, akkurat som Serra, på hvorfor England var så fattig, mens Nederlandene var så rike, - det var jo England som produserte all den fine ullen. Henry VII kom til det samme som Serra, og besluttet at fra da av skulle England selv produsere tøy. Han forbød eksport av ubearbeidet ull, og gikk selv foran med å kle seg i de første håpløst umoderne og ubehagelige engelske klær. Men England industrialisertes. Tiltaket varte i 100 år.

Det er den tøffe konkurransen som har gjort at alle industrialiserte land i dag gir subsidier til sitt jordbruk. Ellers hadde bøndene også i industrialiserte land, vært lutfattige. Land med industriproduksjon kan tillate seg å kryssubsidiere jordbruket for å sikre et minimum av matsikkerhet, at jord holdes i hevd og at det er bosetting utenfor de store byene og rundt industritettstedene.

Når det gjelder investeringer fra utlandet, så har land som er netto mottakere av kapital alltid stilt strenge krav til utenlandske kapitaleiere, de har enten lagt begrensninger på andel eierskap, stilt krav om bruk av lokale produkter eller arbeidskraft, krav til teknologioverføring, med mer (http://www.southcentre.org/publications/northernwtoagenda/toc.htm , Chang og Green ”Do as we say, not as we did”). De land som har vært netto kapitaleksportører har søkt å få så frie forhold for kapitalen som mulig, så det kan bli størst mulig avkastning. Norge stilte selv slike krav til de som fikk konsesjon under oppbygging av vannkraft- og oljesektorene. I dag er Norge netto kapital eksportør. Den norske regjeringen ber utviklingsland om å forplikte seg til ikke å stille krav til norsk kapital når Statoil, Telenor og andre investerer (www.attac.no , GATS rapport ”Til tjeneste for hvem?”).

Patentrettigheter utvider eiendomsrettighetsbegrepet til også å gjelde ideer og kunnskap. Helt nytt er retten til patentering av oppdagelser, som  for eksempel genetisk beskrivelse av biologiske ressurser og deres anvendelse. Dette kan nå gjøres under WTO-regelverket selv om det som det gis patent på har vært kjent og i bruk i årtusener. Betingelsen er at det ikke er beskrevet  eller publisert skriftlig før. Fra at eiendom av fysiske ressurser har kunnet konsentreres, kan nå også ideer og kunnskap, eies og konsentreres. Et tradisjonelt felleseie, som kan deles av alle uten at det blir mindre til hver, blir privatisert og monopolisert.

Den første internasjonale patentavtale ble fremmet i Europa, på slutten av 1800-tallet, etter at de europeiske landene hadde bygget opp sin teknologiske produksjonsbase. USA, Sveits og Japan ville ikke undertegne avtalen da. De ville fremdeles ha mulighet til å kopiere teknologi fritt. Det er en lang historisk tradisjon for å sende offentlige industrispioner rundt i andre land – også Norge gjorde det.  De asiatiske tigrene fikk lov å kopiere teknologi. Det var en viktig grunn til at deres økonomier kunne vokse så fort og så mye.

Da de første patentlovverk, nasjonalt og internasjonalt, ble utarbeidet var levende organismer, medisiner og oppdagelser unntatt. Dette endret seg under WTO avtalen om patenter og copyright. Nå kan selskap og forskere reise rundt over hele verden og identifisere planter og dyr og hvordan de er brukt i matproduksjon og medisin. Denne kunnskapen kan da patenteres, noe som betyr at kommersiell bruk er kontrollert at patenthaveren. I realiteten fører patentavtalen til at det er en teknologi- og kunnskapsoverføring fra sør til nord, og det blir en monopolsituasjon der de som har patentet kan kreve ekstra høye priser, også av de opprinnelige eiere.

Med et skjerpet internasjonalt patentregelverk er det imidlertid ikke de industrialiserte land som vinner over utviklingslandene. Hvis en vurderer patentregnskapet for ulike lands utenriksregnskap vil en finne at bare en håndfull land kommer positivt ut på listen (http://www.iie.com/publications/bookstore/publication.cfm?pub_id=99 ) .

 

Virkninger for noen utvalgte land av innføring av TRIPS
(Tall i millioner 1995 USD, Maskus 2000)

Land	Merutgift	Merinntekt	Netto gevinst av TRIPS
USA	92	5852	+ 5760
Tyskland	599	1827	+ 1228
Frankrike	0	831	+   831
Italia	0	277	+   277
Sverige	13	230	+   217
Sveits	474	510	+     36
Nederland	453	314	-   139
Norge	277	25	-   252
India	430	0	-   430
Sør Korea	457	3	-   454
Mexico	527	1	-   526
Japan	1202	613	-   589
Storbritannia	1221	588	-   633
Brasil	1714	7	- 1707

 

Norge har registrert et negativt patentregnskap på mer enn 1 mrd om året. Lovende oppfinnelser i Norge kjøpes umiddelbart opp av utenlandske storselskap (Norge og Utenriksregnskapet www.norignis.org). Dette punktet illustreres meget godt av handelsspillet (www.norignis.org ).

Jeg merker meg at i UNDPs innlegg var patenter trukket spesielt fram for å framheve hva som trenger ny vurdering under Tusenårsmål nr. 8.

Beskyttelse av små nye bedrifter for at de kunne vokse seg store og konkurransedyktige, bruk av industrispionasje og konsesjonskrav til investorer for å sikre teknologi- og kunnskapsoverføring var grunnlaget i en strategi som alle industrialiserte land har brukt for å sikre økonomisk  industriell utvikling. Men den offisielle – politiske - historieforståelsen er at det er gjennom utenlandshandel og global arbeidsdeling land utvikler seg ( se blant annet Globaliseringsmeldingen kapittel 2, http://odin.dep.no/ud/norsk/publ/stmeld/032001-040022/index-dok000-b-n-a.html ). Denne historieforståelsen viser til en teori som forklarer at frihandel, der land og regioner lar kapitalmarkedet definere hvor de har såkalt komparative (konkurranse) fortrinn, vil skape den beste fordeling av verdens ressurser. Det innebærer at staten får redusert rolle.

Økonomiprisen til Alfred Nobels minne har blitt gitt til mange ulike økonomer, men få så ulike som Paul A. Samuelson (1970) og Gunnar Myrdal (1974). Samuelsons teori er den rådende i det som i dag kalles nyliberal eller markedsliberal økonomisk tenkning. Samuelson baserer seg på en teoretisk likevektsmodell som i grove trekk konkluderer med at hvis markedet får råde fritt uten hindringer, vil prisene på arbeidskraft, penger, renter, bli de samme over hele verden. En slags kjemisk likevektstenkning som for eksempel råder når en blander syrer og baser og dermed får en nøytralisering i et enkelt kjemisk system. Myrdals har tatt utgangspunkt i historiske erfaringer, hans teori konkluderer med nøyaktig det motsatte. Hvis markedet får råde fritt uten hindringer, vil kumulative mekanismer gjøre at ressurser og velstand konsentreres, ikke fordeles. Ikke ulikt en kjemisk ulikevektstilstand, som når krystaller vokser i et komplekst kjemisk system.

Samuelson definerer mennesker i to kategorier: som produksjonsfaktor som kan/skal flyte fritt, og forbruker som tenker og handler profittmaksimerende, grådig. Ethvert menneske som er bundet til et sted på grunn av familie, kultur og religion, og dermed ikke er fullt mobil til å flytte når som helst og hvor som helst, bidrar til at systemet kommer ut av likevekt. Et slikt menneske blir en feilkilde for systemets funksjon. Samuelson-teorien er individbasert. ’Samfunnet’ som kategori finnes ikke. Det tas ikke hensyn til mennesker som borgere som gjennom politikk vil beskytte fellesverdier som miljø, velferdsstat og globale etiske verdier. Samfunn som velger å ha regler for å beskytte fellesverdier anses som en anomali, noe som forstyrrer modellens funksjon. I Myrdals type teori er tenkningen derimot at samfunnet skal få direkte nytte av den produksjon som er et resultat av dets arbeid, dets tenkning og dets evne til å bevare fellesgoder.

En konsekvens av Samuelsons teori er at ”anomalier” eller feilkilder håndteres ved at stater avgir politisk suverenitet – eller styringsrett -  i internasjonalt bindende handelsavtaler, slik at framtidens politikk ikke kommer ut av likevekt. Ulikevekts skapes blant annet av ”handelshindrende” politikk med sikte på å sikre miljø, arbeidsmiljø, forbrukertrygghet eller fordeling.

Den økonomiske tradisjonen som blant annet Myrdal representerer, er en kapitalistisk teori der mennesket står i fokus, der produksjon, arbeid og nytenkning er hoveddrivkraften for etterspørsel etter kapital. En slik økonomisk teori gir helt andre svar enn Samuelsons teori på hva som skaper utvikling. Konsekvensen av Myrdals type teori er at sterk politisk styring og industripolitikk er nødvendig for å sikre at økonomien tjener samfunnet, ikke blir samfunnets herre. Markedet blir et verktøy for å skape velstand, ikke et mål i seg selv. ’Mennesket og dets behov’ var kjernen i den gamle kontinentale økonomiske tradisjonen som også Marx er en del av, der mennesket er mer enn en innsatsfaktor. De er målet. I denne tradisjonen kreves nasjonal og lokal tilpasning av politiske virkemidler. Myrdals teori skaper rom for alle blandinger av økonomiske system.

Hvis en går ut fra at fordeling av velstand og ressurser enten følger den ene eller den andre modellen, er det klart at virkemidlene må bli forskjellig. Vi er avhengig av å se hva som faktisk skjer i verden - hvilken av de to mekanismene som dominerer. Å velge Samuelsons teori som bakgrunn for forståelse av samfunnsutviklingen er et politisk ideologisk valg, fordi den ikke kan testes ut mot hva som skjer i den virkelige verden, fordi forutsetningene for den ikke kan oppfylles8.

”Fri flyt av kapital, varer, teknologi og arbeidskraft vil skape økt velstand i verden, og optimal fordeling av verdens ressurser”. Dette er argument og denne teorien, som WTO er fundamentert på. Det er det som begrunner krav om å inkludere stadig nye samfunnsområder i det globale markedet, for liberalisering under WTO. Det er samme teorien som har vært grunnlaget for de betingelsene som IMF og Verdensbanken har stilt til utviklingsland for at de skulle få lån, gjeldsslette og bistand: Betingelsene rettes inn mot at aktørene i verdensøkonomien skal få virke fritt, uforstyrret av politiske vedtak. Kapital ses på som drivkraften i økonomisk utvikling og vekst. Egeninteressen (grådigheten) er en drivkraft som skal bidra til at ressurser brukes og fordeles optimalt.

De som har mest makt i dag har størst sjanse for å vinne stort i et system som baserer seg på individualitet og egeninteresser. For dem passer Samuelson-teorien. De har også makt og innflytelse til å sikre at det er denne teorien som dominerer de internasjonale institusjonene og utdanningssystemet. Som i Handelsspillet, eller i spillet Monopol, er det mer enn vanskelig for deltakere uten teknologi eller eiendom å vinne disse spill mot de som har teknologi og eiendom.
 

Det 8. Tusenårsmål  - Hjelp for hvem?

Hvis vi tar utgangspunkt i gjennomgangen over, kan vi vurdere hva det tekniske språket i delmålene til FNs tusenårsmål betyr, og hvilket system og hvilke interesser virkemidlene favoriserer. Målene er vedtatt i FN. IMF og Verdensbanken har entusiastisk tilsluttet seg. Frivillige organisasjoner over hele verden har i mindre grad engasjert seg i den kampanjen som det nå legges så mye politisk prestisje i. Hvorfor?

Erfaringer med Verdensbankens strukturtilpasningsprogrammer og IMFs politiske betingelser for lån og gjeldsslette, gir ikke bare tillit når disse to institusjonene varmt omfavner både tusenårsmålene og kampanjen for å oppnå dem. Vi må gå bak målene og deres virkemidler.

Derfor skal vi ta for oss noen av de delmål som er virkemidler for å få til resten, og vurdere dem opp mot det bakteppet av økonomisk krise i Nord og historiske erfaringer knyttet til hva som skaper industrialisering og utvikling.  

Et åpent handels- og finansielt system betyr et system uten grenser, der grenser stadig bygges ned. Dette gjelder både fysiske grenser, politiske- og tollgrenser. Men det gjelder også grenser som for eksempel lovverk som er laget for å beskytte samfunn og miljø, som miljølovverk, arbeidsrettigheter og velferdsgoder. Et åpent finansielt system var slikt som Thailand og de andre såkalt asiatiske tigrene hadde, da valutaspekulanter angrep deres sårbare økonomier på slutten av 1990-tallet. Handels- og det finansielle systemet skal være åpent for de økonomiske aktørene i delmål 12. Men det menes ikke åpne grenser for folk.

Et regelbasert handels- og finansielt system betyr i denne sammenhengen at reglene er laget i en internasjonal institusjon og at alle land skal strebe etter å ha samme lovverk. Dette betyr en politisk uniformering av alle land uansett utviklingsnivå, naturforhold, størrelse og kultur. Det betyr at det regelverk som Norge lykkes i å få igjennom i WTO, skal gjelde for alle andre også – helt makent. Når Norge i dag kan ønske seg like og åpne regler for energitjenester, så vil slike regler hindre andre land, for eksempel Brasil eller Trinadad og Tobago, i å stille slike krav til norske selskap i sine land, som Norge stilte til amerikanske og europeiske selskap da vi åpnet opp norsk sokkel for olje og gassleting.

Et forutsigbart handels- og finansielt system betyr at de handelsreglene som land forpliktet seg til i 1994, 1997 og i går, ikke kan endres av framtidens storting og politikere. Selv om reglene skulle vise seg å føre til miljøødeleggelse, økte forskjeller og nedbygging av velferdsstaten, kan våre barn og barnebarn ikke endre politikken. Handels- og den finansielle politikken skal være forutsigbar for de økonomiske aktørene – uansett konsekvenser for samfunn, svake aktører og natur.

Et ikke-diskriminerende handels- og finansielt system er et system som behandler alle økonomiske aktører likt uansett hvor de kommer fra i verden. Den sørafrikanske staten skal ikke kunne gi bedre forhold til sine små nye selskap som startes av svarte afrikanere, enn de gir til franske eller amerikanske storselskap som ønsker markedsadgang. En norsk eller pakistansk utdanningsinstitusjon skal ikke få bedre økonomiske rammevilkår enn det utenlandske utdanningsforetak som ønsker å etablere seg i det norske eller pakistanske ”utdanningsmarkedet”. Ikke-diskriminering betyr i denne sammenheng ikke at alle i verden skal få like rettigheter til for eksempel helse, utdanning og mat.

Å forplikte seg til godt styresett, utvikling og fattigdomsreduksjon i dette delmål betyr at regjeringer forplikter seg til å håndheve de ovennevnte prinsipper i det økonomiske liv. Det økonomiske liv har ingen grenser i det globale handelssystem. Der er vi alle forbrukere og arbeidere, ikke borgere og politiske vesener i samfunn med fellesinteresser.

Hvis en sammenlikner de ovennevnte prinsippene og forpliktelsene som alle land har, samsvarer virkemidlene med interessene til de store økonomiske interessene, og det samsvarer med den politikken som industrialiserte land gjerne skulle ha mindre industrialiserte land, og utviklingsland til å føre. Virkemidlene tar ikke hensyn til erfaringer som historisk har ført mindre utviklede land ut av fattigdom. Virkemidlene reduserer det politiske handlingsrom som industrialiserte land selv hadde under sin industrialiseringsfase.

Derfor er det relevant å spørre om tusenårs delmål nr. 12 har til hensikt å føre til utvikling for de fattige eller de rike i verden? Er det manglende historiekunnskap eller egeninteresse som har ført til disse formuleringer. 

Delmål 13 tar for seg de minst utviklede landene (MUL). Det er land som i stor grad er veldig avhengig av et fåtall eksportvarer – oftest råstoffer – for å kunne betjene et minimum av sin gjeld. Disse land har liten produksjonskapasitet for eksport. At de er råvareprodusenter gjør dem sårbare for verdensmarkedsprisene, og det gir lite arbeidsplasser og mulighet for industriell utvikling.

Norge og EU har gitt toll- og kvotefri markedsadgang for MUL-lands varer fra 2002. I Norge har importen fra MUL-land likevel gått ned (http://www.bistandsaktuelt.com/Les.asp?ID=264 ). Det er rimelig å anta at det skyldes at de har liten produksjonskapasitet. Det hjelper lite å ha anledning til å eksportere kjøleskap hvis en ikke har en kjøleskapsprodusent i landet. Men det kan også skyldes at det MUL-landene kan eksportere, møter andre hindringer enn toll- eller kvotegrenser. Hvorfor finner vi bare sukker fra EU/Danmark i norske butikkhyller, når en rekke av de minst utviklede land har sukker som en av sine viktigste eksportvarer? Svaret kan vi blant annet finne i EUs krav til opprinnelsesland for sukker. Hvis ikke sukkeret er raffinert i EU vil varer som er produsert utenfor EUs grenser møte høye tollgrenser. Men svaret kan også finnes i EUs eksportsubsidier. Subsidiert EU-sukker fra Danmark, med danske lønninger og kostnadsnivå blir likevel billigere for norske innkjøpere enn sukker fra Uganda. Dette er grunner til at Uganda ikke har fått etablert moderne sukkerraffinerier, og er helt avhengig av å selge stadig mer sukker på verdensmarkedet. De Danske sukkerfabrikker kjøper billig sukker på verdensmarkedet, og danske arbeidere får jobb med raffineringen. 0-toll-tiltaket koster altså lite så lenge MUL-land er MUL-land uten industriproduksjon, og så lenge andre virkemidler får fortsette å virke mot MUL-lands interesser og mulighet til industrialisering.

I 2002 betalte fattige, sultrammete Etiopia renter og avdrag på sin utenlandsgjeld på 73 millioner US$. Samme år mottok Etiopia 43 millioner US$ i bistand. Det betyr 30 mill US$ fra Etiopia til den rike verden.

Det er et meget begrenset antall land som kommer under begrepet fattige gjeldstyngete land (Heavily Indebted Poor Countries – HIPC) initiativet som administreres av Verdensbanken og IMF. 137 land har rapportert langtids gjeldsproblem som de har vanskelig for å betale. I 1999 var det registrert 2.07 trillioner US$, 4.5 ganger større gjeldsbyrde enn i 1980. 52 av disse land er definert som lavintekts- og gjeldstyngete land. Bare et fåtall land har fått gjeldsslette under dette programmet. Etiopia er et av dem, men betaler framdeles mer i gjeld enn det får i bistand. Likevel ser FN, Verdensbanken og IMF på gjeldsslette (HIPC)  initiativet som en måte å finansiere tusenårsmålene på.

En av gjeldspostene som er spesielt nevnt er offentlig bilateral gjeld. Dette er gjeld som ofte er et resultat av bistandsprosjekt og kredittordninger som ikke har fått det utkomme for mottakerlandet som det var planlagt. For eksempel gis det kredittordninger til norsk eksportindustri slik at den kan konkurrere på lik fot med andre OECD-land når det gjelder tilgang til langsiktige og risikovillige garantiordninger. Et mål er å overføre eksport av produkter til markedskunnskap og langsiktige investeringer, og å bidra med garantier til norsk næringsliv som vil investere eller som søker markeder, også i utviklingsland. Mye av u-landsgjelden administreres av eksportkredittinstituttene (20% i 1998, 3.Verdenmagasinet X. 98/03) fordi mye av u-landsgjelden skyldes feilslåtte vestlige eksportframstøt, der eksportøren får dekket majoriteten av sine tap. Utviklingslandet må hefte for hovedparten. I 2002 ble det gitt garantistillelser fra GIEK (Statens Garantiinstitutt GIEK, www.giek.no ) på 11 mrd kroner, 1.5 milliarder er av Stortinget satt av til utviklingsland. Det ble bare utstedt 3 tilsagn i 2002, mest til energi/dam prosjekt  i Uganda. For 2002 har u-landsordningen gitt et overskudd i GIEK på 27.4 millioner. 

Den private bilaterale gjelden nevnes IKKE i tusenårsmålene. Den gjeld som for eksempel apartheidregimet i Sørafrika opparbeidet i sveitsiske banker, eller tilsvarende gjeld som MUL-land har opparbeidet i private banker berøres ikke av dette delmålet.

Forpliktelse til fattigdomsreduksjon inneholder mye mer enn formuleringen skulle tilsi. Verdensbanken har satt i gang nye strategier for fattigdomsreduksjon som en forutsetning for nye lån, bistand og gjeldsslette. Disse stretegiene kaller PRSP (Poverty Reduction Strategy papers PRSP). De skal basere seg på konsultasjonsprosesser i befolkningen. Men intet som en regjering og dens befolkninger i all hast beslutter, får være i strid med de økonomiske reformer som IMF har besluttet for landet. Dette er de nye strukturtilpasningsprogrammer som krever streng budsjettkontroll og reduksjon i offentlige budsjetter. For eksempel under Verdensbankens fattigdomsreduksjonsprogram i Camerun vil barnedødeligheten være 44% høyere enn tusenårsmålet i 2015, fordi helsebudsjettet krever økning for å oppnå målene, mens IMF/Verdensbanken krever reduksjon. Eksemplet er ikke enestående ( www.sapri.org).  

Små øystater, og land uten kystlinje har ofte vanskeligere utviklingsforhold enn andre stater. Små øystater har lite landområde, liten befolkning og vanskelig infrastruktur og kommunikasjonsforhold. Stater uten kystlinje vil ha dyrere transport av eksport og innsatsvarer fordi det ikke finnes tilgang til båttransport. Derfor er det i FN en erkjennelse av at modellen som foreskrives for alle andre land i verden, med fri konkurranse og global arbeidsdeling, ikke gjelder for slike land (http://islands.unep.ch/dbardecl.htm og http://islands.unep.ch/d98-vul.htm ). Imidlertid har suverent verken WTO i sine forhandlinger, eller IMF/Verdensbanken i sine økonomiske strukturtilpasningsprogrammer, tatt hensyn til dette. Som et eksempel, se ”Hvis det ikke virker for de små” ( www.norignis.org ) om kyllingproduksjon i Karibia. 

Bærekraftig gjeld defineres i HIPC-programmet som gjeld som kan betales. I mange tilfeller er den gjelden som ikke er betalt over flere år, den mengden gjeld som til slutt slettes. Den mengden gjeld som landet har betalt tidligere år ses som den mengden landet kan håndtere. Men som i tilfellet med Etiopia og Camerun, gir den gjelden som betales ikke frie midler til å nå verken tusenårsmål eller andre utviklingsmål. Det er den gjelden som har bidratt til en netto overføring av økonomiske ressurser til de industrialiserte landene, en omvendt bistand. Dette fortsetter etter gjeldsslettetiltakene. Derfor har heller ikke den internasjonale gjeldsslettebevegelsen akseptert HIPC-initiativets bærekraftsbegrep (www.slettgjelda.no ). 

Det er viktig for ungdom å få skikkelig arbeid, og skikkelig betalt arbeid. Det er det for alle befolkningsgrupper som står svakt i samfunnet. I de fleste utviklingsland er det stor arbeidsledighet, noe som skaper mulighet for utbytting av arbeidskraft. Dette merker spesielt kvinner og barn. Ungdom er en utsatt gruppe, men kanskje mer utsatt i mange industrialiserte og mellominntektsland, der de utgjør en fleksibel og sårbar arbeidstakergruppe, og der barnearbeid er forbudt og lite brukt. Uten å underkjenne dette delmålets viktighet, kan det stilles spørsmål ved prioriteringen som utviklingsmål under tusenårsmålene. I en verden der det fremdeles finnes barnearbeid, slavearbeid og rå utnytting av alle svake grupper, bør det stilles spørsmål ved om delmål 16 burde vært mye bredere.

WTOs patentavtale gir monopol på medisiner i minimum 20 år. Også på livsviktige medisiner. Når et selskap har monopol kan det bestemme hvilken pris en gitt medisin skal ha i hvert land – eller marked. Denne prisen settes etter hva som gir maksimal profitt til enhver tid. Det er få mennesker som har råd til selv å kjøpe AIDS-medisin i Sør-Afrika, samtidig har staten liten mulighet for å gi medisiner til alle. Derfor beregner farmasøytisk industri hvor høy pris de kan sette for å være sikre på at de tjener maksimalt på de som kjøper medisinene nesten uansett pris.

Hvis det internasjonale samfunnet samarbeider med farmasøytisk industri for å redusere prisene, samtidig med at det skaffes bistandsmidler øremerket medisiner, kan farmasøytisk industri sette ned prisene betydelig og likevel tjene like mye som tidligere – eller mer – for da blir det større kjøpekraft i samfunnet for medisinene de selger. Samtidig letter det politiske presset på patentsystemet, som oppsto på grunn av de uetiske virkningene av monopolet.

Det har vært store konflikter om tolkningen av WTOs patentavtale. Den har nemlig en paragraf som gir land anledning til å kopiere (tvangslisensere) et patent for eksempel hvis det er nødvendig i en nasjonal krisesituasjon. USA har selv brukt dette regelverket aktivt, men USA og de store medisinalfirma  er redde for at utviklingsland skal begynne å bruke dette regelverk, for da kan de miste inntekter fra lisenser og monopolprisene blant den rike delen av verdens befolkning.

Mange livsviktige medisiner er utviklet i offentlige forskningsinstitusjoner og med offentlige midler, og deretter patentert av industrien i landet der det ble oppfunnet. Medisiner som først er utviklet er ofte enkle og billige å produsere. India og Brasil har stor produksjonskapasitet, Sør-Afrika har også kapasitet til å produsere medisiner for sin region. Det å produsere medisiner kan være et utviklingstiltak i seg selv, i stedet for å motta ferdige pakker i form av bistand. Derfor er det relevant å spørre om delmål nr. 17 er viktigst for USA, Sveits, Tyskland og deres farmasøytiske industri, eller for utviklingsland9 og fattige og syke mennesker i disse landene.

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi er i dag en av de viktigste teknologier for individer og samfunn som skal integreres i det globale samfunnet. Informasjonsteknologi er avgjørende for raske pengeoverføringer og spekulative investeringsbeslutninger, og det er også grunnleggende for det sivile samfunns felles meningsutvikling. Dette utgjør basis for kampanjer som bidrar til å overvåke uetisk framferd av ulike aktører i verdenssamfunnet, blant annet om menneskerettighetsbrudd og vannprivatiseringskrav fra Verdensbanken, noe som er i strid med fattige menneskers rett til vann og rett til å delta i forvaltningen av denne viktige ressursen.

Men det er fremdeles et langt sprang fra den teknologi som kan skape utvikling for de fattigste, til disses integrering i det globaliserte samfunnet. Også i industrialiserte samfunn finnes det velfungerende, effektiv teknologi som ikke er ny, ikke er dyr, og som ikke er patentert, men tilgjengelig og eiet av offentlige myndigheter. Dette kan for eksempel være teknologi for vannbehandling, vannrensing, enkel energiteknologi, hygienetiltak, helsetiltak, vannhøsting og jordbruksproduksjon.

Derfor kan en stille seg spørsmålet om hvorfor ny teknologi og spesielt ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi er framhevet og prioritert av FN, Verdensbanken og IMF. Handler det om å hjelpe de fattigste eller om å skaffe nye markeder for privat sektor og vestlige økonomier i krise (se avsnitt over). Kanskje andre bransjer har drevet lobbyvirksomhet for å få kampanjer med bistandsmidler på linje med farmasøytisk industri?

En kan også stille seg spørsmål om hvorfor utviklingsland bare skal få nytten av teknologien og ikke tilgang til den nye teknologien. Er det igjen privat sektor som har lykkes i å drive lobbyvirksomhet blant vestlige beslutningstakere, slik at 1) deres kontroll og monopolrettigheter over ny teknologi ikke utfordres, 2) utviklingsland ikke skal komme til å utgjøre en konkurranse for dem, 3) disse storaktørene ensidig får mulighet for å benytte seg av markedet til utviklingslands rike befolkning og billige arbeidskraft av den fattige befolkning?

Veier videre

Tusenårsmålene er valgt. Mål 1-7 er prioriteringer som er gjort av verdens statsledere. Tusenårsmålene 1-7 sier noe om hvor langt det enkelte landet kan vente at verdenssamfunnet vil strekke seg –for verden som helhet. Men: det enkelte land og deres sivilsamfunn vil ikke og kan ikke si seg fornøyd med halvering av sult eller halvering av antall mennesker som ikke har tilgang til rent drikkevann. Hvert enkelt land  må stille seg høyere mål.

Men selv for Tusenårsmålene er finansieringsordningene langt fra på plass. Gjeldsproblemene mange utviklingsland står overfor medfører en ressursoverføring fra Sør til den rike verden.  Den rike verden står selv overfor en økonomisk krise og økonomisk ustabilitet som i liten grad er uttalt og erkjent. Dagens økonomiske system avspeiler en kamp om kakestykkene, ikke et vinn-vinn spill.

Derfor er det grunnleggende for hvert land og hvert samfunn å analysere mål 8. Er dette virkemidler som øker eller reduserer sjansene for å lykkes, med mål 1-7, eller med mer ambisiøse mål? Gir oppskriften i mål 8 det politiske handlingsrommet som må til for å sikre en økonomisk utvikling og en sosial utjevning i verdens fattigste land?

Gjennomgangen i dette foredraget tyder ikke på det. Gjennomgangen her tyder på at mål 8 mer bidrar til å redusere den rike verdens egne problemer, og å holde de fattige land som råvareeksportører og leverandører av billig arbeidskraft som ingen i den rike verden vil påta seg.

Derfor vil jeg hevde, som konklusjonen UNDP-studien (Make Global Trade Work for People www.undp.no ) også peker på, at det som trengs er en strategi for fattigdomsreduksjon krever politisk handlingsrom til å velge de virkemidler som det er grunn til å tro vil virke. Her må mål 8 utfordres. Her må WTO, Verdensbanken, IMF og vestlige stater utfordres. I Norge må regjering og Storting utfordres, for også Norge drar opp stigen og hindrer utviklingsland i å gjennomføre tiltak som skapte utvikling og utjevning i vårt eget samfunn.

Det som må utfordres er den ene økonomiske utviklingsmodell som presses ned over hodet på alle samfunn. Det som må utfordres er patentsystemet. Det som må utfordres er det urettferdige handelssystemet og måten handelsregler utformes på. Det som må utfordres er gjeldsordningene og gjeldssletteinitiativet. Det som må utfordres er beslutningssystemet i Verdensbanken og det Internasjonale pengefondet. Det som må utfordres er et økonomisk system som systematisk fører til miljø-og ressursødeleggelse.

Det som må reddes umiddelbart er framtidige generasjoners rett til å velge de politiske og økonomiske virkemidler som virker best. Det som må reddes er retten til å lære av historien, og til å prøve og feile gjennom nye og kreative virkemidler. Det som må reddes er betydningen av FN charteret og FN som det øverste internasjonale organ for utvikling av folkeretten, og at FNs konvensjoner skal ha forrang over andre internasjonale avtaler.

Det som må skapes er en global følelse av makt – ikke avmakt, men motmakt – blant de folk og samfunn som mener at det er deler av vårt samfunnsliv som ikke skal underlegges markedets grådighet. Det som må skapes er en solidaritet som gjør at hver samfunn i den industrialiserte verden ikke godtar at deres egen overlevelse og levestandard skal bygge på utnytting og utbytting av andre samfunn. Det som må skapes er en aksept for at det ikke er ett stort nytt system som skal erstatte det som ikke virker. Det må skapes en forståelse for at mangfold gjør system robuste, både biologisk mangfold, kulturelt mangfold, og politisk mangfold. Det som må skapes er en forståelse av vår gjensidige avhengighet av hverandre – bistand fostrer krav om takknemmelighet. Å sikre rettigheter til medsøstre og brødre avspeiler en strategi for felles overlevelse og samfunnets verdighet.

Jeg tror at det er dette som er utfordringen i en kampanje om FNs tusenårsmål.

---

1 Som lærer kan du starte med å forklare vannkretsløpet og dets rensende effekt, forklar også hvordan vannet søker mot havet, og hvordan mennesker og natur lenger nede er avhengig av at vannet ikke forurenses, demmes opp eller brukes opp lenger oppe. Gjerne bruk dikt som beskriver kretsløpet og/eller menneskets forhold til vann. Deretter kan du lage gruppearbeid der du stille spørsmålene: 1) Hva skal ha prioritet i tilfelle det blir for lite vann? 2) Hvem skal bidra og delta i forvaltning for å sikre at prioriteringene dere setter opp blir fulgt opp? Og for elever i videregående skole og eldre 3) Hva skaper konflikt om vann?

I diskusjonen etterpå konkluderer ofte elevene med akkurat det samme som statslederne i FNs toppmøte om bærekraftig utvikling (Agenda 21, kapitel 7).  Etter det kan videregående elever presenteres for hva som skjer når markedsprinsipper legges til grunn, se senere i denne artikkel, og bruk artikkel om vann  for forvaltning og fordeling av vann (www.norignis.org  -  legges ut over Jul, og finnes i Attacs bok: Når alt blir handel, Ei bok om WTO og makt. ( www.attac.no) ).

Samme tilnærming kan brukes om jordbruksproduksjon. Til bruk i diskusjonen kan anvendes: Kardemommeloven bør brukes for matproduksjon (www.norignis.org - legges ut over jul, og finnes i Attac boka, og : Vi trenger en ny internasjonal matpolitikk, Dagbladet-kronikk 17.12.2003, finnes også på www.norignis.org. Her finnes også ”Hvis det ikke virker for de minste, virker det ikke”

2 Til læreren: På UNDPs hjemmeside (www.undp.no/page_list.asp?Category_ld=Publications  ) som beskriver FNs rapport for menneskelig utvikling, er det et glimrende program der elevene kan lete seg fram til både hvordan ulike land og grupper av land har utviklet seg over tid, innen ulike tema, og hvordan prognosene for utvikling er i framtida. Elevene kan velge et tema som utdanning, levealder, barnedødelighet , kvinners situasjon, med mer, og finne ut hvordan utviklingen har skjedd, hvordan prognosene er og få som oppgave å begrunne observasjonen, og forklare hva som påvirker og som kan endre trendene i framtida.

3 Til læreren: For fordypning i denne delen kan det anbefales å lese boka ” Make Global Trade Work for People”, som er utarbeidet av UNDPs Kamal Malhotra med støtte fra en rekke private fond ( www.undp.no/list.asp?Category_ld=REP_OTHER ). I forbindelse med lanseringen i Norge var det et seminar med presentasjon og kommentarer, en kommentar finnes på www.norignis.org/   - lansering av UNDP-boka). Et enkelt temahefte fås gratis hos Forum for Utvikling og Miljø (www.forumfor.no ). På hjemmesidene til Utenriksdepartementet finnes det en beskrivelse av Verdens handelsorganisasjon ( http://odin.dep.no/ud/norsk/handelspolitikk/032091-990318/index-dok000-b-n-a.html ). De to siste tekstene kan brukes i en sammenlikning, analysere de ulike perspektiver

4 Dette er en del av de økonomiske strukturtilpasningskravene som ble stilt av Verdensbanken (VB) og Pengefondet (IMF) i forbindelse med lån og bistand. En evaluering av disse tiltakenes effekt på fattigdom er gjort av aktivist- og akademiker nettverket SAPRI, som ble støttet av Utenriksdepartementet og VB, men som begge senere tok avstand fra på grunn av de negative funn ( www.saprin.org )

5 Til læreren: Handelsspillet kan spilles av elever helt ned i 14-års alderen. Elevene deles opp i grupper som representere land med ulikt utviklingsnivå, og gi dem i oppgave å produsere nøyaktige, geometriske figurer (sirkler, ulike trekanter, halvsirkler, rektangler) i papir. Mens de industrialiserte land får lite papir, men masse redskap, saks, blyant, passer, vinkellinjal, får de fattige land lite eller ingen redskap, men masse papir. Hva skjer? Hvorfor skjer det? Hva skjer med befolkningen i land som ikke har redskap, hva skjer det med befolkningen i land med masse teknologi? Kjenner vi oss igjen? Veiledning finnes på (www.norignis.org ).

7 Ha-Joon Chang 2002: “Kicking Away the Ladder? Development strategy in a Historical Perspective”,Anthem Press. ( www.styluspub.com/books/book5676.html ). I denne boka har den Sørkoreanske økonomen, som jobber på Cambridge Universitet I England, beskrevet hvilke politiske strategier som dagens industrialiserte land har brukt, og sammenliknet med de kravene de stiller til dagens utviklingsland. Han konkluderer med at effekten av at utviklingsland hindres i å bruke mange av samme virkemidler er at de også hindres i utvikling, at de industrialiserte landene trekker opp stigen etter seg.

6 Til læreren: Handelsspillet kan spilles av elever helt ned i 14-års alderen. Elevene deles opp i grupper som representere land med ulikt utviklingsnivå, og gi dem i oppgave å produsere nøyaktige, geometriske figurer (sirkler, ulike trekanter, halvsirkler, rektangler) i papir. Mens de industrialiserte land får lite papir, men masse redskap, saks, blyant, passer, vinkellinjal, får de fattige land lite eller ingen redskap, men masse papir. Hva skjer? Hvorfor skjer det? Hva skjer med befolkningen i land som ikke har redskap, hva skjer det med befolkningen i land med masse teknologi? Kjenner vi oss igjen? Veiledning finnes på (www.norignis.org ).

8 Prosjekt- og gruppearbeid: Hvorfor kan forutsetningene i Samuelsons teori ikke oppfylles? Hva innebærer det at mennesker kategoriseres som enten forbruker eller arbeider? Hvilke verdier, som  er viktige for klassen som helhet,  bryter med slike forutsetninger som Samuelson legger til grunn for sin modell? På www.nobel.se/economics/index.html  finnes talene til Samuelson og Myrdal da de mottok prisen.

9 Bakgrunnsartikler om patentsystemet og dets virkninger finnes på www.norignis.org . Disse kan også danne grunnlag for diskusjon etter handelsspillet.