Kronikk av barne- og familieminister Laila Dåvøy (KrF) i Vårt Land 30.03.05
(for ytterligere informasjon, se Stortingsvalget 2005 - globale utfordringer, RORG-Samarbeidet 2005)

Ideen om at økt inntekt og forbruk gir økt livskvalitet og ’lykke’ er imøtegått av forskning som viser at når forbruket kommer over et visst nivå, er det ingen slik sammenheng. Samtidig er det fastslått av bl.a. FNs Miljøprogram UNEP at en global bærekraftig utvikling forutsetter en vesentlig reduksjon i de rike lands samlede ressursforbruk.

Dagens bærekraftsdebatt føres ofte som om kjøpekraften i de rike land kan og vil fortsette å vokse i overskuelig fremtid. Jeg har ikke tro på dette. Vi trenger en debatt som problematiserer veksten i kjøpekraft. Tar vi ikke skikkelig tak i denne problemstillingen, er jeg redd andre miljøtiltak bare blir kosmetikk på en gal utvikling.

Slik jeg ser det har bærekraftig utvikling tre dimensjoner: en økologisk, en sosial og en økonomisk. Den økologiske dimensjonen utgjør selve forutsetningen for utvikling. Den sosiale dimensjonen – dvs. dekningen av grunnleggende behov, opplevd livskvalitet og rettferdig fordeling - er målet. Den økonomiske dimensjonen må være et virkemiddel for å oppnå målet. Her blir det viktig å ikke forveksle mål og virkemidler!

Undersøkelser i mange land viser at den økonomiske veksten og veksten i kjøpekraft de senere tiår har vært ledsaget av økt samlet ressursforbruk og miljøbelastning - uten noen økning i folks opplevelse av livslykke. Den prosentandel av USAs befolkning som beskriver seg selv som ”svært lykkelig”, er gått ned siden 1950-årene. Dette til tross for at den personlige realinntekten er mer enn fordoblet siden den gang. Lignende sammenhenger er registrert i Norge og andre rike land.

Den økonomiske veksten vi ser i land som Kina og India gjør det desto viktigere at vi i de rike vestlige land legger om kursen. Ja, trolig vil vi bli tvunget til det gjennom økt internasjonal konkurranse. At de rike forbruker mindre er ingen garanti, men kanskje en forutsetning for at verdens fattige skal få det bedre uten å ødelegge kloden. Et redusert ressursforbruk er forenelig med et bedre liv; utfordringen er å få dette til uten at det skaper økonomisk krise.

Det er populært å hevde at vi med ressurseffektiv teknologi vil kunne kombinere fortsatt økonomisk vekst med redusert ressursforbruk og miljøbelastning. Slik ressurseffektvisering er både nødvendig og mulig. Særlig den digitale teknologien bærer i seg store muligheter for redusert ressursforbruk. Slik effektivisering er helt nødvendig, men neppe tilstrekkelig. Hittil har nok forbruksveksten i stor grad spist opp de miljøgevinstene man har vunnet gjennom teknologisk utvikling.

Et annet skritt i riktig retning kan være å redusere forbruket av energi og materielle gjenstander. Vi bør bruke en større andel av inntekten på for eksempel kulturopplevelser eller mer tid til familie og venner. Forbrukets sammensetning endres over tid. I dette ligger det positive muligheter for at velferden i fremtiden kan oppnås med betydelig mindre ressursforbruk og miljøbelastning enn i dag.

I hele etterkrigstiden har vekst i bruttonasjonalproduktet (BNP) vært et klart overordnet mål for økonomisk politikk, ja, for politikk generelt. Dette til tross for at vi ikke lenger finner noen direkte sammenheng mellom økning i BNP og folks opplevelse av livskvalitet og lykke i den rike del av verden. Vi trenger med andre ord mer nyanserte begreper for å måle utvikling; begreper som tar opp i seg blant annet miljøkvalitet, sosiale forhold og folkehelse.

I Storbritannia er det nedsatt en egen bærekraftskommisjon som har begynt å se på mange av de ovenfor nevnte spørsmålene, og siden 1999 er det utgitt en årlig Quality of Life Report som gir oversikt over utviklingen av femten indikatorer, bl.a. sosiale spørsmål, utdannelse, helse og kriminalitet. 

Også i Norge trenger vi en seriøs debatt rundt disse problemstillingene. Selv om spørsmålene i første omgang kan oppleves som utfordrende, er det likevel nødvendig å reise dem dersom vi skal greie å utforme en politikk som fremmer både livskvalitet, rettferdig fordeling og en miljøvennlig utvikling.