(For fullstendig referat, se Referat fra Stortingets debatt om "globaliseringsmeldingen", 05.03.04)
- tilbake til: Globaliseringsdebatten og skillelinjer i norsk utenrikspolitikk, Aktuelt 15.03.04

Thorbjørn Jagland (Ap):

Verdensbanken og Pengefondets oppgave må være å bygge opp under en sosial utvikling, ikke å presse de fattige landene til å føre en nyliberalistisk politikk som går ut på å bygge ned staten og svekke fagforeningene. Den politikken som disse institusjonene har ført i deler av verden, er i seg selv et godt bevis for nødvendigheten av en reform av hele FN-systemet. De globale institusjonene har i altfor stor grad vært dominert av de store og rike landene fra den gamle verden.

Morten Høgelund (Frp):

Så registrerer vi at ordet «nyliberalisme» brukes av både SV og Arbeiderpartiet som et skjellsord. Nyliberalisme skal være den politikk som kanskje Verdensbanken og IMF står for. Vi føler oss ikke hjemme i den beskrivelsen og i den politikken. Vi vil fastslå at vi deler ønsket om sosial utjevning og sosiale goder. Vi konstaterer at en liberal økonomisk politikk gir økonomisk vekst, økonomisk vekst gir større sosial likhet, og større sosial likhet og vekst gir også muligheter for mer velferd. Det er derfor ingen motsetning mellom en liberal økonomisk politikk og sosial utjevning.

Så blir det for oss en skivebom når man sier at vi må ta et oppgjør med nyliberalismen eller liberalismen, for vi mener at nettopp dette som har vært de positive effektene av globaliseringen, er tegn på liberalisme, og at man således skyter seg selv litt i foten når man angriper det som er grunnen til at verden tross alt går fremover.

Åslaug Haga (Sp):

Jeg bruker litt tid i innlegget mitt på Arbeiderpartiets medieutspill om globalisering denne uka, fordi de fyndordene som presenteres, ikke står i stil med virkeligheten. Jagland uttaler i Dagbladet den 2. mars at «opprøret mot den nyliberalisme som har ridd verden som en mare de to siste tiårene kommer nå nedenfra og utenfra».

Ja, dette er jeg helt enig i. Men hvorfor har man da denne ignoransen overfor disse kreftene i forbindelse med arbeidet med meldingen? Og, ikke minst: Hvorfor ignoreres eller latterliggjøres de globaliseringskritiske og marginaliserte røstene i verdenssamfunnet når denne sal utformer praktisk politikk, som kunne bøtt på de verste skadevirkningene? I det norske storting råder et tilnærmet hegemoni som anser globalisering som en naturlov, og internasjonal liberalisering som et naturlig gode.

-----

Liberaliseringsideologien har hatt vind i seilene, og motforestillingene er blitt skjøvet i bakgrunnen.

Regjeringas globaliseringsmelding bærer preg av den samme svakheten. Den voksende bevegelsen som kritiserer konsekvensene av denne liberaliseringen blir ikke vist oppmerksomhet i meldingen. Det er oppsiktsvekkende at meldingen kan hoppe bukk over bidraget fra den globaliseringskritiske bevegelsen, for det er faktisk denne som representerer den nye politiske debatten. Vi ser nye konfliktlinjer og nye verdensomspennende allianser som setter dagsordenen. Innvendingene fra den globaliseringskritiske bevegelsen er viktige og legitime, og burde sjølsagt ikke ha vært oversett.

Finn Martin Vallersnes (H):

Jeg er heller ikke enig i at det nødvendigvis er slik at utviklingslandene er dårlig tjent med liberaliseringen. Tvert imot tror jeg at liberaliseringen på mange måter drives fremover av nettopp fattige menneskers ønske om høyere levestandard og teknologisk utvikling. Mens det for 30–40 år siden var Marx som var ledestjernen hos unge progressive mennesker i utviklingslandene, ser vi i dag at det på mange måter er den globale liberaliseringen og markedet som er deres tro på en bedre fremtid.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV):

Globalisering og nyliberalisme trenger ikke å gå hånd i hånd. Det vi har sett de siste årene, har i veldig stor grad vært en politisk styrt utvikling, med bevisste angrep på demokratiets styringsmuligheter over økonomien.

---

De multilaterale finansinstitusjonene med IMF og Verdensbanken i spissen har vært blant de viktigste politiske instrumentene for ensretting av mange samfunn i retning av mer markedsliberalisme. De er gode eksempler på hva slags type politisk styring vi ikke trenger mer av i verden.

Thorbjørn Hansen (H):

På mange måter føler jeg at de positive effektene som globalisering har hatt med hensyn til bekjempelse av fattigdom, er det endelige bevis på at liberalisering, frihandel og markedsøkonomi – kall det gjerne kapitalisme – har vunnet en endelig og suveren seier over alternative måter å organisere økonomien og samfunnet på.

Trine Skei Grande (V):

Et parti som på en litt snublende og famlende måte nå forsøker å ta del i globaliseringsdebatten, er Fremskrittspartiet. I en av landets ukeaviser, Morgenbladet, lanserte Morten Høglund i forrige uke partiets nye utenrikspolitiske doktrine. «Vi vil synes som tydelige liberalere», uttaler Høglund. Og som en tydelig liberaler leste jeg artikkelen med interesse. Når jeg leser artikkelen og ser Fremskrittspartiets merknader til globaliseringsmeldingen, blir det veldig klart for meg at det ikke er snakk om noen liberal verdiforankring. Jeg forstår igjen hvorfor Fremskrittspartiet ikke er en del av den internasjonale liberale partifamilien, og jeg kan love at Venstre ikke vil tillate at det blir det heller.