Kronikk av Tore Linne Eriksen, Klassekampen 21.12.04
(for ytterligere informasjon, se Tanker ved et årsskifte: Fra giverglede til en bedre verden?, RORG-Samarbeidet 06.01.05)

Hvis vi søker litt på nettet for å finne hvordan dette ordet vant innpass i norske medier, er det interessant å merke seg at det sist på 1980-tallet mest ble brukt om økonomiske omstillinger for å gjøre norsk næringsliv konkurransedyktig. Det er imidlertid langt hyggeligere å framstille aksjonærenes profittbehov som noe positivt som alle kan glede seg over. Derfor slår begrepet gjennom for fullt i første halvdel av 1990-tallet som en ideologi, der konkurransens nådeløse logikk og kapitalens ekspansjon omtales som ”en åpen verden”, der mennesker kommer nærmere hverandre i den globale landsbyen. Denne bruken av globalisering falt i tid sammen med Berlinmurens fall og nyliberalismens tiltakende hegemoni i politikk og massemedier Og hvem vil vel ikke være moderne og globale? Jo, det er selvsagt bakstreverske fagforeninger som klamrer seg til en foreldet velferdsstat, i tillegg til ideologiske museumsvoktere, norske bønder og reaksjonære stammepolitikere i Afrika. I Norge er det til og med en egen moderniseringsminister for å lede omskoleringen av slikt folk.

Behovet for en ideologisk offensiv med et nytt begrep er ikke vanskelig å forstå. Utover på 1990-tallet var det stadig tydeligere tegn til økonomisk stagnasjon og krise i vår del av verden. De som sitter å pengesekken ble nødt til å se seg om etter nye felter som kan åpnes for deres herredømme, og da stod selvsagt privatisering og avregulering av offentlig sektor lagelig til for hogg. Dette forstod Thatcher, Kohl og Reagan (og deres norske avleggere) lenge før de oppdaget ordet globalisering. Men korstoget rettet seg også mot det vi gamle dager kalte den tredje verden, og her gikk Verdensbankens og WTOs markedsfundamentalistiske offensiv under vennlige navn som ”reformer” og ”globalisering”.

Et annet innslag i denne fortellingen er at alle grenser er visket ut, og at nasjonalstaten er død (eller ligger på sotteseng). Heldigvis, sier globaliseringsideologene, for nasjonalstaten er en arena for velferd, reguleringer og kamp om fordeling. Slike fartsdumper på veien mot kapitalens globale herredømme bør jevnes ut. Det blir ikke bedre av at enkelte som vil høre hjemme på venstresida hevder at all makt nå svever fritt i cyberspace. Noen falt for slike besnærende tanker, men det var før det ble klart for alle at det er militærmakt – og ikke nyliberalistisk ideologi eller prissignaler i markedet - som gjør at Irak nå er åpnet for utenlandske selskaper som sikler etter olje og kontrakter.

I dag er det også blitt tydelig at løftene om det globale fellesskapet med åpenhet, nærhet, vekst og utjamning har vist seg å være lite annet enn en ideologisk kamuflasje. Den globale kapitalismens rulleblad er isteden massearbeidsløshet, økende ulikhet og angrep på velferdsordninger. Nøkterne analytikere på avisenes næringslivssider frykter et sammenbrudd i et USA med rekordunderskudd både på statsbudsjettet og på handelsbalansen. Mange av kapitalismens yppersteprester, slik som George Soros og Joseph Stiglitz, skriver bestselgere om globalisering som den store desillusjonen. Og den folkelige motstanden vokser for hver eneste dag både i Nord og Sør.

Hvilket ord skal vi så bruke isteden i 2005?

Selvsagt er det ikke mulig å finne et eneste ord som fanger opp alle politiske, ideologiske, religiøse, økonomiske eller kulturelle prosesser. Kanskje er det ikke så dumt å bruke flere ord? Hvis vi i første omgang begrenser oss til det økonomiske feltet, så kan vi for eksempel tale om privatisering, dersom det er dette vi mener. Tenker vi på arbeidetslivet, er ordet brutalisering nærliggende (dvs. det som andre kaller for ”fleksibilisering”). Med tanke på storselskapenes økende makt, er monopolisering et gangbart begrep. Hvis vi vil rette oppmerksomheten mot økende ulikheter - både innad i land og mellom land – er polarisering et ord som fanger opp mye. Den systematiske nedbygging av velferdsordninger kan best beskrives som rasering. Og er det Verdensbankens herjinger vi har i tankene, er tvangsliberalisering et begrep som dekker – i stedet for å dekke over – virkeligheten. Konkurransen mellom USA og EU kan beskrives som rivalisering. Med tanke på den militærmakt som opptrer stadig mer åpent, er militarisering er velegnet ord. Det kulturelle hegemoniet til USAs mediekonserner er kjent som disneyfisering.  I lys av det globale oljekappløpet er det på engelsk lansert begrepet globaloilisation. Samlet fanger disse ordene opp systemtrekk ved den globale kapitalismen. Og da må vel motstanden være anti-kapitalistisk, som er noe annet enn å være ”globaliseringskritisk”. (Det betyr riktignok at vi må klare oss uten Kåre Willoch som ny guru, men det får vi jo forsøke å leve med).

Hvis vi er nødt til å velge ett eneste samlebegrep, så bør vi kanskje ta spranget over til imperialisme, som nå er et ord som for alvor begynner å bli tatt i bruk igjen. Derfor kommer det da også spenstige bøker med titler som David Harveys The new imperialism (snart norsk utgave på Oktober forlag) og Andreas Malms När kapitalet tar till vapen. Om imperialism i vår tid (Stockholm: Agora, 2004). Dette er to bøker som har det til felles at de ikke taler slapt og upresist om en ”globalisering” som kommer av seg selv, men om et system som drives fram av kapitalens nødvendige konkurranse og ekspansjon, og som i siste instans hviler på brutal statsmakt og militære midler. Dessuten viser begrepet tilbake til perioden 1870-1914, som noen i dag foretrekker å omtale som ”den første globaliseringsepoken”. På samme måte som i dag ble verden mindre gjennom ny teknologi, og utenlandske investeringer, i kombinasjon med rasistisk ideologi og dominans over land i Sør. Og på samme måte som i dag var det langt fra en fredelig og krisefri periode. Et begrep som trekker trådene tilbake til denne perioden kan bidra til å klargjøre hva som er systemets drivkrefter, og minne oss om hvor dramatiske konsekvensene kan bli.

Jo, det er nok begrepet imperialisme som bør få sitt gjennombrudd i 2005.