(for ytterligere informasjon, se Egeninteresser og fellesinteresser i opplysningsarbeidet, RORG-Samarbeidet 22.10.04)

Med informasjon i denne sammenheng mener vi noe mye mer enn spredning av fakta. Informasjon kan vi finne for eksempel på NORADs hjemmeside hvor vi kan lese hvor mye av den bilaterale bistanden som går til helseformål i Tanzania.  Dette er vel og bra og vi trenger vel mer av slik leksikalsk kunnskap også, men det utgjør bare en liten flik av den virkeligheten vi skal prøve å formidle.

Informasjon er heller ikke det samme som nyheter selv om nyheter også kan gi informasjon om en viktig del av virkeligheten. Den som abonnerer på Fellesrådets nyhetsbrev fra Afrika eller har som vane å slå opp på LAGs hjemmeside med nyheter fra Latin-Amerika får et bedre innblikk i hva som skjer på disse to kontinentene enn den som bare leser VG. Begrensningen med nyheter er ikke bare det faktum at de presenterer en mer eller mindre tilfeldig utvalgt del av virkeligheten, men selve begrepet kan fordreie oppmerksomheten vekk fra det essensielle. Det er slett ikke sikkert at det er det nye som bør formidles. Det interessante kan ligge i det tilsynelatende uforanderlige, det som ikke lar seg avfotografere og som en korttidsbesøkende sjelden stifter bekjentskap med. Kulturuttrykk

Informasjonen skal være kritisk. Det relaterer til prosessen. Ikke til konklusjonen. Det er avgjørende å praktisere kildekritikk og oppmuntre til leting etter alternative synspunkter og perspektiver. Så kan det hende at prosessen føres oss tilbake til utgangspunktet hva gjelder holdning til det aktuelle spørsmålet,  ”Kritisk debatt om Regjeringens utviklingsmelding” betyr altså ikke nødvendigvis at vi er uenig i hva Regjeringen foreslår, men at vi har etterprøvd forslagene og stilt spørsmål rundt dem i en kritisk prosess. Så kan konklusjonen variere fra at vi er enige i forslagene eller tvert imot at hele meldingen bør skrives om.  ”En kritisk gjennomgang” er noe helt annet enn å ”stille seg kritisk til” et utsagn.

Skal man i det hele tatt bli tatt for å være seriøs i sin u-landsinformasjon, må man ta utgangspunkt i at virkeligheten og problemene er utrolig komplekse og tilkjennegi tilstrekkelig ydmykhet overfor dette faktum. Fokus bør først og fremst være på årsaksforhold og strukturer både i verdenssamfunnet og i det enkelte land. Et samfunnsvitenskapelig begrepsapparat er viktigere enn kjappe reportasjer, selv om en god reportasje på ingen måte er å forakte og naturligvis blir lest av flere enn fagartiklene. Og det er en forutsetning for å gjøre en god jobb at det blir lagt inn et sørperspektiv. Problemet er hvem som presenterer det, hvordan det presenteres og hva som blir presentert. Det å komme fra et land i Sør gir ingen garanti for at man har noe interessant å formidle.

Hvilken plass bør informasjon om norsk bistand ha på denne bakgrunnen?  Beskjeden, men likevel viktig. Beskjeden fordi bistand aldri kan bli noe annet enn en marginalt fenomen og norsk bistand utgjør som kjent bare tre prosent av verdens bistand. Viktig fordi bistanden i sterk grad bidrar til å forme den oppfatningen folk flest har av Sør, nemlig som befolket av mennesker som nærmest alle er hjelpetrengende og i stor grad korrupte. Det er skapt en overdreven tro på at bistand løser de langsiktige problemene, med veldedighet som det bærende prinsipp. Det bør være hevet over diskusjon at god bistand som styrker de positive kreftene i Sør er utmerket og fortjener all mulig støtte. Informasjon om bistand, derimot, bør peke å at bistanden bare spiller en begrenset rolle i Sørs utvikling og er bare en blant flere faktorer i vårt forhold til Sør. Ikke minst bistandsorganisasjonene bør vise mot til å stå fram med dette perspektivet.

Nødhjelp er i en annen kategori. Her er utgangspunktet akutt elendighet og løsningen på kort sikt bl.a. innsats. fra Norge. Oppgaven blir en klassisk informasjonsoppgave: Hva er problemet? Hva kan gjøres med det?  Hva gjør vi? Hvilke resultater oppnår vi?  Så kan det tenkes at nøden er menneskeskapt slik at en innføring i og drøfting av bakgrunnen blir relevant, og dermed er vi over i en ordinær formidling av forholdene i Sør. Det rene nødhjelpsarbeidet derimot, står informasjonsteoretisk på egne bein.

Når alt dette er sagt, må vi ikke glemme at å stimulere til debatt om norsk bistand også er en oppgave for den som driver med u-landsinformasjon. Både Staten og organisasjonene som er aktive på området sitter på en erfaring som utgjør et godt pedagogisk utgangspunkt for å stille spørsmål av politisk natur rundt det å drive bistand – en blant flere kontaktkanaler mellom Norge og Sør.