Svar til David Hansen (Krf), politisk rådgiver for utviklingsministeren: Kritisk viktig sivilsamfunn, Vårt Land 05.06.04
(for mer informasjon, se Fra "vaktbikkjer" til "pudler" i utviklingspolitikken - et kritisk sivilsamfunn ikke lenger ønsket?)

Når Hansen viser til at meldingen bl.a. understreker betydningen av et sivilt samfunn som kan ”stille krav til myndighetenes politikk” m.v., så sier meldingen eksplisitt (kap 8.2., s. 167) at dette gjelder sivilsamfunnet i utviklingslandene (i Sør) – ikke her hjemme. Og det er rett: meldingen sier mye bra om sivilsamfunnets rolle i Sør – lokalt og nasjonalt i egne land. Men når det gjelder sivilsamfunnet i Norge (og i Nord) fokuserer meldingen på deres rolle som bistandskanal og bidrag til bærekraftig utvikling og oppbygging av levende sivilsamfunn i Sør (og de stadig sterkere føringene som legges gjør det dessuten stadig mer relevant å snakke om ”statens frivillige organisasjoner” og de norske organisasjonene som ”kontraktører for staten”).

I den grad meldingen viser til betydningen av organisasjonenes roller som noe tilsvarende ”pådrivere” og ”vaktbikkjer”, så er det dessverre bare overfor myndigheter i fattige land. Vi kan ikke se at det noe sted i meldingen står noe som kan forstås slik at regjeringen og Utenriksdepartementet ønsker å bidra til en videreutvikling av det norske sivilsamfunnets roller som pådrivere og vaktbikkjer overfor norske myndigheter og deres utviklingspolitikk. Vi kan heller ikke se at meldingen sier noe om at de frivillige organisasjonene – verken i Nord eller i Sør – har viktige roller å spille som pådrivere og vaktbikkjer overfor de internasjonale organisasjonene, som Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdens handelsorganisasjon (WTO) m.v. Ut fra hva utviklingsministeren har sagt om dette tidligere finner vi det både overraskende og påfallende. Behovet for vaktbikkjer og pådrivere i utviklingspolitikken – overfor regjeringer i Nord og i Sør, så vel som internasjonale finansorganisasjoner – er påtrengende, dersom vi skal ha noe håp om oppnåelse av FNs tusenårsmål.

Organisasjonenes vaktbikkje- og pådriverrolle utøves bl.a. gjennom opplysningsarbeid om nord/sør- og utviklingsspørsmål, som våre organisasjoner driver med støtte fra NORAD. Mens den forrige utviklingsmeldingen (”bistandsmeldingen” i 1995) hadde utfyllende omtale av dette, så er dagens utviklingsmelding dessverre uten substansielt innhold på dette feltet (i påvente av at en intern arbeidsgruppe skal vurdere anbefalingene fra en ekstern gjennomgang av informasjonsstøtteordningene, som ble avsluttet sist høst).

Dersom det er slik Hansen åpner for – at regjeringen og utenriksdepartementet her har formulert seg ”svært klossete” – så er det behov for en oppklaring. Vi leser Hansen innlegg som et bidrag i riktig retning og håper at Stortingets utenrikskomité – i sin behandling av meldingen – vil klargjøre dette ytterligere.