Kommentar av Halle Jørn Hanssen, styreleder i ForUM, 05.07.05 (utvidet og oppdatert versjon av kommentar i Ny Tid 25.06.05)
(for ytterligere informasjon, se G8-forventninger: er det lov å håpe?, RORG-Samarbeidet 06.07.05)

For et års tid siden kunngjorde Tony Blair at han ville oppnevne en egen kommisjon for å studere Afrikas utviklingsproblemer. Kommisjonen skulle deretter legge fram en egen handlingsplan for å bidra til løsning av Afrikas problemer. Kommisjonen hadde 16 medlemmer, 9 av dem fra afrikanske land. 

11. mars i år kom rapporten som er et omfattende dokument på 386 sider med nesten 100 sider med div fotnoter og tilleggsopplysninger.  I åtte avsnitt summerer kommisjonen opp hva den mener må gjøres for å endre Afrikas situasjon til det bedre. Det dreier seg m.a. om godt styresett for å bidra til utviklingen av en effektiv offentlig forvaltning. Det gjelder å om stanse konflikter der de herjer og å forebygge dem der de kan komme. Det gjelder fred og sikkerhet for de afrikanske folk. Det dreier seg om tiltak for å fremme økonomisk vekst og dermed redusere fattigdom. De afrikanske stater må gies muligheter for å utvikle eget næringsliv som kan tåle internasjonal konkurranse, og afrikanske varer må få uhindret adgang til våre markeder samtidig som vår egen subsidiering av i første rekke landbruksvarer som eksporteres til afrikanske land, må bringes til opphør. Det gjelder politisk tiltak som på sikt både skal legge grunnlaget for sletting av all multilateral gjeld og samtidig driver fram en rask økning av bistand og private investeringer til afrikanske land. Verden som helhet og særlig den rike del skal inngå et forpliktende partnerskap med Afrikas lederskap for å endre de afrikanske staters situasjon til å bli en der alle opplever at demokratiet er styresettet i alle afrikanske samfunn og at de samme samfunn har økonomier i vekst som bedrer vanlige folks hverdag.

Det siste initiativet fra Blair regjeringen har dreidd seg en systematisk politisk bearbeidelse av stats- og regjeringssjefene i verdens 8 største økonomier, G- 8 landene, for å få disse til å bli enig om en omfattende og konkret plan for gjeldslette, i første omgang for en utvalgt gruppe av verdens fattigste land, de fleste afrikanske. Denne planen synes etter at finansministrene i G-8 landene møttes i London 10. og 11. juni, å være på plass foran stats- og regjeringssjefmøtet i G-8 landene i Edinburgh 7. og 8. juli.

Samtidig må vi tro at den verdensomspennende kunstner og musikk manifestasjonen for Afrika som vi opplevde lørdag 2.juli med to millioner som deltok på arenaene og 3 milliarder som så enten alt eller deler av konsertene på TV, må ha en positiv påvirkning når det gjelder møtets utfall selv om de i det meste hadde angloamerikansk underholdningskultur som innramming og mye kommers som bakgrunn mens afrikanske artister glimret med sitt fravær. Når det gjelder massedemonstrasjonen i Edinburgh sist lørdag og alt det andre som skal skje av aktiviteter i byen og omgivelsene fram til toppmøtet, må vi tro at det virker positivt utfordrende på de mektige menn som møtes..

Dokumentet fra finansministermøtet i G-8 landene er meget omfattende og ganske komplisert, men det reflekterer flere av hovedpunktene i forslagene fra Afrika kommisjonen, og den samlede gjeld som man tar sikte på å få slettet er på ca 250 milliarder kroner. Samtidig skal et lignende beløp stilles til disposisjon som ny bistand og private investeringer til afrikanske land i årene som kommer. Blir disse løftene holdt, vil de nye tiltakene kunne gi afrikanske land et meget betydelig kapitalbidrag for utvikling.

Endelig hører det med i denne opplistingen av Blair regjeringens Afrika engasjement at statsminister Tony Blair gjorde det meget klart da Storbritannia overtok formannstolen i EUs ministerråd 1. juli, at Europa i hele formannsperioden ikke bare skal bli minnet om sitt ansvar i forhold til Afrika. Blair vil ha mer forpliktende handling fra EUs side. Et annet saksområde som knytter an til utviklingspolitikk, er den globale miljøsituasjon og klimaendringene og de skremmende perspektiver som klimaendringene har i første rekke for de fattige land. Blair vil gi forrang til også dette temaet både på G-8 lands møtet og i den tid Storbritannia har formannsstolen i EU.

Hva skal vi tro og hva skal vi mene om alle disse initiativene? Er Tony Blairs engasjement troverdig etter det politiske råspill han presterte i oppkjøret til krigen mot Saddam Husseins regime i Irak?

Jeg vet det finnes meget ulike oppfatninger på dette punkt. Det synes for eksempel å ha blitt fast tradisjon i enkelte miljøer på venstresiden både i Norge og internasjonalt å si: Nei dette tror vi ikke på. Blair står ikke til troende. La oss like godt slakte alt med en gang, Afrika rapporten, forslagene om gjeldslette til G-8 møtet, forslagene som kommer om tiltak som kan sinke og deretter stanse klimaendringene. Alt er kamuflasjepolitikk fra den internasjonale politiske makteliten og intet annet.

Jeg er i det meste uenig i denne holdningen fra enkelte av Blairs og Browns venstreradikale kritikere. Jeg mener Tony Blair og Gordon Brown skal taes skikkelig på alvor. Jeg har snakket med likesinnede partnere i det sivile samfunn i Storbritannia, og vi er enig på dette punkt. En britisk organisasjonsleder som ikke er noen Blair supporter, sa samtidig at forholdet mellom den britiske regjeringen og det sivile samfunn er radikalt forandret til det bedre i Blairs regjeringstid. Finansminister Gordon Brown tar selv initiativ til uformelle samtaler der finansministeren både spør og lytter om både gjeld og Afrika med partnere i mangfoldet av frivillige organisasjoner. Utviklingsministeren Hillary Benn sies å være særdeles tilgjengelig for politiske møter og samtaler. Det sivile samfunn i Storbritannia har samtidig et spennende politisk samspill med mange medlemmer av både Underhuset og Overhuset.

Jeg kan ikke huske at Norge noen gang har hatt en finansminister med et engasjement for utviklingspolitikk og verdens fattige som det Gordon Brown har. Det er helt utenkelig for oss i de frivillige organisasjonene i Norge som er opptatt av utvikling og miljø at finansminister Per Kristian Foss plutselig skulle ringe en dag og si: Dere, jeg vil ha et par times politisk samtale med en gruppe hos dere som dere selv velger før jeg drar til årsmøtet i Det internasjonale pengefond.

Det er langt mer sørgelig, men akkurat like utenkelig at vår nåværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson skulle be om en samtale om noe som helst med oss i det frivillige Norge før hun tar viktige politiske utviklingspolitiske initiativ.

Det siste eksempel i så måte er utviklingsministerens og regjeringens initiativ til opprettelsen av den såkalte høynivå kommisjonen for styrking av de fattiges bruks- og eiendomsrett med den tidligere amerikanske utenriksministeren Madeleine Albright og den meget omstridte peruanske økonomen Hernando de Soto som kommisjonsledere. Begge og i særdeleshet de Soto er velkjente nyliberalere. Mandatet er nyliberalt og sterkt omstridt i alle utviklingsland. Opposisjonen fra det sivile samfunn og akademia er sterk alle steder også i Norge. Utviklingsministerens manglende respekt for denne kritikken kom klart til uttrykk da mangfoldet av frivillige organisasjoner med et par dagers varsel, nylig ble kalt inn til et orienteringsmøte der alle prinsipper og rammer for arbeidet var fastlagt på høyeste hold.

Sånn sett er det sivile samfunn i Norge med dagens regjering og utviklingsminister hensatt til den situasjon våre britiske partnere hadde under de konservative statsministrene Margareth Thatcher og John Major. Derimot har det sittende storting vist en holdning og tilgjengelighet som ligner det vi ser i Underhuset og Overhuset i Storbritannia, og det gjelder alle partiene på Stortinget.

Vi skal forholde oss kritisk, men konstruktivt kritisk til det den britiske regjeringen holder på med både når det gjelder Afrika og internasjonal utviklingspolitikk mer generelt.

Det gjelder først og fremst den ideologiske dimensjon som i mye, men ikke alt er nyliberalt. Her må vi både kritisere og kjempe for konkrete politiske endringer og forbedringer når det gjelder offentlig sektor og sikring av utviklingslandene rett til et offentlig helse- og sosialvesen, inklusive en offentlig vannforsyning. Det samme gjelder for skoleverket og i særdeleshet grunnskolen, at den blir fri for alle. Å kompromisse på disse punktene er det samme som å selge ut den solidariske ide.

Når det gjelder industri, vareproduksjon og internasjonal handel må vi være solidarisk med de fattigste utviklingslandene slik at de kan få politiske rom til å beskytte egen industri til den når et utviklingsnivå der den kan tåle internasjonal konkurranse. Eksport subsidieringen av landbruksvarer i USA og EU må stanses fordi den er ødeleggende for Afrika og i strid med alt det som har med frihandelsideen å gjøre.

Jeg mener videre at vi skal forholde oss meget kritisk til det internasjonale hardkjør som både av vår egen utiklingsminister og den britiske har vært drevet i flere år når det gjelder koordinering og harmonisering av donorlandenes bistandspolitikk. For enhver progressiv og sosialdemokratisk regjering i Norge så vel som i andre land, kan en slik politikk bare bety koordinering og harmonisering i retning høyre, for det er her de internasjonale politiske tyngdepunktene ligger i dag, særlig nå når den ytterliggående nyliberaleren og arkitekten for krigen i Irak fra Bush administrasjonen, Paul Wolfowitz, er blitt ny president i Verdensbanken og den tidligere amerikanske landbruksministeren i Bush forrige regjering, den sterkt høyreorienterte og autoritære Ann M. Venemann er blitt generaldirektør i UNICEF.

Alternativet er å søke et forpliktende samarbeid med politisk likesinnede land i nord og sør for å demme opp for den nyliberale politikken. Å greie det, vil kanskje bli den største utviklingspolitiske utfordringen for en ny regjering etter valget 12.september.