Debatt i Vårt Land13.10.04 (for ytterligere informasjon, se Utviklingsdebatten ruller videre - mens Stortingets behandling av utviklingsmeldingen trekker ut, RORG-Samarbeidet 06.12.04)

Meldingen er imidlertid prisverdig klar på ett punkt. Den sier at ”bare gjennom FN kan vi etablere globale rammeverk og normer” (s. 103). På bakgrunn av dette burde regjeringen se det som en hovedoppgave å styrke verdenssamfunnets rolle når det gjelder å operasjonalisere menneskerettighetene og styre de globale aktørene, spesielt de multinasjonale selskapenes virksomhet, i en retning som gjør dette mulig.

Det er derfor skuffende at Regjeringen ignorerer det pågående arbeidet i FN med å få på plass et rammeverk for bedrifters samfunnsansvar, til tross for at det ble vedtatt under miljøtoppmøtet i Johannesburg og i inneværende statsbudsjett. Ved å delta aktivt kan Norge bidra til en omfattende konvensjon som ivaretar sosiale, miljømessige og menneskerettslige interesser, innenfor det eneste organet som regjeringen anser som kompetent. Det er et viktig skritt i retning av å gjøre rettighetsperspektivet konkret.

I meldingen står det at ”regjeringen vil: forvente at norske bedrifter følger samme sosiale, miljømessige og etiske standarder i utviklingsland som i Norge, og samarbeide med norske bedrifter og organisasjoner om intensivert innsats for å fremme bedriftenes samfunnsansvar og grunnleggende miljø- og arbeidsstandarder i utviklingsland”. 

Det uforpliktende og vage språket står kontrast til ambisjonen om et integrert rettighetsperspektiv. Her velger man å ”forvente” og det er ”standarder” og ikke nærmere definerte rettigheter og forpliktelser som skal overholdes. På et område hvor det faktisk eksisterer internasjonale konvensjoner og avtaler unnlater regjeringen å forankre sin politikk i disse. Slik det er formulert vitner det snarere om politisk abdikasjon enn om styringsvilje og evne. 

Utenlandsinvesteringer, handel og privat næringsliv framheves som svært viktige elementer i regjeringens politikk for fattigdombekjempelse. Dette er det mest kontroversielle området i utviklingspolitikken og hvor regjeringens påstand om at det eksisterer en internasjonal konsensus om mål og midler blir mest problematisk. Dagens globalisering medfører både økonomiske fordeler og grov utnytting av mennesker og miljø. For å sikre at global integrasjon kommer alle til gode er man avhengig av bedre global styring. Globalt er vi imidlertid  vitne til en stadig raskere privatisering og en undergraving av statenes evne til å oppfylle borgernes grunnleggende rettigheter. Politisk og økonomisk makt flyttes fra demokratisk valgte organer til markedsaktører og finansinstitusjoner uten demokratisk forankring. Pengesedler er viktigere enn stemmesedler og kontrollen med globale fellesgoder, slik som vann, overføres til private interesser. Regjeringen tar seg ikke bryet med å problematisere en slik maktoverføring og de konsekvenser det har for grunnleggende rettigheter. Det problematiseres heller ikke hvordan Norge bør opptre dersom internasjonale handelsregler og fattigdomsstrategier hindrer nasjonal oppfølging av miljø- arbeidstaker- og menneskerettigheter.

I lys av dette blir et reelt rettighetsperspektiv vanskelig å få øye på. Selv om meldingen viser til jordas begrensede ressurser og fattige menneskers grunnleggende rett til sosial og økonomisk utvikling preges den av at utviklingsbistand fortsatt er milde gaver basert på økonomisk overskudd som deles ut til de som har gjort seg fortjent til det ved å følge de pålagte anvisninger. De skisserte løsningene viser at utviklingspolitikken fortsatt er basert på veldedighet, selv om regjeringen ønsker å understreke det motsatte.