Debattinnlegg av Morten Eriksen, daglig leder i ForUM, Vårt Land 31.10.03
(For mer informasjon, se Valgløfter og globalisering, aktuelt 24.10.03)

I skolen lærer man om imperialismens tidsalder på slutten av 1800-tallet. I St.meld 19 omtales denne epoken som ”globaliseringens første del”. Uansett hva vi kaller denne perioden så vet vi noe om hva den førte med seg – for de få som profitterte og for de mange fattige som ikke gjorde det. ET talende eksempel er kong Leopold av Belgia som ”kjøpte”/annekterte Kongo som sin private koloni og han forsynte seg grovt av gummi, gull og edelstener. Etter 30 år lå det igjen 10 millioner døde. Og hvor mange som fortsatt dør i Kongo etter denne perioden vet vi ikke.

Dersom vi holder på betegnelsen imperialismen så bør vi også kalle vår tid for imperialismen del 2: Fortsatt er det noen få rike – både land og selskaper – som tapper land i sør for råvarer og arbeidskraft, og overfører profitten til land i nord og til skjulte skatteparadis.

Dette er et hovedproblem i meldingen: En historie- og virkelighetsoppfatning vi ikke kan akseptere. Et forenklet og naivt verdensbilde hvor vi ser for oss en ”vinn-vinn-situasjon”: Vi blir rikere, de blir rikere, og veksten fortsetter inn i himmelen. En tildekning av interessemotsetninger og verdikonflikter og en underkjenning av en utvikling som har gjort gapet fattige-rike stadig større de siste 50 årene.

Og videre en underkjenning av det vi vet fra vår egen – og svært mange lands historie: At det er ”med lov landet bygges”. Det er gjennom vilje til styring og til en bevisst og solidarisk fordelingspolitikk vi har klart å arbeide oss ut av fattigdommen.

Dagens Norge ble ikke skapt ved at  ”giverland” delte sine almisser med oss. Globaliseringsmeldingens omtale av giverland og fattige land er et uttrykk for en veldedighetstenkning som ikke bygger på alles rett til et verdig liv, på global rettferdig fordeling eller det vi vet fra egen historie: At det var nasjonens vilje og mulighet til å styre landet og de økonomiske kreftene – før frihandelsdogmet tok overhånd og før investorer rakk å kjøpe opp våre fosser, fiskerier og oljeforekomster – som sørget for at vi kunne bygge landet slik vi opplevde det i forrige århundre.

Vi mener meldingen er overfladisk, ikke problematiserende og diskuterende. Den fremstår som en samling gjentakelser av kjent politikk med utelatelser av det vi vet om globaliseringens negative virkninger – og om sentrale problemstillinger og dilemma. Meldingen er lite konkret når det gjelder å angi ansvar og foreslå tiltak.

Vi savner dessuten visjonene og viljen til å se våre liv og vår situasjon i en større sammenheng – viljen og evnen til å løfte blikket over snevre handels- og vekstinteresser. Hva er det globaliseringen egentlig handler – og bør handle - om?

Stortingsdebatten om bistand i 1973 vitner som større løft og engasjement. I debatten sa Jakob Aano (Kr.F)bl.a.: ”Veldedighetsmotivet er … ikkje å forakta i og for seg…. Men det løyser ikkje fattigdomsproblemet. Slik var det i nasjonal målestokk: Det måtte ein politisk vilje til ut frå rettferdsprinsippet for å skapa ein samfunssolidaritet som ikkje aksepterte at eit velståande samfunn tillet at folk utan eiga skuld gjekk under i fattigdom og naud. Så fekk vi velfredsstaten med ein fordelingspoltikk som ikkje er mindre enn  revolusjonerande i eit noko lengre perspektiv…… Vi kan  og innsjå sanninga i at i grunnen tar vi meir att enn vi gir ut, t.d. på grunn av urettvise handelsstrukturar i verda.”

Utfordringene er de samme i dag som dengang. Men Norges innsats under WTO-møtet i Cancun handlet om snevre egeninteresser og bidro ikke til å sette en utviklingsagenda. Globaliseringesmeldingen bidrar heller ikke til å fremme en utviklingsagenda. Skal vi skape en bærekraftig utvikling og konsistens i norsk politikk  må vi ta opp igjen debatten om de reelle globale problemstillingene – om behovet for en ny økonomisk verdensordning og spørsmålet om hva en ny global solidaritet og styringsvilje vil innebære.

ForUM har følgende forslag som kan gjøre meldingen bedre:

• Globaliseringsmeldinga må sees i lys av FNs tusenårsmål og underlegges de overordnede målsettingene her.
• All gjeld som de mest gjeldstyngede land (HIPC) landene har til sine kreditorer bør slettes 100%. HIPC initiativet er ikke godt nok.
• Norge må arbeide aktivt for å fremme forståelsen av illegitim gjeld som kriterium for sletting av gjeld gjennom en åpen og uavhengig gjeldsforhandlingsmekanisme.
• Bærekraft utvikling må reflekteres i hele meldingen, og ikke bare som i dag knyttes til miljøspørsmål og ressursforvaltning.
• Miljøavtaler og menneskerettigheter må gå foran handelsreglene i WTO.
• Bærekraftig produksjon og forbruk (BPF) er en hovedutfordring fra Johannesburg. Derfor må Regjeringen forplikte seg til å følge opp vedtaket om å utvikle en 10-års rammeplan for BPF.

Bedrifter i det globale markedet må styres og ha like vilkår, frivillige etiske retningslinjer virker ikke. Regjeringen må aktivt fremme bedrifters samfunnsansvar, basert på Rio-prinsippene og internasjonale avtaleverk, og gå foran i arbeidet for å få på plass et globalt rammeverk for bedrifters samfunnsansvar