(se http://www.forumfor.no/v_bibliotek/49.doc)
(for ytterligere informasjon, se FNs tusenårsmål - en historie om fusk og svik, RORG-Samarbeidet 24.09.04)

Norsk Folkehjelps anbefaling til utenrikskomiteen vedr. St. melding 35 (2003-2004): ”Felles kamp mot fattigdom – en helhetlig utviklingspolitikk”

Statens forvalteransvar og sosiale rettigheter

St. melding 35 viser til en global enighet om utviklingspolitikk og til FNs tusenårsmål som felles grunnlag for fattigdomsbekjempelse. Valg av strategi og hvem som har gjennomføringsansvar kan imidlertid påvirke resultatene. Regjeringen gir staten en overordnet rolle til å legge rammer for utviklingen. Men meldingen er uklar på hvorvidt statens forvalteransvar omfatter politisk styring og utøvelse av kontroll. Erfaringer verden over viser at en aktiv stat må til for å sikre en rettferdig sosial fordeling. Flere land har imidlertid langt igjen til at staten er utviklet slik, og i andre land bidrar privatisering av offentlig sektor til å undergrave statens kapasitet.

Forslag til komitémerknad:

• Komiteen ber regjeringen om å legge vekt på statens forvaltningsansvar.

• Tilgangen på grunnleggende tjenester innen helse, utdanning og vann må ses som rettigheter og ikke bli gjort avhengig av privatøkonomi.

Til kap. 1.2: En rettighetsbasert utviklingspolitikk

Stortingsmeldingen drøfter ikke de kollektive rettigheters betydning for utvikling for marginaliserte grupper. Respekt for kollektive rettigheter er en forutsetning for fattigdomsbekjempelse. Forskjellen mellom individuelle og kollektive rettigheter gjenspeiles blant annet i ulike eiendomsforhold til jord, f.eks. privat eiendomsrett vs. allmenning og bruksrett til jord. Viktigheten av kollektive rettigheter gjenspeiles også i tilgang til havressurser. Norge har vært en pådriver for anerkjennelse av urfolks kollektive rettigheter, jfr. ILO-konvensjon 169. 

Forslag til komitémerknad:

• Komiteen ber regjeringen vurdere kollektive og ikke bare individuelle rettigheter i jord- og landspørsmål, som f.eks. allmenning.

Til kap. 3–4–5: Eierskap, partnerskap og strategier for fattigdomsbekjempelse (PRSP)

Globalt partnerskap og samordning er viktig for utviklingssamarbeid og for å sikre en effektiv bruk av ressurser og innsats. Meldingen gir gode beskrivelser av dette (kap. 3). Mange fattigdomsstrategier (PRSP, omtalt i kap. 4) reflekterer Verdensbankens kriterier og nasjonale styresmakters ønske om å kvalifisere til lån, utviklingssamarbeid og støtte. Kritiske synspunkt fra det sivile samfunn er derimot ofte underkjent i PRSP-prosessene og ikke reflektert i sluttproduktene. Dermed svekkes den nasjonale forankringen til strategier for fattigdomsbekjempelse. Meldingen refererer denne kritikken, men tar ikke konsekvensen av den. Regjeringen viser til at Verdensbanken ikke kan ta ”så eksplisitte hensyn til politiske styresettvurderinger som de bilaterale” (s. 100). Samtidig gir regjeringen banken stor innflytelse på PRSP’ene som har godt styresett som sentralt mål. I land med dype konflikter kan representative aktører fra det sivile samfunn være viktigere enn nasjonale myndigheter som referanser for definering av mål og måling av resultater av utviklingssamarbeidet.

Forslag til komitémerknad:

• Komiteen ber regjeringen se resultatene av PRSP-prosessene ut fra vurderinger av nasjonale myndigheters og sivile samfunns eierskap framfor internasjonale finansinstitusjoners synspunkter.

FN-organisasjonene vs finansinstitusjonene

FN-organisasjonene bør utvikles til å bli de viktigste overnasjonale institusjonene for politisk styring av global utvikling og fattigdomsbekjempelse. I motsetning til de internasjonale finansinstitusjonene har FN mandat til også å gi politiske vurderinger av et lands styresett. 

Forslag til komitémerknad: 

• Komiteen ber regjeringen bidra til å styrke FNs førende rolle overfor internasjonale finansinstitusjoner. (1)

Omfordeling som middel i fattigdomsbekjempelse

Prioriteringen av minst utviklede land (MUL) er i tråd med tusenårsmålene. Samtidig underkjenner Stortingsmeldingen fattigdommen i lavinntektsland (LIL) og mellominntektsland (MIL). Gjennomsnittsinntekt er et lite egnet kriterium for å vurdere bistandspolitikken. MIL-land med store sosiale forskjeller – som Sør-Afrika og latinamerikanske land – har store utfordringer i forhold til reell fattigdomsreduksjon. Sosiale konflikter kan true økonomisk vekst og demokrati. Økonomisk krise i MIL kan gi stor negativ effekt på MUL (som i tilfellet ”Asia-krisen” for få år siden). FN har påvist at både økonomisk vekst og en bedre sosial fordeling er nødvendig for å oppnå tusenårsmålene om fattigdomsreduksjon i MIL.1 Bistandsaktører bør derfor identifisere demokratiske krefter – både myndigheter og organisasjoner fra det sivile samfunn – som vil legge om den økonomiske politikken og omfordele inntektene. Vi finner relevante erfaringer og potensiale for organisering av fattigdomsbekjempelse i MIL-land.

Forslag til komitémerknad:

• Komiteen ber regjeringen tydeliggjøre sammenhengen mellom sosial ulikhet og fattigdom og bruke bistandsmidler til å styrke lokale organisasjoner som fremmer omfordeling, også i lav- og mellominntektsland.

Til kap. 8.3: Frivillige organisasjoner som partnere i utviklingssamarbeidet

Vi støtter opprettelse av utvalg for å vurdere samarbeidet mellom staten og organisasjoner. Det beste i norsk bistandstradisjon er det samarbeidet mellom den norske stat og organisasjonene som bygger på uavhengighet. Her anses ikke organisasjonene som utøvere av statens strategi, men tvert imot er det staten som gir støtte på grunnlag av organisasjonenes strategier. Stortingsmeldingen har elementer som er i tråd med disse prinsippene. Meldingen peker på det sivile samfunns autonomi og rolle som ”vaktbikkje”, både i Nord og i Sør. Men kriterier om autonomi reflekteres ikke alltid i regjeringens retningslinjer eller i bruken av disse i samarbeidet med organisasjonene. Frivillige organisasjoner har delvis andre samarbeidsland enn myndighetene og har aktører fra det sivile samfunn som sine viktigste dialogpartnere. Meldingen peker på nødvendigheten av grundig kjennskap til lokale organisasjoner som arbeider for fred i konfliktfylte land (kap. 9.4). Mangfold og komplementaritet øker muligheten for å oppnå kjennskap til områder som kan bli aktuelle for norske myndigheters bistand. Det er flere eksempler på at NGO-bistanden har lagt grunnlag for et senere statlig engasjement, for eksempel i forhold til fredsprosesser, kulturelt samarbeid og demokratisering.

Forslag til komitémerknad:

• Komiteen ber regjeringen legge vekt på de frivillige organisasjonenes selvstendighet når det gjelder program prioriteringer av innsats med offentlige midler. Samarbeidet bør baseres på organisasjonenes prioriteringer og deres erfaringer og kompetanse. Statens samarbeidsland og prioritering av MUL bør ikke gjøres gjeldende som nødvendige valg for samarbeidet. Ved tildeling av offentlige bistandsmidler bør en vurdere små og store frivillige organisasjoner likt ut fra samme kriterier og uavhengig av avtaleform.

1) Economic Commission for Latin America and Caribbean (ECLAC). Se www.eclac.cl og dokumentet ”Meeting the Millennium Poverty Reduction Targets in Latin America and the Caribbean” (ECLAC/IPEA/UNDP 2003) på linken: http://www.eclac.cl/publicaciones/Estadisticas/8/LCG2188I/lcg2188i.pdf