Artikkel av Halle Jørn Hanssen - en kortere utgave sto på trykk i Dagbladet 04.07.04: Motild mot flykjøpet
(for ytterligere informasjon, se Flykjøp og norsk forsvars-, utenriks- og utviklingspolitikk, RORG-Samarbeidet 07.07.04)

Forventningen hos Stortingsflertallet er fortsatt at norsk industri skal få kontrakter og tjene penger på medvirkning i prosjektet mens erfaringen er at det ikke finnes noen amerikansk vilje til samarbeid med norsk forskning og industri. Med Riksrevisjonen i USA som autoritet og kilde er det all grunn til å tro at i motsetning til forrige flykjøp vil det denne gang ikke komme kontrakter av betydning til norsk industri. Grunnen er åpenbar. USA med både den nåværende administrasjon under president Bush og en eventuell ny demokratisk administrasjon vil verne om alle viktige kontrakter for amerikanske interessenter.

Noen av oss håpet i det lengste at Arbeiderpartiet ved lederen av Stortingets forsvarskomité, Marit Nybakk, ville stå på det standpunkt hun truet med for noen uker tilbake om å si nei til kjøp. Forventningen ble forsterket av at Fremskrittspartiet i protest mot den amerikanske likegyldigheten overfor Norge, slo fast at partiet sammen med SV ville stemme for å bryte samarbeidet med Lockheed Martin.

Men det ble intet flertall for å avbryte samarbeidet om flykjøp.

Arbeiderpartiets Marit Nybakk fikk nei i sin stortingsgruppe. Når så Senterpartiet som et av våre mest pro atlantiske partier, fulgte regjeringens forslag, var utfallet gitt. Et stort flertall i Stortinget har gitt sin støtte til fortsatt prosjektsamarbeid med USA om det nye jagerflyet. Vi vet at beslutningen har stor støtte hos vårt politisk konvensjonelle og konservative militære etablissement.

Det er av største viktighet at vi nå får en kritisk politisk diskusjon om denne saken, særlig i Arbeiderpartiet. Grunnene er mange.

Den viktigste er av langsiktig og politisk strategisk karakter. Ved å sluttføre den samarbeidet med Lockheed Martin, kommer vi til å kjøpe et kampfly som er skreddersydd for USAs militære doktrine om å slå først i tilfelle konflikt og krig truer. Vi binder oss samtidig til et meget nært bilateralt militært og sikkerhetspolitisk samarbeid med USA som går flere ti år fram i tid. Beslutningen kan legge bindende føringer for den politikk ikke bare våre barn, men også våre barnebarn skal være bundet til å føre i forhold til USA. Det gir saken et skremmende perspektiv.

Jeg har ikke sett noen som har stilt spørsmålet om Norge trenger dette flyet for sitt framtidige forsvar. Hvem skal det brukes mot? Russland, Sverige eller Tyskland? Eller skal Norge inn i konseptet av nye villige nasjoner som følger USA i tykt og tynt på nye internasjonale krigsprosjekter som det som vi har sett i Irak?
Trenger vi i hele tatt jagerfly i en situasjon der militærteknologien mer og mer forteller oss at jagerfly får mindre og mindre betydning? Det er rakettene, missilene, de føreløse flyene, som er og blir de sentrale elementer i framtidig krig i og gjennom luften.

Europa utvikler sitt eget fly, Eurofighter, i konkurranse med USA. Hvordan tenker da stortingsflertallet, regjeringen, utenriks- og forsvarsdepartementet om Europas reaksjon på den planlagte norske svinebindingen til USA i en situasjon Europa diskuterer mer uavhengighet til USA i sikkerhetspolitiske og andre spørsmål, og der en ny Europa debatt i Norge er på trappene. Er de rollen som trojansk hest i forhold til det europeiske som vi vil demonstrere?

Kjøp av det amerikanske jagerflyet har i en helhetlig vurdering andre og minst like viktige politiske og moralske sider.

President Bush og hans administrasjon representerer et foreløpig ytterpunkt i utviklingen av en sterkt høyreorientert politikk med svart hvitt tenkning og innslag av kristen religiøs fanatisme i USA. Resultatet er politisk enegang i kontroversielle internasjonale spørsmål. Vi fikk denne politikken brutalt demonstrert i forspillet til og under gjennomføringen av krigen i Irak. USA har imidlertid nå fått så mange politiske tilbakeslag i Irak at det er villig til å samarbeide med FN om en ny tilnærming for å komme seg ut av det politiske og moralske gjørmehull Bush administrasjonen har skapt i Irak Men dette kan ikke endre vår kritiske oppfatning om at USA ikke har endret sin politikk, men bare har foretatt en taktisk politisk retrett i forhold til FN.

USA syn på FN som er blitt forsterket under Bush, er at jo mindre FN vi har, desto bedre er det. USA ikke bare fastholder, men forsterker sin politikk internasjonalt når det gjelder den internasjonale straffedomstolen. Igjen og igjen får svake og fattige land beskjed om at de ikke kan ratifisere avtaleverket om domstolen dersom de fortsatt ønsker amerikansk bistand og annen støtte.

USA fører en knallhard politikk mot alle institusjoner enten det er FNs befolkningsprogram eller frivillige amerikanske organisasjoner som våger å omtale abort som et nødvendig hjelpemiddel i kampen for fattige kvinners helse, likeverd og rettigheter. Det samme gjelder Bush administrasjonens politikk i forhold til venstreorienterte kritiske røster innenfor Det sivile samfunn både i USA og i andre land.

Sist og mest av alt. Det vi har opplevd av skrekkbilder og reportasjer de siste ukene om amerikanske offiserers og soldaters mishandling og tortur av fanger i Abu Ghraib fengslet i Irak er ikke enestående hendelser, men bygget inn i det amerikanske militære konsept for behandling av krigsfanger. En lignende behandling har andre fanger fått ved andre fengsler i Irak. Det samme har skjedd i Afghanistan etter Talibans fall og på Guantanamo basen på Cuba. Dersom noen er tvil på dette punkt, så er det bare å spørre Det internasjonale Røde Kors eller å be om å få se dokumentarfilmen fra BBC om torturen som en integrert del av den amerikanske militærmakt, som ble sendt på NRK 8.juni i år.

Lekkasjer i det siste fra USAs justisdepartement om de interne instrukser om forhør levner heller ingen tvil.  Det synes åpenbart at den øverste ledelse i dagens amerikanske administrasjon både må ha visst om og har et direkte ansvar for det som har skjedd.

Det er ikke hold i Bush administrasjonens forklaring om at innskjerpinger etter 11.september 2001 når det gjelder systemets regler og rammer for fangebehandling, har fått slike utilsiktede konsekvenser. Det hele er tvert i mot et resultat av at den politiske ledelse i sin iver etter å ta terrorister, både har tilsidesatt noen av rettstatens mest grunnleggende prinsipper og verdier og internasjonale konvensjoner.

Vi som har jobbet med folkelige organisasjoner som i de siste par ti år har bekjempet militærdiktaturer og fascistiske regimer i Latin Amerika og andre steder i verden, har igjen og igjen møtt mennesker som har vært torturert av diktaturregimenes håndlangere. Igjen og igjen har man kunnet spore treningen av torturistene til institusjoner som enten har vært rene amerikanske militære institusjoner i latin amerikanske land eller regime institusjoner som mottok finansiell, teknologisk og profesjonell assistanse fra den amerikanske militærmakten. Den mest beryktede av alle var The School of Americas. En av de mest fryktede representanter for USA i dette miljøet for vel 20 år siden, var John Negroponte. Han var Reagan regimets mann i Mellom og Sør Amerika. President George Bush gjorde denne beryktede og fryktede mannen til USAs FN ambassadør. For noen uker siden ble han utnevnt til USAs første ambassadør i Irak og er nå en meget sentral politisk og diplomatisk aktør i Bagdad.

Derfor er nå tiden kommet der vi må kreve en helt ny holdning og en ny helhetstenkning fra norske politiske ledere når det gjelder forholdet til USA og USA i det internasjonale samfunn. Den gamle norske pro atlantiske tradisjonen som fører til den politisk unnvikende og unnskyldende atferd som statsminister Kjell Magne Bondevik, utenriksminister Jan Petersen og forsvarsminister Kristin Krohn Devold er de fremste representanter for, må nå avvises. Den pro atlantiske tradisjonen i norsk sikkerhetspolitikk som ble lagt under den 2.verdenskrig og videreutviklet innenfor NATO og i den kalde øst vest krigens tid, blir stadig mer irrelevant. I vår tid og med de utfordringer som venter Norge i det framtidige internasjonale samfunn trenger vi helt andre primær allianser for å skape mer sikkerhet både for oss selv og andre.

Dette synet betyr ikke at vi skal bryte alle bånd til USA. Vi skal fortsatt ha et økonomisk samkvem. Vi skal ha et samkvem når det gjelder utdanning og kultur. Vi skal fortsette å forholde oss til USA når det gjelder sikkerhetspolitiske saksområder. Det samme gjelder for globale saksområder som miljø og kampen mot fattigdommen i verden, men da primært innenfor FN.

Men tiden er nå kommet for et oppgjør med vår egen underdanighet i forhold til verdens eneste supermakt. Det er først og fremst i vår egen interesse at dette nå skjer. Men det kan også være et bidrag til endring av USAs politikk i forhold til resten av verden fra den arroganse og maktbrynde vi i dag ser, og til et USA som endelig kanskje forstår at ydmykhet i politikken noen ganger også kan være i supermaktens egen beste interesse.

Vi må kreve fra vår regjering og stortingsflertallet en ny og helt annen rakrygget holdning i forhold til USA som er bygget på verdier og prinsipper for internasjonalt politisk arbeid som vanlige velgere kan forstå og identifisere seg med.

Politisk motild må derfor tennes i alle partier for å skape denne nye politikken. Men det er aller viktigst at motilden tennes i Arbeiderpartiet. Her må det begynne i lokallagene, føres til fylkesårsmøtene og til slutt føres inn i Arbeiderpartiets landsmøte.

Målet må være at den nye politiske alliansen anført av Arbeiderpartiet, som tar mål av seg til å vinne regjeringsmakt til neste høst, skal ha som et av sine viktige utenrikspolitiske forpliktelser å bryte samarbeidet med USA om flyprosjektet.

Om nødvendig, og det tviler jeg på, finnes det både et europeisk og et svensk flyalternativ. Et slikt standpunkt bør kunne bli starten for en mental og kulturell frigjøringsprosess i Norge i forhold til den politiske slavebinding som Atlanterhavslinjen i norsk utenrikspolitikk nå har ført oss opp i.

Så spør noen. Hva er mitt alternativ? Skal Norge tilbake til lillestatens nøytrale enegang i globaliseringens tidsalder?  For meg er svaret på dette enkelt. Jeg tror at internasjonal enegang for lillestaten Norge er et meget risikofylt prosjekt som jeg fraråder. Det er derimot på høy tid at Norge fullt ut aksepterer at vi er en del av den europeiske kulturarv. Det er i den europeiske sammenheng vi skal ha våre primære allianser samtidig som vi skal løfte ansvaret og kampen for menneskeverd og menneskeretter i hele verden.. Da finnes da bare et fullverdig alternativ, og det er at Norge blir medlem i Den europeiske union som nå består av 25 andre europeiske stater. EU har nettopp blitt enig om det man kaller Europas grunnlov, som er en rettighetstraktat som sikrer borgerne i EU at det europeiske samarbeidet i framtida skal styres av de verdier som ligger i menneskerettighetene og at den politiske virksomhet skal utvikles innenfor demokratiske samfunnsrammer. Når det gjelder EUs forhold til omverdenen, så vet vi at den styres av verdier og av en rasjonell tenkning som det bør være lett for Norge å identifisere seg med.