Samtidig la Verdensbanken fram rapporten World Development Indicators (WDI) 2003 (se Global Poverty Goals Within Reach But Only With Strong Action On Trade, Aid and Investing in People, pressemelding fra Verdensbanken 13.4.03), der den mektige finansinstitusjonen fastholder at det er mulig å nå FNs tusenårsmål om å halvere fattigdommen innen 2015. Oppskriften er økt satsing på utdanning og helse i fattige land og fokus på økt bistand og reduksjon av handelshindringer i rike land. – Dette er politisk retorikk og ønsketenkning, og blir enda mer urealistisk som en følge av Irak-krigen, sier assisterende direktør Alf Morten Jerve ved CMI i Bergen til avisa Vårt Land (se Krigen koster to år med bistand, Vårt Land 14.4.03).

PRSP - veien til tusenårsmålene?

Verdensbankens og IMFs viktigste redskap i arbeidet med de fattige landene er PRSPene - strategier for bekjempelse av fattigdom (se Fattigdomsstrategier - PRSP, RORG-Samarbeidets temasider om Verdensbanken og IMF), som - hvertfall i prinsippet - skal være landenes egne planer som sikrer at de har "eierskap til egen utvikling". I den norske handlingsplanen for bekjempelse av fattigdom i Sør mot 2015 (se Levende plan) legges det stor vekt på disse nasjonale fattigdomsstrategiene, som også norske bistandsorganisasjoner nå må forholde seg til. På et møte om dette i januar i år (se referat fra møte i Bistandstorget 23.1.03: PRSP som landenes egen fattigdomsplan - status og utfordringer) tok generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, Atle Sommerfelt, til orde for en dobbeltstrategi for de frivillige organisasjonene med hensyn til PRSP-prosessene:

"De må mobilisere kritisk til PRSP-prosessenes eksterne kontekst, og delta i pågående kritiske debatter om PRSP.  Det kritiseres blant annet at PRSP er knyttet til gjeldslette, at makro-økonomiske rammer og betingelser ikke er til diskusjon, at fattigdomskonsekvenser av disse i begrenset grad er vurdert og at kunnskapsgrunnlaget som Verdensbanken søker å etablere som premisser for PRSP er for snevert og for økonomisk orientert."

Forut for årets vår-møter i Verdensbanken og IMF gikk internasjonal fagbevegelse (Frie Faglige Internasjonale - ICFTU) i en uttalelse hardt ut på PRSP-prosessen (se A global stimulus plan: Role of the IFIs to avoid world recession and promote social development), bl.a. når det gjelder "eierskap":

"I noen tilfeller synes det som om representanter fra de internasjonale finansinstitusjonene egentlig ser på "landenes eierskap" som et redskap for å lede kritikken bort fra disse institusjonene for den diskrediterte og upopulære strukturtilpasningspolitikken". '

FN versus Verdensbanken

FN produserer landrapporter om arbeidet med å nå tusenårsmålene (se MDG Country Reports, UNDP), men nå vil de få økende konkurranse fra Verdensbanken og IMF. I en rapport utarbeidet av ansatte i Verdensbanken og IMF forut for årets vår-møter (se Achieving the MDGs and Related Outcomes: A Framework for Monitoring Policies and Actions, World Bank, 26.3.03) foreslås et "rammeverk" for å overvåke politikken og arbeidet for tusenårsmålene:

"Sentralt i dette rammeverket står regelmessig rapportering om hvordan utviklingsland, utviklede land og internasjonale finansinstitusjoner iverksetter den politikk og de tiltak som er nødvendig for å nå tusenårsmålene og de utviklingsresultatene som er knyttet til disse."

Forslaget innebærer i følge Alex Wilks i Bretton Woods Project (se The World Bank, the IMF and 'results': increasing dominance in development policy lending, The Bretton Woods Project, April 2003) en arbeidsdeling mellom FN og Verdensbanken/IMF som går ut på at FN rapporterer på fakta om resultater, mens Verdensbanken/IMF rapporterer på politikken som trengs. I en kommentar til forslaget skriver han at denne arbeidsdelingen har blitt sterkt utfordret av grupper i det sivile samfunn så vel som av enkelte europeiske regjeringer og konkluderer bl.a.:

"Banken (Verdensbanken) og Fondet (IMF) er ikke de hensiktsmessige redskapene som det internasjonale samfunnet bør gi ansvaret for å rapportere på om utviklingspolitikken er tilstrekkelig. Det foreligger en omfattende litteratur som stiller spørsmål ved relevansen og kvaliteten på de politiske råd som disse institusjonene gir. Denne legger i hovedsak skylden på deres politiske make-up, faglige innblanding, avstand til grasrota og interessekonflikter på grunn av deres rolle som utlånere. De er dessuten lite villige til å lytte til andre eller innrømme at de har tatt feil og foretrekker selv-refererende undersøkelser som fordeler skyld til andre - regjeringer, uforutsette sjokk o.l. når noe ikke går som planlagt."

Kritikk fra Sør

Entusiasmen for tusenårsmålene innenfor sivilsamfunnet i Sør har vært nærmest fraværende. Tusenårsmålene har blitt oppfattet som en del av "Nords agenda", et sett målsettinger som i og for seg er gode, men som ikke tar sikte på å endre den politikken som føres. Slike synspunkter kom bl.a. til uttrykk på konferanse i Maastricht om opplysningsarbeid for tusenårsmålene i november sist høst, dere den Filippinske forskeren Naty Bernardino (se Global Education in Europe, some Southern Perspectives) bl.a. sa:

"En grunnleggende kritikk av tusenårsmålene fra mange grupper i Sør ligger i det politiske rammeverket som styrer hvordan tusenårsmålene skal oppnås. Dette rammeverket fastholder den ny-liberalistiske doktrinen for økonomisk vekst basert på åpne markeder for handel og investeringer."

Heller ikke blant regjeringene i Sør er tilliten til tusenårsmålene særlig stor. Dette kom nylig til uttrykk på toppmøtet i Den alliansefrie bevegelsen i februar (se XIII NAM Sumit: Final Document of Conference of Heads of Stat or Government). Uttalelsen fra toppmøtet viser til at at stort antall av de 133 medlemslandene har blitt marginalisert i dagens globaliseringsprosess og sier bl.a.:

"På denne bakgrunn vil stats- og regjeringssjefene vise til FNs tusenårserklæring som forplikter medlemslandene på høyeste nivå til å gjøre globaliseringen til en positiv kraft for alle verdens folk og søke å sikre at globaliseringens fortjenester blir likelig fordelt blant alle som en sentral utfordring for det internasjonale samfunnet og oppfordre medlemslandene til opprettholde fokuset på utviklingslandenes utviklingsbehov og oppfyllelsen av tusenårsmålene, herunder målet om å halvere fattigdommen innen 2015."

"Stats- og regjeringssjefene forblir alvorlig bekymret over det faktum at utviklingslandene må bære en uforholdsmessig stor andel av tilpasningsbyrden når en tar i betraktning de raske endringene og omforming av verdensøkonomien. Disse bekymringene dreier seg om ubalansen som ligger i den nåværende arkitekturen for det multilaterale handelssystemet, som lett tolererer at Nord fordreier politikken, men samtidig nekter utviklingsland et legitimt politisk rom for å forfølge sine utviklingsmål."

Tilliten til FNs tusenårsmål i utviklingslandene vil neppe bli større etter årets vår-møter i Verdensbanken og IMF.