(for ytterligere informasjon, se Egeninteresser og fellesinteresser i opplysningsarbeidet, RORG-Samarbeidet 22.10.04)

Jeg kan ikke påberope meg noen dybdeborende analyser som dokumentasjon, men er likevel freidig nok til å føle meg overbevist om at kunnskapsnivået om utvikling blant folk flest er mye lavere enn det folk i denne sektoren liker å tro.

Til det vil noen kanskje svare: ”Ja, men det er jo åpenbart at vi når fram, når offentlig bistand får støtte av 90 prosent av folket!”

Til det sier jeg: Nei, du når ikke fram! Folk bare lurer deg til å tro det, fordi de synes det er veldig ålreit å ha noen som kan ta seg av den dårlige samvittigheten deres for seg. Underteksten når gjennomsnittsnordmannen svarer ”ja” på spørsmålet om han eller hun støtter norsk, offentlig bistand til fattige land, vil jeg tro er omtrent sånn:

”Jeg er så glad for at noen gjør dette for meg. Jeg støtter det, men orker ikke å involvere meg, fordi det er så vanskelig, så tidkrevende og så fjernt fra min egen hverdag.”

For å eksemplifisere: Ta et begrep som ”utviklingssamarbeid”, et ord som organisasjoner (inkludert Plan, for så vidt) ynder å bruke i disse dager, fordi det akkurat nå er det herskende begrepet hos den fremste offentlige aktøren på dette feltet. Men ta en rundspørring på neste fest (fortrinnsvis blant folk som ikke jobber i sektoren), og be folk definere begrepet for deg (hjelp er ikke lov!). Hvis du får særlig vettuge svar, beveger du deg i så fall i kretser som både er usedvanlig godt informert og usedvanlig engasjert, og bør kanskje være takknemlig for det. Men tro ikke at det er slik blant folk flest. Her er det fortsatt ”bistand” som gjelder.

Her har også UD-gjennomgangen av infostøtten én stor svakhet: Den fokuserer i svært liten grad på mottakernes behov her i Norge. Som nevnt innledningsvis hjelper det ikke hvor mye klokt sektoren selv synes den sier, hvis ingen utenfor den lytter. Neste gjennomgang i denne sektoren bør derfor heller konsentrere seg om hvilken opplevelse folk har av organisasjonene, og hvilke råd de gir i forhold til hvordan vi kan nå fram gjennom all ”støyen” for øvrig.

Helhetens tyranni

Hvis du godtar hypotesen om at folk flest vet atskillig mindre om utvikling enn du tror, er det naturlige oppfølgingsspørsmål: Hva kan vi gjøre med det, og hvordan? Her kan jeg svare for hvordan vi i Plan tenker, og kanskje – kanskje! – kan det føre til noen nye tanker hos noen andre også.

I Plan tenker vi at det å skape ”identifikasjon” mellom nordmenn og fattige i sør er nøkkelen som kan åpne døra for et langvarig engasjement i nord-sør-spørsmål. Følgelig prøver vi i markedsføringen vår å snakke slik at vi trenger gjennom støyen fra Temptation Island, fra Farmen, fra NOKAS-ran og det norske landslagets innsats i siste kamp i VM-kvalik-en. Vi prøver å minne folk om hva som egentlig er viktig. Det er mye lettere å få folk til å skjønne hvordan hverdagen til Herbert i Uganda må fortone seg, framfor å begynne med å slå fast at 40 millioner barn risikerer å bli foreldreløse som følge av aids-pandemien.

For slår du folk i hodet med ”helheten” hver gang du skal snakke om global urettferdighet, er sjansen ganske stor for at det ender med bevisstløshet. Du må i stedet ta tak i den fliken der vedkommende kan kjenne igjen noe fra seg selv, og dermed har et utgangspunkt for å forstå, framfor å kreve at folk selv må utlede fra ”helheten” hvordan enkeltmenneskene som rammes har det. Det siste krever nemlig altfor mye av folk i en hverdag som riktignok er full av materiell rikdom, men som like fullt er svært hektisk.

Bistandsorganisasjoner har den beste plattformen

Hvordan kan så dette relateres til offentlige støtten til opplysningsarbeid? Støtten skal jo brukes til å støtte opp under informasjons- og opplysningsarbeidet om ”sentrale og aktuelle nord/sør- og utviklingsspørsmål” – altså helhetsbildet – og samtidig spore til debatt.

Interessante debatter forutsetter etter mitt syn et visst minimum av kunnskap. Vi som jobber i sektoren kan debattere rettighetsbasering så fillene fyker, uten at mer enn 5 prosent av befolkningen noen gang vil bry seg om hva vi diskuterer – om vi ikke samtidig gjør en opplæringsjobb i forkant og underveis. Den opplæringsjobben er det sannsynligvis bistandsorganisasjonene som er best i stand til å ta på seg, fordi de allerede har et forhold til en rekke mennesker og fordi mange besitter det viktigste pedagogiske verktøyet som eksisterer i denne sammenheng: førstehånds kunnskap om de menneskene som rammes hardest av global urettferdighet. Det er et svært godt utgangspunkt for å vise hvordan ”alt henger sammen med alt”.

Denne plattformen burde alene være nok til at bistandsorganisasjonene får offentlig støtte til opplysningsarbeid om nord-sør-forhold. Hvis det virkelig er slik at støtten i mange tilfeller ikke brukes i overensstemmelse med intensjonen, men i stedet først og fremst til egenprofilering, er det dog et åpenbart problem. Så hvordan bør støtten forvaltes?

La meg begynne med å fortelle hvilke tre tiltak vi i Plan har brukt opplysningsstøtten på, siden vi fikk avtalen i 2003:

1) ”Norges største fotoutstilling” utenpå DnB NORs bygg på Aker Brygge, der målet har vært å vise at også materielt fattige mennesker besitter en rekke ressurser,

2) seminar om barns rettigheter for 100 ungdomsskoleelever (arrangert av Barnepanelet),

3) tyngre temareportasjer i Planposten (som går til alle Plans 95 000 faddere og andre støttespillere), der kildene har vært mange og nesten utelukkende fra Sør. Eksempler på det siste er Kenyas politiske og økonomiske situasjon etter Moi, temasak om WTO-forhandlingene, hvordan Malawi jobber med matvaresikkerhet for å unngå nye sultkatastrofer og de spesielle utfordringene Bangladesh har. Snart begynner vi en artikkelserie om tusenårsmålene, og hvordan verden og enkeltland jobber for å understøtte dem.

Muligens fordi vi er så ferske i denne sammenheng, har vi vært svært nøye på å opprettholde et klart skille mellom markedsføring/egenprofilering på den ene siden, og opplysning på den andre. Støtten brukes overhodet ikke til rekrutteringstiltak. Egenprofilering har heller ikke vært i fokus, annet enn det som nødvendigvis følger av at man arrangerer noe.

DevEd-strategi

Plan har dokumentert mange ganger at vi er gode til å kommunisere med ”folk flest”. Den kanskje viktigste grunnen til det er at 98 prosent av dem som jobber i Plan er ansatt lokalt og at vi jobber nesten utelukkende gjennom lokale organisasjoner og strukturer. Nettopp denne kunnskapen om lokale miljøer gir oss et svært godt utgangspunkt for å kommunisere hvordan enkeltmennesker rammes av global urettferdighet.

Denne kunnskapen ivaretar vi i dialogen med fadderne våre. Forenklet og kort oppsummert kan Plans DevEd-strategi oppsummeres slik: Start med å skape interesse for enkeltmennesket, og gå deretter videre til de ”store” spørsmål. Den første delen greier vi godt selv, men offentlig støtte til del to gjør det mye enklere å planlegge strategisk kommunikasjon over en lengre periode. For også vi i Plan er avhengig av størst mulig forutsigbarhet i forhold til hvilke ressurser vi til enhver tid råder over til informasjonsarbeid.

At bistandsorganisasjonenes viktigste oppgave er – og bør være – å ha fokus på prosjektene sine, betyr på ingen måte at de er verdiløse som leverandører av kritiske merknader og informasjon om globale utfordringer i bred skala. Tvert i mot, organisasjonene har allerede en dialog med en rekke engasjerte mennesker både i Sør og i Nord, noe som er et utmerket utgangspunkt for videre refleksjon. Det potensialet bør langt flere enn oss se.

Etter min mening er det helt ute av fokus å dra inn hvordan ”noen” definerer organisasjonene i forhold til et diagram med markedsfokus langs x-aksen og opplysningsfokus langs y-aksen, og at denne plasseringen skulle være avgjørende for om man får opplysningsstøtte. Parametrene bør kort og godt være hva den offentlige støtten brukes til, og resultatene man oppnår. Noe annet blir med respekt å melde bare tull (i tilfeller der frykten for misbruk er til stede, det vil si at sluttresultatet ikke er i overensstemmelse med hva det ble søkt om, bør man i stedet kunne kreve skriftlige redegjørelser fra organisasjonene og eventuell tilbakebetaling av støtten). 

Utfordring til sektoren

La meg slutte med en utfordring til hele sektoren: De rene opplysningsorganisasjonene har ikke den samme interessen for å drive promotering av egne prosjekter. Det vil selvsagt kunne være en styrke i forhold til å kommunisere fritt og uavhengig til store målgrupper. På den annen side har disse organisasjonene et langt mindre ”fast” publikum, og uten en fast forbindelse er det å snakke til store grupper en mye mer krevende øvelse. Men at de to typene organisasjoner har et godt grunnlag for å utfylle hverandre i kommunikasjonen mot det norske samfunn burde være hevet over tvil. Når myndigheter og RORG-samarbeidet maner til mer samarbeid organisasjonene imellom, burde det følgelig vært lagt langt større vekt på samarbeid over ”kategorigrensene”. Der burde det være åpenbare synergier å hente. Jeg inviterer her og nå for eksempel LAG til å levere en artikkel til Planposten om et tema vi sikkert kan bli enige om. Artikkelen er garantert å nå ut til 100 000 husstander!