(Bearbeidet innlegg på møte med Terje Tvedt, 2.12.03) 
(se også: - Manglende debatt innenfor "det sørpolitiske prosjekt", Aktuelt 22.08.03)

Min egen organisasjon under FOKUS paraplyen, Kvinnefronten har - ved siden av å være en radikal feministisk aktør på den norske arenaen - også støttet kvinneorganisasjoner i Sør både politisk og økonomisk siden 1980-tallet. Forskjellen fra da til nå, er at det da var penger som kvinner i Norge hadde samlet inn selv. Siden TV-aksjonen i 1989, og som gikk til kvinner verden over, har 80 – 90 % av midlene kommet fra staten via NORAD. For noen medlemmer i Kvinnefronten er det tungt å svelge at vi i det hele tatt forvalter prosjekter som kan plasseres i, eller i nærheten av, kategorien ’bistand’ nettopp fordi det involverer penger, og derved implisitt makt, og ikke er ’ren’ kvinnesolidaritet.

Min egen uro er mer knyttet til dette at vi ved å være del av ’det nasjonale godhetsregime’, faktisk stilltiende slutter oss til et spesifikt verdensbilde. Og videre, at så lenge bistand er mest behagelig for oss i Nord vil den, uavhengig av kritikk, bestå. Samtidig er det innlysende at bistand alene aldri vil kunne klare å skape en bedre ressursfordeling i verden, uansett prosentandel av nasjonalbudsjettet, og - i en mulig annen betydning av Tvedts begrep ’inside aid’ – utfra bistandens bestemte moralske forutsetninger dermed slipper å gjøre seg selv overflødig som sovepute så lenge rådende maktstrukturer fortsetter å ligge uforandret.

Det er vel et utslag av dette ’godhetsregimets’ naivitet, at man tror at det å gi litt, kan bli nok. Men samtidig er det faktisk noe. For de 62 organisasjonene i FOKUS, hvorav 18 forvalter i alt 36 prosjekter, har det jo nettopp hvert viktig å solidarisere oss med verdens kvinner, og forlange at kvinneperspektivet ivaretas i nasjonale og internasjonale prosesser, så vel som støtte opp om kvinners initiativ og organisering på grasrot nivå. Kvinneorganisasjonene innunder FOKUS er først og fremst interesseorganisasjoner, ikke bistandsorganisasjoner, og har funnet sine søsterorganisasjoner ofte gjennom felles, eller delvis felles sak; kvinners politiske deltagelse, utdanning, helse, vold mot kvinner, økonomisk selvstendighet, for å nevne noe.

Hvis jeg skal prøve å bli litt mer konkret på hva jeg tror hovedutfordringene for organisasjonene er fremover, må det være å begynne å gjøre to eller flere ting samtidig. Det sies jo at kvinner er spesielt flinke til nettopp det.

Hvis jeg forutsetter at bistand fortsetter – og jeg synes faktisk det er synd hvis debatten Tvedt vil ha skulle ende opp i et forenklende for eller i mot bistand - mener jeg det er nødvendig at de frivillige organisasjonene – og spesielt kvinneorganisasjonene holder jo i stor grad fast på frivillighetsprinsippet – i tillegg setter søkelys på den skjeve fordelingen av makt og resurser i verden, og legger press på de instanser som har mulighet til å påvirke denne.

Men det er ikke bare maktpolitiske og økonomiske interesser som tilsløres i det sørpolitiske feltet. Også kvinneperspektivet tilsløres. Redselen for feminismen som politisk praksis og som transformasjon av rådende kjønnsstrukturer har i følge Ines Smyth, i boka Feminists doing development, gjort at man både i NGO sammenheng og i land i Sør har unngått husholdssfæren og det som var vestlig feministenes krav om å gjøre det personlige politisk. Likeledes har man unngått å se vold mot kvinner som en utviklingssak. Et nytt fokus på menns maskulinitet og ekskluderingen av menn i forbindelse med kvinneretta prosjekter kan sees, mener Smyth, som en reaksjon på dette skremmende feministiske prosjektet. Hun sier videre at erkjennelsen av at sosiale forandringsprosesser må involvere både menn og kvinner brukes til å unngå å ta spesielle hensyn til kvinners forskjellige utgangspunkt og posisjon nettopp i forhold til menn. I tillegg til dette er vestlige feminister blitt anklaget for å påtvinge sine verdier og normer, samtidig som de hevdes å opprettholde negative stereotypier av de andre kvinnene som fattige, undertrykte og passive.

Uansett står feminismens overbevisning fast; at urettferdighet og mangel på likeverd er kjønnet. Og at kvinners kropp er en arena for maktaspektet i kjønnsrelasjonen som ikke bare gjør et aspekt som kvinners helse til en nødvendig sak, men til en politisk sak.

Det handler altså ikke bare om hvem som har makt til å definere hva utvikling er, eller om hvem som skal få penger, og dermed handlingsrom, til å utføre sin ’misjon’. Og videre, hvilke krefter som får støtte. Der. I tillegg til å handle om ulik fordeling av makt og resurser mellom Nord og Sør, handler det også om kjønn. Vi som kvinneorganisasjoner bør faktisk holde fast ved alle disse perspektivene når vi kaster oss inn i den videre debatten.

Selv om jeg i dette innlegget har tatt utgangspunktet i uenighet i egen organisasjon, er ikke det at vi mottar midler fra staten for meg et vesentlig problem, og da satt opp imot alternativet å motta penger fra private fonds eller kommersielle selskaper. Det som er problematisk for meg er hvilke maktsystemer vi implisitt inngår i og bekrefter ved å jobbe innenfor bistandsfeltet i Sør, og det vi eventuelt tilslører ved å jobbe nettopp på den måten.

Debatter har en tendens til å polarisere seg både innen egen organisasjon og utenfor. Ved å forsvare egen posisjon, og som jeg opplever har vært tendensen på dette møtet her i dag, unngår vi debatten om hvilke konsekvenser Tvedts argumenter har for oss, og vi unngår å gjøre noe med det.

Thera Mjaaland
2.12.2003 

Referanse:
- Smyth, Ines, NGOs in a Post-Feminist Era. Feminists doing Development. Red. Marilyn Porter & Ellen Judd. London: Zed Books, 1999