Artikkel av Ingvild Almås, Klassekampen 27.01.05
(for ytterligere informasjon, se - Mektige matselskaper truer kampen mot fattigdom, RORG-Samarbeidet 09.01.05)

Mange av de landene som er mest åpne i forhold til resten av verden når det gjelder handel med varer og kapitalflyt, er også rike. Ut fra dette er det enkelte som konkluderer med at åpenhet gir de beste resultatene. Og kanskje er det også for noen land slik at det å være åpen for kapitalstrømmer og delta i handelen på det såkalte verdensmarkedet, gir de beste økonomiske resultatene. Men for hvilke land? Kan det tenkes at dette er land med god økonomi fra før? Land med god økonomi har både stor markedsmakt i handelen og stor politisk makt i de internasjonale organene som skal regulere handelen. Det kan jo tenkes at det er derfor de også tjener på åpenhet.

Markedsmakt vil si at en kjøper eller selger er så stor at han kan påvirke prisen som oppstår i markedet. Hvis for eksempel EU skal forhandle fram en kjøpsavtale på kaffe med Uganda, kan det tenkes at EU er en så stor og viktig kjøper at unionen kan påvirke kaffeprisen. Uganda, på sin side, har mange konkurrenter. Hvis Uganda forsøker å påvirke prisen, kan EU øke mengden de kjøper fra Brasil, eller gå til en annen kaffeeksportør, og dermed la være å kjøpe kaffe fra Uganda i det hele tatt. Uganda må altså forholde seg til den prisen de blir tilbudt. EU på sin side, kan tenkes å være så store at de kan drive ned prisen på verdensmarkedet. Julius Nyereres historie om boksing og handel har altså ennå ikke utspilt sin rolle. Den tidligere presidenten i Tanzania påsto da han var over 60 år gammel, at det å kaste Tanzania ut i handel på det «frie» verdensmarkedet, var som å kaste ham inn i bokseringen sammen med Mike Tyson. 

Kjøperen kan også være en bedrift. La oss tenke oss at IKEA kjøper en vare fra en liten eksportbedrift i en provins i Kina. Det har kostet noe for eksportbedriften å spesialisere seg i denne produksjonen. Hvis IKEA da kommer og sier: «Vi kan dessverre ikke betale like mye per lampe som tidligere », vil det ofte være slik at den lille bedriften ikke har råd til å legge om produksjonen for å produsere mer inntektsbringende varer. Bedriften må dermed takke ja til forlenget kontrakt og lavere pris. Det store sterke IKEA har vunnet mot den lille, fattige provinsen i Kina. 

Den politiske makten vil i hovedsak komme til uttrykk gjennom de såkalte multilaterale organisasjonene som Verdens handelsorganisasjon, Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. I Verdens handelsorganisasjon (WTO), og generelt i politiske og økonomiske fora, er det slik at de fattige landene har mindre ressurser å bruke på forhandlinger. De enorme ulikhetene i forhandlingskapasitet gjør at noen stemmer blir hørt, mens andre aldri får lagt fram sine interesser. WTO er ikke grunnlagt på demokratiske prinsipper. De fleste reelle forhandlinger er hemmelige og de fleste avgjørelser tas i lukkede rom. Det er dermed vanskelig å vite hva som egentlig foregår. Når spillereglene allerede er lagt før de fattige landene kommer inn i forhandlingene, er det ikke mye rom for endringer. Og dermed er det de rikeste landene som også har den politiske makten. Det finnes mange eksempler på at Verdensbankens og Det internasjonal pengefondets politiske makt påvirker pris og handelsforhold på verdensmarkedet.

De såkalte strukturtilpasningsprogrammene foreskriver en spesiell politikk på de fleste områder, også når det gjelder handelspolitikken. På 1990-tallet ble mange av de fattigste landene samtidig anbefalt å satse på kaffeproduksjon. At økt mengde tilbudt (altså mer kaffebønner på markedet) fører til lavere pris, er et enkelt prinsipp. På denne måten fungerte også markedet i dette tilfellet, og kaffeprisene falt. Kaffebøndene i Botswana høstet ikke engang inn kaffebønnene de hadde dyrket, fordi de ikke ville tjene noe på det! I de enkle økonomiske modellene som forteller oss at alle land tjener på handel, finnes ingen spillebrikker med makt. Makt blir ikke inkorporert i disse aller enkleste regnestykkene – verken politisk eller økonomisk.

Så var det dette med hønen og egget. Hvis de rike landene er åpne fordi de tjener på åpenhet, og de fattigere landene er mer lukkede fordi de tjener på å være lukket, er det viktig å holde tungen rett i munnen når en konkluderer i forhold til åpenhet og handel. Norge brukte stor grad av proteksjonisme i sin oppbyggingsfase. Vi fikk bedre økonomi i en periode der vi hadde stor nasjonal regulering og streng kontroll med utenlandske selskaper i eget land. Det samme gjelder for USA, Japan og de andre landene som er relativt rike i dag. Det er vanskelig å finne eksempler på land som har hatt økonomisk framgang ved hjelp av ekstrem økonomisk åpenhet i en periode der de var relativt fattige. Nøtten burde være enkel å knekke: Hønen kommer selvfølgelig før egget; økonomisk framgang kommer før den store åpningen mot verdensmarkedet. Hønen har da også lagt egget.

Ingvild Almås,
stipendiat i økonomi

Økonomene Øystein Jørgensen, Ingvild Almås, Elizabeth Nygaard og Peder Martin Lysestøl skriver i Klassekampen på torsdager. Radikalt økonomisk nettverk finner du på www.okonominettverket.no