(se http://www.forumfor.no/v_bibliotek/43.doc)
(for ytterligere informasjon, se FNs tusenårsmål - en historie om fusk og svik, RORG-Samarbeidet 24.09.04)

Utviklingsfondets innspill til høringen om St.Meld. nr. 35 (2003-2004) Felles kamp mot fattigdom

Hovedutfordringene i punkt 1 og 2 under er koordinert mellom Utviklingsfondet, Regnskogfondet og WWF, mens punkt 3 er særlige uttalelser fra Utviklingsfondet.

1. Fattigdomsbekjempelse forutsetter økt innsats for vern av naturressursene

FNs tusenårsmål og toppmøtet i Johannesburg understreker den avgjørende sammenhengen mellom fattigdom og miljø. Tusenårsmål én om å utrydde ekstrem fattigdom i verden forutsetter økt innsats for vern av naturressursene, da 75 prosent av de fattigste er direkte avhengige av naturressurser for å overleve. Tusenårsmål syv inneholder målsetningen om at miljøforringelsen må reverseres. Under Verdens-toppmøtet om bærekraftig utvikling i 2002 ble dette konkretisert til et mål om å oppnå betydelig reduksjon i tapet av biologisk mangfold innen 2010. Arbeidet for naturressursgrunnlaget og biomangfoldet må derfor være en bærebjelke i norsk utviklingspolitikk. Det er positivt at Stortingsmelding nr. 35 varsler at oppfølgingen av Johannesburg-møtet, spesielt biologisk mangfold, vil være et viktig område for norsk utviklingssamarbeid, men vi er dypt bekymret over at meldingen varsler minimal innsats på området.

2. Hovedutfordringer

Utviklingsfondet, Regnskogfondet og WWF mener at

• vern og bærekraftig bruk av naturressursene fortsatt en hovedsatsing: Ekstrem fattigdom er en av de største truslene mot en rettighetsbasert utvikling. En bærekraftig forvaltning av naturressursene er en forutsetning for utvikling og bekjempelse av fattigdom. Vi mener derfor vern og bærekraftig bruk av naturressursene fortsatt skal være en av norsk utviklingspolitikks hovedprioriteringer og et eget innsatsområde for utviklingssamarbeidet (kap 1.3, s.11; 3.6 s.58; 5.7, s.122),
• respekt for miljøhensyn avgjørende for norsk støtte. Vi ber Regjeringen om at tidligere stortingsvedtak av 1992 om at miljøhensyn skal integreres i all norsk bistand gjennomføres i praksis. Respekt for bærekraftig forvaltning av naturressurser og biologisk mangfold skal være avgjørende for all støtte gjennom norsk utviklingssamarbeid. En slik integrering av miljøhensyn forutsetter blant annet systematisk bruk av konsekvensanalyser i utviklingssamarbeidet. (kap 1.3, s.11; 4.3 s.85).
• innsatsen til biomangfoldet må øke kraftig. I lys av den minimale og nedadgående støtten til tiltak for å bevare biomangfold de siste årene (0,5 prosent av bilateral bistand, en andel som er halvert siden 1999), må innsatsen til vern og bærekraftig bruk av biomangfoldet øke kraftig og systematisk. Vi ber Regjeringen utarbeide en handlingsplan for hvordan Norge skal arbeide for å bevare biologisk mangfold internasjonalt. (kap 1.3 s.11; 3.6 s.61; 5.7 s.122)
• Regjeringen har feilinformert Stortinget om miljøinnsatsen. Regjeringen bes rapportere spesielt til Stortinget om miljøbistanden, da Riksrevisjonen tidligere har kritisert Regjeringen for mangelfull rapportering på dette området. (kap 3.6 s. 58; 10.5, s. 193)

3. Viktige elementer

Utviklingsfondet mener også at:

• Man må erkjenne at det ikke finnes noen ”tilnærmet internasjonal konsensus om de grunnleggende mål og midler i utviklingspolitikken”, slik Stortingsmeldingen hevder (s.8). Derimot er det noe som kalles Washington-konsensusen, som blant annet foreskriver økende liberalisering og økonomisk globalisering som nøkler til fattigdomsbekjempelse. Washington-konsensusen lever fortsatt i beste velgående i både Verdensbanken og IMF, til tross en viss bevegelse de senere årene. Norge bør aktivt uttrykke sin uenighet mot Verdensbanken og IMFs markedsfuntamentalisme, også offentlig.
• Vi mener at det bør stilles klare spørsmålstegn ved internasjonale rammebetingelser som fremforhandles i dag, som nærmest pålegger fattige land å privatisere offentlige tjenester som vann- og energiforsyning, med den risikoen som dette innebærer for tap av nasjonal kontroll av viktige ressurser.  Internasjonale avtaleverk i kombinasjon med rike lands innflytelse som donor og kreditor innebærer at fattige land ofte må akseptere privatiseringsstrategier som ville vært uhyre kontroversielt i Norge.
• Ved interessekonflikter mellom internasjonale handelsregimer og FN-konvensjoner som for eksempel Biodiversitetskonvensjonen eller menneskerettigheter som retten til mat, må Norge gå klart inn for at hensynet til prinsippene i de aktuelle FN-konvensjoner går foran økonomiske hensyn. Samtidig må FN styrkes som det viktigste internasjonale forum for å løse manglende samsvar mellom forskjellige internasjonale reguleringer.
• Stortingsmeldingen anerkjenner utviklingslandenes rett til ”særordninger i WTO”, blant annet av hensyn til ”handlingsrom for nasjonal politikkutforming” (s. 42). I neste åndedrag slås det imidlertid bein under viktigheten av dette, gjennom en oppramsing av ”uheldige utslag” tollbeskyttelse hevdes å ha for utviklingsland. Vi mener dette er noe utviklingslandene selv må lov til å vurdere. Utviklingslandenes selvbestemmelsesrett bør fremheves langt tydeligere i meldingen, og at det bør understrekes at Norge støtter et internasjonalt rammeverk som lar utviklingslandene selv velge hvilke handelspolitiske virkemidler de ønsker å ta i bruk.

Bistandssamarbeidet

• Mandatet til utvalget som skal vurdere frivillige organisasjoner som kanal for utviklingssamarbeid (kap 8.5), begrenser seg til spørsmålet om ”mest mulig effektiv og resultatorientert norsk bistand”. Et ensidig fokus på effekt og resultater kan dekke over kvalitativt forskjellige tilnærminger til bistand, selv om de målbare resultatene kan synes sammenlignbare. Utvalget som nedsettes bør få som mandat å vurdere på hvilke måter bistand via frivillige organisasjoner gir en kvalitativt annerledes virkning hos målgruppen enn bi- eller multilateral bistand. Man vil f.eks kunne vurdere om frivillige organisasjoner som kanal er bedre egnet i forhold til myndiggjøring og målgruppenes deltakelse i beslutningsprosesser.
• Kap 5.6 sier at regjeringen vil ”bidra å (sic) vri innsatsen fra frivillige organisasjoner og næringslivet inn mot samarbeidslandene og andre minst utviklede land (MUL)” (s 115). Vi er ikke enige i at norske frivillige organisasjoner skal konsentrere sitt arbeid om Norges hovedsamarbeidsland.  Mange frivillige organisasjoner har tematiske innsatsområder, spisskompetanse og nettverk som innebærer at de kan gjøre en bedre innsats mot fattigdom og for oppnåelse av tusenårsmålene i andre land enn norske bistandsland . Vi oppfordrer Stortinget om å understreke at innsatsen via frivillige organisasjoner skal innrettes mot best mulig virkning i forhold til tusenårsmålene, med mindre hensyn til hvorvidt innsatsen skjer i Norges viktigste samarbeidsland eller ikke.
• Det er behov for en tydeligere klargjøring av strategier for nærings- og landbruksutvikling i valget mellom nasjonal økonomisk vekst og direkte fattigdomsbekjempelse. Ofte vil en strategi for nasjonal økonomisk vekst kunne innebære marginalisering av de fattigste befolkningsgrupper, ikke minst småbønder og landarbeidere.   Næringsstrategier må rettes inn mot målsetninger om rettferdig fordeling av ressurser og inkludere de grupper som lever i stor fattigdom. Dette er spesielt viktig når det gjelder landbruksutvikling.