Kronikk av Steinar Alsos (leder i Attac Norge) i Klassekampen 06.04.05
(for ytterligere informasjon, se Stortingsvalget 2005 - globale utfordringer, RORG-Samarbeidet 2005)

Vi har ikke råd til fire nye år med nyliberalisme i Norge. Derfor har vi startet den lange marsjen mot seier i 2005.

Frankrike, 1997: Etter to år med omfattende sosial mobilisering, fosser venstresida fram og vinner en knusende seier i parlamentsvalget. Sosialistpartiets leder Lionel Jospin blir ny statsminister for en flertallsregjering hvor også kommunistpartiet deltar. Troen på en ny politisk retning er sterk.

Frankrike, 2002: Høyreekstremisten Jean-Marie Le Pen slår ut statsminister Jospin i første runde i det franske presidentvalget. Jospin trekker seg fra partiledervervet og forsvinner fra fransk politikk. Fem år med sentrum-venstreregjering hadde ikke gitt en tilstrekkelig kursendring i Frankrike. Jospin-regjeringen har fortsatt fransk rekord i privatisering. Man lyktes ikke å skape et klart alternativ til den nyliberalistiske politiske utviklingen. Aktivistene mistet gnisten. Mange ble hjemmesittere. Både sosialistpartiet og kommunistpartiet opplevde ras i medlemstall.

Norge, 2009: Etter at partiene bak regjeringen Bondevik tapte valget i 2005, fikk vi en flertallsregjering utgått av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Men sentrum-venstreregjeringen klarte ikke å reversere privatiseringen. Kuttene i Folketrygden ble opprettholdt. Norge fortsatt med en aggressiv politikk for markedsadgang i Verdens handelsorganisasjon. Arbeidsmiljøloven ble svekket. Det ble ikke tatt noe oppgjør med den nyliberalistiske retningen. Stortingsvalget høsten 2009 ender med rekordlav valgdeltagelse. Og rent flertall til Høyre og Fremskrittspartiet.

Alt var ikke bedre før

Sånn vil vi ikke at det skal gå. Og selvsagt er det mulig at en ny regjering vil føre en ny politikk. 2005 kan bli begynnelsen på slutten på nyliberalismen i Norge. Men det kommer ikke 20 statsråder til å utrette på egen hånd.

For når Jens Stoltenberg lover oss ny kurs med et nytt flertall etter valget 12. september, skal vi huske et par små detaljer. For eksempel at Arbeiderpartiet hadde hovedansvaret for en sykehusreform som nå bidrar til eksplosiv vekst for privatsykehusene. At det var Arbeiderpartiet som satt i regjering da Statoil og Telenor ble privatisert. At Gudmund Hernes var utdanningsminister da hele skolesektoren ble liberalisert under Gats-avtalen i WTO. At Pensjonskommisjonen ble nedsatt av regjeringen Stoltenberg, og at SVs toppledelse måtte overtales kraftig av sitt eget landsstyre for å gå mot kuttforslagene i Folketrygden.

Sånn kan vi fortsette, bakover i tid, i et par tiår. Skiftende regjeringer har sørget for økende gebyrer for velferdstjenester, økende underskudd i kommunal sektor, og trygg og stabil støtte til diverse amerikanske krigsprosjekter. For å nevne noe.

2005-Alliansen

Selvsagt spiller det en rolle hvem som sitter i regjering. Men svært sterke krefter vil stå på dag og natt for å sikre at den politiske hovedkursen ligger fast, også hvis Ap/SV/Sp tar over. Dette har de lang erfaring med, fra land etter land, under 25 år med nyliberalisme.

Så det blir opp til oss andre å presse i den andre retningen. En ny regjering trenger å bli presset utenfra, sa SVs partisekretær Bård Vegar Solhjell i NRK radios Dagsnytt 18 for noen uker siden. Vi tar Solhjell på ordet.

Første etappe blir valgkampen. Attac har sammen med LO i Oslo, Fellesrådet for Afrika, Utdanningsforbundet Oslo, PRESS Redd Barna Ungdom, Latin-Amerikagruppene og For velferdsstaten laget 2005-Alliansen. Grasrotorganisasjonene må bygge sin egen valgkampbevegelse. En bevegelse med lojalitet til politiske saker, ikke til partitoppenes strategier. En slik bevegelse kan utløse store krefter i kampen for alternativer til nyliberalismen. Og den kan revitalisere vårt skrantende folkestyre.

Vi har skapt en ny allianse i norsk politikk. Den vokser fram fordi det har oppstått nye muligheter til samarbeid: På den ene siden finnes det en global demokratibevegelse mot nyliberalismen som har samlet hundretusener i enorme demonstrasjoner de siste fem årene. Denne bevegelsen kom for alvor til Norge i juni 2002, da 10.000 mennesker i Oslos gater demonstrerte mot Verdensbanken. På den andre siden har vi fortsatt Europas sterkeste folkebevegelse: fagbevegelsen. Hvor sterke kan disse to kreftene bli sammen?

Det er det på tide at vi finner ut. Det står for mye på spill til at vi bør møte offensiven fra nyliberalistene på hver vår kant.

Tredje september

Vi utvikler vår egen valgkamp i 2005 som et politisk eksperiment, utenfor de politiske partienes kontroll. Alle beholder sin selvstendighet. Attac har egne krav til partiene, som ikke er de samme som LO sine. Eller Latin-Amerikagruppene sine. Men vi har også noe til felles: Viljen til å stå sammen for demokratiske alternativer til fortsatt nyliberalisme og krig. Derfor har vi dette samarbeidet.

Nå har vi invitert andre organisasjoner i grasrotnorge til et storstilt mobiliseringsprosjekt: OSLO 2005. Skriv opp i kalenderen: Youngstorget, Oslo sentrum. Lørdag 3. september. Det er ni dager før valget.

Dette blir ikke partitoppenes dag. Det er ikke redaktørenes dag. 3. september skal bli aktivistenes dag, dagen hvor de utenomparlamentariske bevegelsene skal sette dagsorden. Og marsjere rett inn i valgkampinnspurten.

Vi har vist motstand lenge nå vil vi ta steget videre og bli en effektiv motmakt. Derfor har OSLO 2005 også seks høyst konkrete kampsaker vi prioriterer på topp. Norge skal ut av USAs Coalition of The Willing, alle soldater hjem! Stopp nedskjæringene i Folketrygden! Slett ulandsgjelda! Og som det store flertallet i Norge, sier vi nei til ytterligere privatisering. Vi vil styrke Arbeidsmiljøloven og skape et mer menneskelig arbeidsliv. Og de skammelige norske frihandelskravene mot fattige land i WTO-forhandlingene skal trekkes tilbake!

Lyspunkter i hverdagen

Og vi vet at det nytter. Det er fortsatt ikke bygget gasskraftverk i Norge. Takket være mobiliseringen fra miljøbevegelsen. Norge ga ikke formell støtte til det amerikanske angrepet på Irak, og Stortinget avviste prinsippet om forkjøpskrig. Takket være fredsbevegelsen - hvori opptatt Den norske kirke. Og det var brede internasjonal motstanden som sørget for at planene om en multilateral investeringsavtale – MAI-avtalen – havarerte.

Det er mulig å vinne enkeltsaker, inkludert viktige enkeltsaker. Men de sakene som her er nevnt er utelukkende defensive seire, man har unngått at verden har gått i feil retning. Skal vi få til en ny kurs må vi ta mål av oss til å oppnå mer enn defensive resultater.

Nå finnes det et konkret eksempel på at det er mulig å snu en utvikling. Fagbevegelsens mobilisering i Trondheim foran kommunevalget i 2003 var avgjørende for at høyresida mistet bystyreflertallet. Etter valget er det etablert gode kontakter mellom det nye flertallet og fagbevegelsen. Privatiseringsbølgen er stoppet og i Trondheim har dette ført til at kommunen nå har tatt tilbake driften av to sykehjem fra private selskaper. Privatiseringen av AS Trondheim Kino er stanset. Det blir slutt på privat søppeltømming, etter at konkurranseutsettingen på dette området har ført til enorme økninger i sykefraværet hos ansatte som har måttet springe fortere enn folk flest er i stand til.

Det er bare halvannet år siden venstresida vant valget i Trondheim. Det er for tidlig til å felle dom over prosjektet. Men for en gangs skyld er det noen som har tatt mål av seg til å snu en utvikling. Ikke bare bremse en ferd som går i feil retning. Dette har inspirert mange.

Etter valget?

Årets stortingsvalg oppfattes av mange som en virkelig konfrontasjon: Mellom tilhengere av velferdsstaten og forkjempere for nyliberalismen. Vi tror en sterk mobilisering av grasrotbevegelsene er en forutsetning for at solidaritetens forkjempere skal komme på offensiven. Og vi vet at partitoppene driver lite med grasrotmobilisering. Så vi har ikke tenkt å overlate hele valgkampen til dem.

Men valgkampen kan heller ikke overlates til lederne i Attac og en håndfull andre organisasjoner. En liten flokk kontorrotter har ingen mulighet til å mobilisere den brede folkebevegelsen som vi trenger nå. Derfor inviterer vi alle som vil bruke 2005 til å kjempe for en ny kurs for Norge inn til å mobilisere sammen med oss.

Planleggingen av demonstrasjonen 3. september og alt annet OSLO 2005 vil finne på, er i gang. Men skal vi lykkes, må vi ha enda flere med. Derfor inviterer vi også resten av organisasjonene over hele grasrotnorge: Slutt dere til grunnlaget for OSLO 2005! Lag deres egne lokale allianser! Arranger folkemøter! Og aksjoner for all del sammen med oss 3. september, enten dere gjør det i egen bygd eller setter opp busser og drar med halve lokalsamfunnet til hovedstaden.

Denne mobiliseringen skal ikke mislykkes. Vi har ikke råd til fire nye år med nyliberalisme i Norge. Og når OSLO 2005 lykkes, vil vi også ha utviklet en ny politisk kraft i dette samfunnet. Nye allianser. Nye nettverk. En ny solidaritet.

Da har vi også lagt grunnlaget for det vi skal oppnå etter stortingsvalget 12. september. Vi skal vinne i år. Men 2005 er bare begynnelsen.

_______________

Grasrotmobiliseringen OSLO 2005 er satt i gang av 2005-Alliansen, som består av disse organisasjonene:

• Attac
• LO i Oslo
• Utdanningsforbundet Oslo
• Fellesrådet for Afrika
• Latin-Amerikagruppene i Norge
• Norsk Sykepleierforbund, Oslo
• Press - Redd Barna Ungdom
• For Velferdsstaten

Alliansen inviterer til OSLO 2005 på grunnlag av seks felles paroler:

• Global rettferd - slett ulandsgjelda!
• USA ut av Irak - norske styrker hjem nå!
• Styrk offentlig velferd - stopp privatiseringa!
• Forsvar Folketrygden - stopp nedskjæringene!
• Styrk arbeidsmiljøloven - Ja til et menneskelig arbeidsliv!
• WTO gjør vondt verre - trekk norske krav til fattige land!

På dette parolegrunnlaget inviterer vi til stormønstring på Youngstorget, Oslo, lørdag 3. september 2005.