I sin tale på Sanderstølen-konferansen i går (se Growth and Security in a Globalised World) viste statsminister Kjell Magne Bondevik til hvordan restriksjonene på internasjonal handel, kapitalbevegelser og finanstransaksjoner de siste 50 årene har blitt redusert eller avskaffet og hvordan Norge siden Vinking-tiden har blomstret på internasjonal handel, gjennom fiskeriene, skipsfart og i de senere årene på det globale markedet for olje og gass. Debattboka fra UNDP gir grunn til å reise spørsmålet på nytt: Er det samsvar mellom Norges interesser (og politikk) og de fattige landenes interesser?

UNDP: Frihandel på feil spor

Spørsmålet om frihandel og liberalisering står sentralt i debatten om internasjonal handel. Frihandelstilhengere, som Høyre, mener at "Frihandel med varer og tjenester vil bringe vekst og velstand også til de fattigste landene" (se Fakta-ark om utenrikspolitikk, 23.8.01). Oppropet fra bevegelsen for handelsmessig rettferdighet (TJM) - For Whose Benefit? Making trade work for people and the planet - mener derimot at dagens handelsregime, som baseres på stadig økende frihandel, først og fremt tjener interessene til de få:

"Handelsavtalene under WTO har betydelige mangler fordi de stort sett prioriterer liberalisering og deregulering – og dermed private interesser – foran nasjonal  (og potensiell internasjonal) regulering til fellesskapets beste. På områder hvor liberalisering potensielt ville kunne gi en rekke sosiale og miljømessige gevinster, for eksempel når det gjelder eksport-støtte og fiskeri-subsidier, markedsadgang for tekstiler og en fleksibel bruk av opphavsrettigheter, er det ironisk nok gjort unntak i praksis. Dette viser at handelssystemet dessverre brukes til å fremme interessene til de få."

Selv om både tilhengere og kritikerne av dagens globale frihandelsregime kan være enige om at de rike landene i Nord rammer fattige land i sør med sin proteksjonisme og subsidiering av egne næringer - i strid med prinsippene for frihandel - så er det langt fra enighet om at det er riktig å legge avgjørende vekt på at Nord må gi de fattige landene adgang til markedene i Nord, se Oxfam svarer sine kritikere etter omstridt kampanje for rettferdig handel (Aktuelt 6.5.02).

Når finner frihandelskritikerne støtte i UNDPs nye debattbok. - Frihandel på feil spor, heter det i UNDPs lansering av den nye debattboka - ”Making Global Trade Work for People”. Boka er resultat av et treårig prosjekt der forfatterne har fulgt forhandlingene fram til Doha-toppmøtet i 2001. Boka er tenkt som et innlegg i debatten i forkant av at Norge, EU og de øvrige medlemslandene forbereder seg til det neste store handelstoppmøtet i Cancun, Mexico i september, og stiller grunnleggende spørsmål ved liberaliseringen av internasjonal handel i følge UNDPs egen omtale:

"Mange fattige land har åpnet sin markeder i håp om å oppnå økonomisk vekst. Men liberalisering har ikke alltid den ønskede virkningen, konkluderer forfatterne. De sammenligner blant annet den økonomiske utviklingen i Vietnam og Haiti. Vietnam som har valgt å stå utenfor verdens handelsorganisasjon, WTO og beholdt en statlig styring av økonomien med gradvise økonomiske reformer, har oppnådd en enorm økonomisk vekst på mer enn åtte prosent årlig siden 80-tallet. Mens i Haiti, som i 1994 åpnet sine markeder og satset på full liberalisering, har økonomien stått stille og levestandarden er forverret."

Norges fattigdomsstrategi også på feil spor?

I regjeringens handlingsplan for bekjempelse av fattigdom (se I Plan 2015 i kampen mot fattigdom) fremheves det at "urettferdige handelsbetingelser for fattige land" er en av de viktigste årsakene til fattigdom. Med handlingsplanens medisin for å avhjelpe urettferdigheten er det regjeringen kaller "en åpnere verdenshandel" (se II De største utfordringene):

"En åpnere verdenshandel med økt markedsadgang for utviklingsland og økte direkte investeringer er viktigere for fattigdomsbekjempelse enn bistand. Proteksjonisme i rike land koster utviklingslandene mellom 100 - 150 mrd. USD pr år, minst det dobbelte av det de får gjennom utviklingssamarbeidet. Noe av det viktigste rike land kan gjøre for å støtte opp under fattigdomsbekjempelse, er å bidra til mer rettferdige handelsbetingelser og å åpne sine markeder for utviklingslandenes produkter, særlig landbruksvarer og tekstiler. Samtidig vil utviklingslandene tjene på å redusere egne handelshindringer. Dette skjer mest effektivt gjennom WTO, som er det globale verktøyet for multilaterale handelsforhandlinger."

I praksis innebærer derfor "åpnere verdenshandel" at regjeringen mener at mer frihandel og liberalisering - innenfor regelverket i Verdens handelsorganisasjon (WTO) - vil være det beste for utviklingslandene.

Norges interesser på tvers av de fattige landenes interesser?

I sin tale "Vekst og sikkerhet i en globalisert verden” (Growth and Security in a Globalised World), på den årlige energipolitiske konferansen på Sanderstølen Høyfjellshotell i Valdres i går, redegjorde statsminister Kjell Magne Bondevik for hvordan Norge nyter godt av dagens handelsregime:

"I løpet av de siste 50 årene har restriksjoner på internasjonal handel, kapitalbevegelser og valutatransaksjoner blitt redusert eller avskaffet. Et rammeverk av globale og regionale strukturer som har erstattet nasjonale regler med internasjonale regler har gjort dette mulig. Nasjonalstaten har avgitt noen av sine funksjoner som beslutningstakere. Regjeringer har i stedet valgt å utøve makt i samarbeid med andre.

Vi i Norge kjenner bedre enn de fleste til fordelene.

Få land er så avhengige av internasjonal handel som Norge. Siden Vikingetiden og gjennom århundreder har dette lille landet blomstret på handel, fiskerier, skipsfart og i det siste på det globale markedet for olje og gas. Vårt nivå på offentlige tjenester er direkte knyttet til åpne markeder og et felles regelverk håndhevet av internasjonale organer."

Statsministeren sa at "gjennom hele mitt politiske liv har kampen for å fremme verdens mindre utviklede land vært en personlig drivkraft, slik det er for min regjeringen". Han understreket videre at:

"Det er grunnleggende for menneskelige verdighetens, rettferdighetens og menneskerettighetenes sak å integrere fattige land i handelssystemet."

UNDPs debattbok advarer mot en slik politikk: - Prisen for å få innpass på det globale markedet kan være stor og ha fatale konsekvenser for de fattigste gruppene i befolkningen.

Kan det være slik at Norge har interesse av en åpnere verdenshandel, mens mange fattige land ikke har det?

Norsk forbedringspotensiale?

I regjeringens handlingsplan for bekjempelse av fattigdom påpekes det "at mer enn bistanden, vil den politikken de rike landene ellers fører påvirke landenes evne til fattigdomsbekjempelse". Handlingsplanen sier videre at "dette innebærer at også Norge må foreta en gjennomgang av ulike politikkområder for å klargjøre hvilket forbedringspotensiale som eksisterer og hva som kan gjøres for å bidra til redusert fattigdom i utviklingsland."

Kanskje har Norge et forbedringspotensiale når det gjelder politikken på handelsområdet?