Debattinnlegg av Morten Eriksen, daglig leder i ForUM, Aftenposten 28.11.03
(For mer informasjon, se - Manglende debatt innenfor "det sørpolitiske prosjekt", aktuelt 22.08.03)

Det er en drøy påstand – fra Udgaard mer enn Tvedt slik jeg ser det – at organisasjonene i det sivile samfunn slukes av statens penger. At  ca 20% av norske bistandsmidler stilles til disposisjon for ikke-statlige organisasjoner er et resultat av 40 års villet – og debattert - utvikling. Penger til frivillige organisasjoners arbeid – nasjonalt og i bistand – er heller ikke et norsk fenomen, og internasjonale trender går ikke kun i retning av økte egenandeler som Udgaard påstår. Det er også land som går bort fra egenandeler i bistand, da man ser hvordan egenandelen kan virke kommersialiserende på virksomheten.

Viktigere er imidlertid det inntrykk som Udgaard skaper av organisasjoner i lomma på myndighetene, som servile tjenere for systemets til enhver tid gjeldende politikk. Vi kan sikkert bli både bedre og skarpere som kritikere, premissleverandører og konstruktive utviklingsaktører. Men tause offentlige tjenere – dette er feil. Tvert imot har de fleste organisasjonene et klart utviklingspolitisk engasjement, oftest svært kritisk til gjeldende politikk. Organisasjonene er opptatt av at bistand ikke er nok, og at det er helt andre virkemidler som skal til for å skape en global rettferdig og bærekraftig utvikling. Derfor jobber organisasjonene med WTO og internasjonale rammebetingelser for handel, u-landsgjeld, tobin-skatt, etiske retningslinjer for oljefondet, korrupsjon, storselskapenes makt, privatisering og kommersialisering av utvikling etc. Dette vet myndighetene svært godt, og er i varierende grad villig til å lytte.

Det Udgaard imidlertid ikke trekker fram er at dersom organisasjonene skal kunne spille en aktiv utviklingspolitisk rolle så er det ikke nok å delta i møter med ministrene, eller overrisle Stortinget med vår synspunkter. Vi må også få slippe til i spaltene - i hans avis og andre steder. Men det er et stadig økende problem. Det er vanskeligere og vanskeligere å komme på trykk med egne debattinnlegg, og redaksjonelt er det sjelden våre strukturpolitiske og globale styringsproblemer finnes interessante nok. Det er mulig at vi ikke skriver godt nok, men skrive og mene – det gjør vi.

Men dersom vi ikke leverer svært skarp personkritikk, evt lager en eller annen ”krise”, så er vårt inntrykk at verken hans avis eller andre prioriterer dette stoffet. Og når så vi en representant fra hans avis – eller Udgaard selv – på et møte i regi av organisasjonene? Hvor har Aftenposten vært de tre siste årene under Globaliseringskonferansen? Over 1000 deltakere – svært mange med basis i de frivillige organisasjonen - har hvert år kommet sammen 3-4 dager for kritisk debatt om utviklingspolitiske spørsmål. Hvor er dere da? Når Kenyas minister for industri og handel deltok i møte med organisasjonene for å vurdere WTOs ministermøte og norske myndigheters innsats – hvor ble det av media?

Min påstand er at det er dere med mediemakten som hindrer den debatt du etterlyser. Er det ikke mediene som er Gulliver? Og tar du ikke for lett på den debatten Tvedt utfordrer deg og ditt miljø til å ta – medienes maktfunksjon når det gjelder å fremme utviklingspolitisk redelige og spennende debatter?