60-års intervju med Tore Linne Eriksen i Klassekampen 02.05.05
(for ytterligere informasjon, se Kunnskapsløftet - et dårlig løft for bærekraftig utvikling? RORG-Samarbeidet 11.05.05)

På 60-årsdagen i dag skal han holde foredrag om Norge, EU og internasjonal solidaritet for Akershus SV. Men det som virkelig opptar jubilanten om dagen er en gammel venn: Historien. Når han takker ja til å bli intervjuet i Klassekampen, benytter han derfor anledningen til å skriver ned noen tanker om global historie og fagets betydning for oss – på forhånd: «Historiske studier kan ikke minst tjene som en motvekt til forestillingen om at den globale kapitalisme er noe som er nytt, eller har oppstått helt av seg selv som en uimotståelig globalisering ». Skriver Linné Eriksen.

Og utdyper mer enn gjerne når Klassekampen kommer på besøk. – Jeg er blitt mer opptatt av historie igjen, og jeg vil bruke den til noe. Ved å studere global historie får man et perspektiv på globaliseringen. Dagens globale kapitalisme kom ikke av seg sjøl, det er viktig å vise hvordan den kom, oppstod, hva som drev den, sier han.

Store verden

Historiestudiet som fag har forandret seg de siste årene. Det at stadig flere av oss studerer historie fra andre kontinenter enn vårt eget, fører til en revidering av en del historiske myter, tror Linné Eriksen. Selv har Afrika-forskeren vært spesielt opptatt av India og Kina de siste årene. Han beskriver møtet med kinesisk historie og året med studieopphold i India som en «personlig reise». Dynamikken i disse samfunnene før europeernes ankomst gir nye perspektiver på den globale historien, mener jubilanten.  

– I de siste årene har det kommet en serie nye studier, ikke minst med vekt på Kina og India, som knuser tidligere eurosentriske myter, og avslører dem som både dårlig historieskrivning og dårlig skjult rasisme. Linné Eriksen mener europeiske historikere altfor lenge har sett utviklingen på kontinentet uavhengig av forholdet det har hatt til andre kontinenter.

– Blant en del vestlige historikere har det i mange år vært et prosjekt å forklare for eksempel den industrielle revolusjon i England utelukkende med indre forhold, slik som demokratisk styresett, fritt marked og teknologiske genier.

Faren med en slik historieforståelse er at vi ikke ser at utviklingen i Europa forutsetter en utplyndring og ødeleggelse av samfunn andre steder. Vi kan ikke forstå den industrielle revolusjon uten å forstå slavehandelen fra Afrika eller koloniseringen av India.

– Den nye fagdiskusjonen understreker at det ikke er mulig å skrive europeisk historie som om verdensdelen var isolert, selv om det er nettopp dette Karsten Alnæs ser ut til å gjøre. I alle fall om en skal dømme etter de to bindene av «Historien om Europa » som foreløpig har sett dagens lys, sier Linné Eriksen.

På samme måte er det like opplagt at verken Asia eller Afrika kan forstås uten at det anlegges et perspektiv som framhever forbindelseslinjer, møteplasser, migrasjon og dominansforhold:

– Det er dette som ganske enkelt menes med globalhistorie, som er noe annet enn en tunnelhistorie hvor synsfeltet begrenses og innsnevres.

Folkemord

Og får globalhistorikerne tak på hvordan kapitalismen har utviklet seg, kan den settes i det rette perspektivet. Linné Eriksen viser til diskusjonen i enkelte historiske fagmiljøer om hvilket system – kommunismen eller fascismen – som bærer ansvaret for de alvorligste forbrytelsene mot menneskeheten. Men tar man utgangspunkt i arbeidene til blant andre historikeren Mike Davis, er det opplagt at den globale kapitalismen er en minst like nærliggende kandidat, mener Linné Eriksen.

– Og i motsetning til Hitlers og Stalins regimer er dette et system som ennå ikke har havnet på historiens skraphaug, men som bærer hovedansvaret for dagens krig mot mennesker og miljø over hele verden.

For dem som er opptatt av folkemord kan Tore Linné Eriksen komme med et historisk eksempel fra sin egen nylige produksjon. Han er nemlig i ferd med å avslutte et omfattende studie av det forrige århundrets første folkemord: Tyskernes systematiske utrydding av Hererofolket i Namibia.

– En stor del av befolkningen ble sperret inne i Namibia-ørkenen, der de som hadde overlevd tyske kuler døde av sult, tørst og sjukdom. Deretter ble de fleste gjenlevende fra de to folkegruppene plassert i konsentrasjonsleire – det gjaldt alle menn, kvinner og barn som hadde gjort seg skyldig i den forbrytelse det var å tilhøre to nærmere angitte etniske grupper.

Dette er første gang ordet «konzentrationslager» blir brukt i det tyske språket, og i leirene var dødsprosenten på over 50 prosent.

– Av omtrent 80.000 hereroer er det trolig at tre firedeler døde i krig og fangeleire, oppsummerer Linné Eriksen.

Mer optimistisk

Denne kolonialismens mest brutale epoke ga etter hvert plass til en mer skjult kolonisering. Tore Linné Eriksen tror heller ikke dagens nyliberale verdensregime vil vare; tvert imot finnes det tegn på at denne siste epoken er i ferd med å ta slutt.

– Se på framveksten av Verdens Handelsorganisasjon eller utarbeidelsen av EUs grunnlov. Dette er mekanismer som er ment å sementere det nåværende systemet. Vi ser tegn på at dette systemet står for fall, folkelige bevegelser, opptøyene i Seattle, World Social Forum og så videre. WTO og EUs grunnlov er forsøk på å gjøre dagens regime uforanderlig, resonnerer Linné Eriksen

Hans budskap er klart: Igjen må vi huske, og bruke, det lengre historiske perspektivet. For historien viser som kjent at alt er forgjengelig.

– Nåtida er annerledes enn fortida, framtida blir annerledes enn nåtida, så du kan jo si jeg er optimist. Det er lettere å være optimist nå i 2005 enn det var da jeg fylte 50 i 1995. Den gang hadde vi ikke hørt om Seattle og Porto Alegre, annet enn som stedsnavn selvfølgelig.

maren.saeboe@klassekampen.no